Vivi's Verden

Vivi på vei tilbake....

2010-11-02T20:05:00.003+01:00

Etter å ha blitt inspirert av en god venn og nabo som for litt siden begynte å blogge i bloggen http://kjerstinslunehjem.blogspot.com/, tror jeg faktisk jeg er på vei tilbake til bloggeverdenen. Jeg har imidlertid flyttet bloggen Vivi's Verden til en annen konto, og er naturligvis nysgjerrig på hvordan dette påvirker de jeg har fulgt og de som har fulgt meg. Dukket jeg opp som "vanlig"?

Har i tillegg slettet en del gamle tulleinnlegg, fjernet en del banning fra diverse oversikter (IKKE evt. obskøne uttrykk i selve innleggene...kremt. Litt må man tåle), og jeg har ryddet opp i etikettene med mere. Tanken er nemlig at jeg skal holde meg til litt færre temaer, med fokus på familien og alt det tullete som skjer med Konemor, Romvesenet, Prinsen og Prinsessa, som fortsatt har sine øyeblikk her i livet. I tillegg blir det en god del SlankeTreningsMareritt-innlegg der Hufsetufsa fortsatt lever sitt eget liv. Hun hadde forøvrig en høydare innen smertehelvete den dagen hun deltok på terrengrittet på Oppdal i høst!!! AUUUU!!!

Det nye er imidlertid at jeg har totalt skiftet interiørstil, samt at vi har kjøpt en halvpart av en tomannsbolig som ikke er gjort stort med siden den ble satt opp i 1968. Tanken er å la dere følge oss gjennom utvendige og innvendige oppussingsprosjekt, der jeg har bedyret for Romvesenet at jeg skal være såååååå flink å hjelpe til. Med andre ord: det er duket for mange morsomme bloggeinnslag, der vinklingen skal være oppussing fra et kvinne(fugle)perspektiv.

Men aller først skal jeg BARE levere en masteroppgave, begynne i ny jobb, feire jul og flytte!

Hei...

2010-04-24T00:40:00.002+02:00

Hjertebank og skjelvne hender, en pust som går raskere enn vanlig og en promp som leter etter dagens lys - forresten, stryk det siste. Det er jo midt på svarte natta!

Her er det lenge siden jeg har vært, og derfor lurer jeg fælt på hva som skjer om jeg legger ut et innlegg. Er det noen der?

Batterilader i str 44 kjøpes!

2009-08-16T19:36:00.006+02:00

Er det noen som har en batterilader i størrelse 44 å selge? Den må være av den hurtige sorten, da undertegnede må være ferdig ladet før klokken 13.00 i morgen formiddag. Den må gjerne være rosa eller orange, og samtidig ha en vibrerende funksjon, slik at undertegnede kan kombinere oppladingen med mykgjøring av stive muskler.

B.mrk. Sliten-Konemor-Som-Har-Vært-På-Utviklings-Slæsh-Samarbeidsseminar-Siden-Torsdag

Prinsen gjør det igjen!!!!!

2009-08-15T21:08:00.004+02:00

Som en følge av innlegget Prinsen skjemmer ut mammaen sin, kom jeg på nok en situasjon der prinsen kjørte sin egen regi. Vi var nemlig på kirkegården her forleden, for å legge blomster på graven til min kjære avdøde mormor. Siden prinsen sånn aldersmessig ligger mellom tre og fire år, er det naturlig nok en del av livets mysterier han enda ikke helt begriper, deriblandt dette med liv og død. Når vi så kommer til kirkegården, og han får vite at vi skal besøke oldemor Nini som er død, da ser han på oss med store spørrende øyne. For hvor er oldemor Nini? Vi forklarer at når man er død, da er det det samme som den marken var, den han hadde sett uken før og som han mente var ødelagt. Når man er død da finnes man ikke mere. Han så imidlertid ikke ut til å ha forstått tegninga, og spurte derfor det ultimate spørsmålet: Hvorfor? Hvorfor er oldemor død?

Til det spørsmålet hadde jeg på forhånd tenkt at vi skulle være litt forsiktig, og unnlate å fortelle at man kan dø om man er veldig veldig syk. Jeg vil jo ikke at prinsen og prinsessa skal få panikk neste gang romvesenet har influensa, og oppfører seg som om han er i ferd med å gå i graven. Inntil de blir litt større og forstår mer, har jeg derfor bestemt meg for å svare at man dør når man blir veldig veldig gammel! Dette var heldigvis en forklaring prinsen umiddelbart syntes å ta til seg. Vi satte derfor ned blomstene, fortalte oldemor at vi er glade i henne, og sendte henne masse slengkyss, før vi satte kursen mot porten ut og bilen vår. På vei ut møtte vi imidlertid en liten hindring i form av to eldre mennesker, som var på kirkegården i samme ærend som oss. Prinsen går dessverre fremst, og cirka fem meter unna den eldre hvithårete herremannen, peker han på mannen, og sier høyt og tydelig: "Mamma! Er han mannen der død?"

Takk gode Gud for at eldre mennesker har redusert hørsel, eller har den livserfaring som skal til for å sile ut det de ikke vil høre! Jeg tok prinsen på armen og hastet ut gjennom porten før han fikk strødd om seg med flere gullkorn!

Jeg forbanner alt!

2009-08-07T11:16:00.004+02:00

Forbannede romvesen, forbannede tannlege og fire visdomstenner som må trekkes, og forbannede treningssenter som ikke kaster inn konemødre som sitter utenfor i bilen sin og funderer på om dette er dagen å trene på. Hadde treningssenteret tatt ansvar og fått disse kastet inn og opp på ei tredemølle, hadde man unngått at de samme konemødrene i stedet starter bilen sin og kjører til Rema 1000, korreksjon: forbannede Rema 1000, der de kjøper en halvannen liter Pepsi Max, to wienerbrød, sjokolade, potet sticks og en sentimental film, før de snur nesa hjemmover der de legger seg på sofaen, for å rulle seg rundt i sin egen patetiske selvmedlidenhet!

Og forbannede grammatikkregler som sier at to punktum på foregående avsnitt er ALT for lite!!!!!!!!!!!!!

Grrrrrrrrrrrrrr......

Del 1 Videoblogg fra treningstur

2009-06-20T15:56:00.009+02:00

Hva gjør man når man endelig får en barnefri helg her i fuglekassen? Jo, da setter man seg på sykkelsetet og trør livet av både seg selv og hufsetufsa! Jeg tror jeg holder på å daue, men jaggu sitter jeg her og gliser likevel. For en tur og for en herlig følelse man får etterpå. Bare se her, og i oppfølgingen som kommer i neste innlegg.

Prinsen skjemmer ut mammaen sin!

2009-06-17T20:34:00.001+02:00

Da var dagen kommet, den dagen da prinsen fikk sin egen mor til å ønske at det gikk an å synke gjennom golvet. Dessverre er Rema 1000 nøye når de velger entrepenører, og derfor måtte jeg fint finne meg i å bli stående, rød som en tomat.

Det hele skjedde i kassakøen, der jeg trakk fronten på handlevognen etter meg, for å få den delen med varene nærmest båndet. Det betydde at prinsen, som satt bak i vogna, derfor hadde god sikt bakover i køen. Rett bak ham, sånn cirka en halv meter unna, står det en diger biker i fullt mc utstyr. Å si at vedkommende var av gjennomsnittlig størrelse, vil på alle mulige måter være en gedigen underdrivelse. Dette oppdaget såklart min svært så observante sønn.

"Mamma! Han har tjukk mage," sier han som om det skulle være den største selvfølgelighet. Åh nei, tenkte jeg mens jeg fortsatte å laste varer, tilsynelatende som om ingenting hadde skjedd. Jeg turte iallefall ikke å se opp, selv om det kanskje var det jeg burde gjort, sammen med overbringelsen av en beklagelse. Jeg kjente rødfarven brenne i kinnene, og fortalte prinsen, fortsatt uten å løfte blikket, at "Nei, det var ikke noe fint å si!" I stedet for å ta hintet repeterte imidlertid prinsen seg selv høyt og tydelig, til min store fortvilelse. "Prinsen, sånn er det ikke lov å si. Husk mamma har også stor mage," fortsatte jeg i håp om å appelere via et felles holdepunkt mellom meg og kulemagen bak oss. Det som deretter kom var jeg imidlertid totalt uforberedt på, og det vil nok dere som leste mitt forrige innlegg om prinsens gullkorn, forstå ganske godt: "Nei da mamma! Du har tynn mage du!"

Takk kjære prinsen min, men når mammaen din sier sånt, er det fordi hun håper du husker at du kallte henne tjukk for bare tre dager siden, og at hun denne dagen ønsker at du for en gangs skyld skal si deg enig med henne!

Å fortjene en nytrimmet hekk!

2009-06-17T08:47:00.004+02:00

I kjølvannet av mitt forrige innlegg, Hersens mannfolk, fikk jeg mange fine kommentarer som inneholdt masse gode tips om hva man kan gjøre med mannfolk, som rent hypotetisk sett ikke kommer seg opp om morgenen. Jeg vil herved få takke dere alle for å ha fått ned pulsen min, og i tillegg vil jeg opplyse om at jeg nå har satt opp et skap der jeg kan putte ham inni neste gang han oppfører seg som en tenåring. Jeg har også sluttet å vekke ham i frykt for å møte det samme morgengretne trynet en gang til. Nå må han komme seg opp selv, og betyr det at han forsover seg, så får det bare bli sånn!

Når det gjelder Hanne Nabintu Herland som noen nevnte i en kommentar, så er jeg særdeles enig! Noen burde sette på den dama en munnkurv før hun skjemmer ut seg selv mer enn det hun kan ha godt av! Makan til kvinnfolk skal man lete lenge etter. MEN, det er kanskje sånn man blir om man bare lakker neglene sine, lager god mat for mannen sin og pynter seg litt ekstra for å tilfredsstille ham seksuelt? Her i fuglekassen må man derimot selv være finkjemmet, samt ha gjort seg fortjent til å få en veltrimmet hekk hos en truseløs konemor. Med andre ord: Jeg slipper å trimme hekken denne uka ;-)

Hersens mannfolk!!!!!!!!!!

2009-06-15T11:19:00.011+02:00

Hvor mange av dere er det som opplever at når dere, med god grunn, blir sint på den såkalte bedre halvdelen deres, så snur han det til å handle om deg, og alt du sier og foretar deg i kjølvannet av det som fikk deg sint?

I mine øyne burde en utvilsomt hypotetisk diskusjon handle om at mannen din ikke kommer seg opp om morgenen for egen maskin, og at han blir sur og irritert når du vekker ham med å pjuske ham i nakken, og sier "Nei, du kan ikke sove 15 minutter til, for da blir det bare stress, og jeg må gjøre alt alene om vi skal rekke å levere barna i tide!" Den samme diskusjonen burde handle om at han, ved å ikke ta ansvar for å komme seg opp om morgenen, overlater det meste til deg SOM SÅKLART SYNES DET ER FAEN SÅ HERLIG Å STÅ OPP ETTER 5,5 TIMER MED SØVN. Det hele burde også handle om at han er sur, fremfor takknemlig, for at du tar ansvaret med å få ham opp uten å mukke, i cirka 80 % av morgenene. Videre burde diskusjonen handlet om at du av og til står opp 15 minutter (eller 30) før ham, for å la den stakkars mannen få det kvarteret han så sårt trenger. Den fordømte tosken som sovner som en stein hvor som helst, når som helst - og som hver natt får ca 8 timer søvn, altså to timer mer enn deg. Det burde sist, men ikke minst, handle om at når du har vekket ham, og han er sur fordi han ikke kan sove lengre, så har du din fulle rett til å reagere med frustrasjon og irritasjon fordi det utakknemlige mannfolket har samvittighet til å være sur og irritert over noe som i en normal verden er en selvfølge! Skal man på jobb og har barn, så må man bite i seg smerten det er å stå opp (suck it up), og være glad man har noe å stå opp til som gir livet mening, iallefall for de fleste.

Men, nei da! I enkelte hjem, helt hypotetisk altså, så ender det opp med å handle om at du kvinne stresser. For hva gjør vel et kvarter ekstra, og hva gjør det vel at det er du som fortsatt må vekke mannen din etter at det kvarteret har gått? Ro ned litt da, det gjør vel ikke noe at barna ikke rekker frokosten i barnehagen. De kan jo spise hjemme en gang i blandt, selv om vi vet at de spiser mye mindre da, og at det tar tre ganger så lang tid for dem å spise den brødskiva hjemme som i barnehagen, noe som gjør at vi i mange tilfeller kommer for sent til jobben. La oss drite i den erfaringen vi så ofte har gjort oss, og sove litt lengre.

Videre ender den hypotetiske diskusjonen opp med å handle om at du tross alt ble irritert og sint, når mannen din våknet av pjuskingen, og var sur fordi han måtte stå opp og ta del i morgenoppgavene. For du burde jo vite at han ikke kan noe for at han er sur når han våkner, det er nemlig ikke slik som hos oss kvinner, der vi kan bite i oss sure oppgulp, selv når hormonene raser.

Diskusjonen ender også opp med å handle om at du hisser deg opp over ingenting, for du er såklart ikke drittlei av å ha den samme runden hver morgen? Det blir også å handle om at du sier han "anklager" deg for å være forbannet, men at han ikke tenker på at det kanskje ikke er så rart, hvorpå han mener det er et faktum at du er forbannet, og at ordet "anklager" derfor ikke er riktig av deg å bruke. For å toppe det hele begynner kanskje mannen din å lete etter en ordbok, fordi han mener dere tydeligvis har forskjellige definisjoner på det å "bortforklare."

I slike hypotetiske situasjoner, som oppstår, helt hypotetisk, cirka annenhver måned - så ville iallefall jeg blitt frustrert, sint, oppgitt, gal og faen så lei meg. For hvem er det som har et problem? I følge retningen slike diskusjoner hypotetisk sett kan ta, er det jo tydelig at det er kvinnen som har et problem, og ikke den sure mannen som ikke vet å ta seg sammen og være glad for at noen hjelper ham med å komme seg på jobb. Nei da - la han være sur - han kan jo ikke noe får det stakkar! Og du, kan ikke du bare la være å bli irritert på ham, så skal du se at disse diskusjonene ikke blir å handle om deg og hvor håpløs du er som prøver å få alle i barnehagen og på jobb i tide. Hmmm, hva tror du?

Dessverre, akkurat det forslaget passer ikke meg! Jeg oppfordrer derfor alle kvinner med et slikt problem, til å avlegge mannen din sin sjef et lite besøk. Der kan du iallefall være sikker på å møte den takknemligheten du ikke møter hjemme, for hvordan var det egentlig før dere møttes igjen? Jo, det stemmer det - da forsov mannen din seg cirka tre ganger i uken. Hersens mannfolk!!!!!! Ja, helt hypotetisk altså...

Og forresten, at det finnes kvinner som oppfører seg slik som i det hypotetiske eksemplet, er for meg knekkende likegyldig - for i dag handler det om mannen!

Gullkorn fra prinsen i fuglekassa!

2009-06-11T08:26:00.004+02:00

I går var tydeligvis dagen da prinsen nok en gang følte for å slippe noen gullkorn. Det startet på vei til barnehagen da han ropte etter en gammel hvithåret mann som passerte oss, at "Vi skal hjem å spise pannekake Gamlefar!" At vi var på vei til frokosten i barnehagen hadde tydeligvis liten betydning.

Neste gullkorn, som fikk en overrasket konemor til å lure hva svarten det er de små holder på med i barnehagen, kom på vei hjem derifra: "Tutta e kjæresten min, for æ ska nusse litt på Tutta - og så fikk æ baby i magen min!" Kremt.... heldigvis stoler jeg på de ansatte.

Til slutt kom jo det jeg hadde håpet at ikke skulle skje, nemlig at han ser på meg og på maven min, hvorpå han bøyer seg frem, kjører en finger inn i den digre bilringen og sier "Der va du tjukk mamma!" Takk gode Gud for slankekurer!

Trening og mange tanker!

2009-06-09T11:26:00.006+02:00

Mye trening, mange tanker, store prosjekter, og ikke minst masse tull og tøys er årsaken til mitt lille fravær fra bloggen i disse dager - sånn i tilfellet noen lurer - grmpf..... det er faktisk ingen som har lurt!!!

Det jeg egentlig tenkte å formidle i dag, er at jeg endelig har fått dreis på den lenge, men ikke så mye, omtalte slankekuren min. Det vil si, jeg tror jeg har startet tre eller fire kurer siden jul, som alle har krasjet innen en uke. Motivasjonen har med andre ord ikke vært på topp. Det jeg imidlertid har klart, er å trene jevnt. Jeg startet en uke før påske, og siden da har jeg trent tre ganger i uka, med et opphold på to uker da vi var i Spania og lillejenta var syk. De som har fulgt med vet, etter mye bannskap rundt det forbannede sykkelsetet, at jeg trener spinning på 3T. Nå kan jeg imidlertid fortelle at det finnes overhodet ikke vondt i hufsetufsa lengre, ikke en gang om jeg er litt crazy å trener uten sykkelshorts. Smack my Pony, sier jeg bare! I tillegg trener jeg styrke, fordi økt muskelmasse øker forbrenningen.

Etter to måneder med trening så jeg imidlertid ikke noe som helst bedring på vekta, og derfor innså jeg at matinntaket fortsatt var for stort. I en overgangsperiode (for å få ned blandt annet magamålet, som vi sier her) har jeg derfor valgt å bytte ut to måltider om dagen med slik protein-/slankeshake, som man får kjøpt på helsekost. Noka heter typen jeg bruker, og jeg valgte å gjøre dette fordi jeg trenger å se at vekta går ned. Jeg tar derfor shake til frokost og til middag de dagene vi lager mat som er uheldig om man skal ned i vekt (pannekaker for eksempel). Hvis vi skal ha sunn middag, tar jeg shake til lunsj i stedet. Det jeg må passe på, foruten dette, er at jeg får i meg minst 1150-1250 kcal hver dag, for hvis ikke blir vekttapet større en det som er bra når jeg trener såpass, i tillegg til at kroppen går over på sparebluss. Det som da er så greit med shaken, er at det gjør det lettere å følge med på kaloriene. Det blir mindre telling fordi hvert shakemåltid er 226 kcal. Den siste forandringen jeg har gjort, er at jeg drikker mer vann, og passer på å spise noe lett (som for eksempel en wasa sandwichbar) mellom lunsj og middag, og noe annet lett og kalorifattig til kvelds. Ergo blir resultatet færre små måltid, fremfor få store. Og resultatet, ja det har jeg begynt å se på vekta :-)

Men, best av alt er at jeg føler meg mye bedre av all treningen, og akkurat nå gleder jeg meg til å komme meg inn i gamle klær. Denne kuren kommer IKKE til å krasje slik de andre gjorde - jeg lover på tro og ære!

Barnevaktens mareritt - og drøm!

2009-05-21T08:46:00.013+02:00

En gang i blandt, altfor sjelden skal du vite, finner jeg på noe for meg selv. Onsdag kveld var det avslutningsmiddag for klassen min, som jeg var invitert til selv om jeg ikke er ferdig før om et år. Middagen har vært planlagt i lengre tid, og frustrasjonen var derfor stor da romvesenet for en uke siden kom hjem og proklamerte at det samme kveld var sommerfest på jobben hans. Som vanlig er det jeg som må finne barnevakt, og denne gangen var jeg så heldig at kjempesnille Fru C tok oppdraget på strak hånd.

Aberet var imidlertid at prinsessa vår fikk vannkopper natt til mandag, men ble først dårlig den ettermiddagen jeg skulle bort. Siden vi visste hva som feilte henne, og fordi prinsessa skulle legge seg rett etter at jeg måtte dra, tok jeg sjansen på å reise fra henne. Jeg var jo bare ti minutter unna.

Når Fru C kom, skjønte prinsessa umiddelbart hva som skulle skje, og hun klamret seg til meg mens underleppa dirret faretruende. Med svart samvittighet overlot jeg henne til Fru C og fortet meg ut døren, mens gråten steg bak meg. 20 minutter senere kom telefonen.

Det var Fru C som kunne fortelle at prinsessa ikke hadde tatt i mot trøsten hennes. Hun hadde bare grått og grått da jeg dro, og hverken trøst eller godterier hadde hjulpet. For å toppe det hele hadde prinsessa, på grunn av all gråtingen, kastet opp på golvet. Fru C hadde derfor hastet inn på badet for å finne noe å tørke med, men da hun kom tilbake var prinsessa forsvunnet. Fru C hadde funnet henne i senga si, der prinsessa hulkende hadde krøpet innunder dyna på egen hånd, for å sove. Her må det legges til at prinsessa ikke er fyllt to år enda. Fru C syntes det var så vondt at hun ikke nådde inn til den lille syke og utrolig triste jenta.

Mens alt dette pågikk, satt "englebarnet", prinsen selv, rolig i stolen sin og så på barne-tv. Han hadde deretter spist maten sin og blitt med Fru C da det var tid for kveldsstell og natti-natti. Da jeg kom hjem var imidlertid praten mellom meg og Fru C, preget av den lille som ikke ville ta i mot trøst, og hvor fælt det er å være barnevakt når slikt skjer. Man føler seg så utilstrekkelig.

Den natten ble det ikke mye søvn. Prinsessa var i dårlig form og var, naturlig nok, svært urolig. Derfor var det med stor forundring jeg registrerte at prinsen sov til litt over halv åtte dagen etter, mye lengre enn han bruker, til tross for alt bråket. Når han våknet ble imidlertid forundringen, for ikke snakke om en uventet glede, enda større: "Men, mamma! Du skulle være borte du," sa han mens underleppa skalv. "Åh, hvorfor det," spurte jeg. "Er det fordi du ville at Fru C skulle være her når du våknet?" Prinsen så på meg med verdens tristeste morgenansikt og hulket "Jaaaaaa!"

Fru C har med andre ord ingen grunn til å føle seg utilstrekkelig som barnevakt, for her i huset kunne hun lett erstattet min plass denne morgenen - iallefall om man spør prinsen.

Da Vivi gjorde mormor flau

2009-05-07T08:08:00.004+02:00

Da jeg var liten, for liten til å forstå hva det ville si å tråkke i salaten, da badet jeg i kålåkeren hele tiden. En gang tok jeg med min nå kjære avdøde mormor på et slikt bad. Det var så ille at jeg selv kan huske episoden.

Mormor hadde den gangen en god venninne, en hun senere mistet kontakten med. Undres om det kan være min feil? Fordi jeg tilbragte dagene sammen med mormor, fikk jeg nemlig være med når hun skulle besøke denne venninnen. Jeg husker at jeg likte å være med, først og fremst fordi det alltid vanket godsaker når jeg fikk være med til mormors venninner, men også fordi denne spesielle venninnen hadde en liten hund. Jeg elsket hunder, iallfall frem til jeg noen år senere ble bitt av en.

Under dette besøket begynte jeg imidlertid å fundere over at mormors venninne ikke hadde noen barn. Hunden var både god og søt, men det hadde vært så morro å ha noen andre å leke med. Derfor tittet jeg opp på mormor og hennes noe konservative venninne, og spurte "Hvorfor har ikke Julla noen barn jeg kan leke med?" Mormor så litt brydd på meg og svarte som best hun kunne. "Julla kan ikke få barn, og derfor har hun en liten hund i stedet." Dette var imidlertid ikke et tilfredstillende svar for meg, for det måtte da være en annen grunn. Derfor snudde jeg meg mot mormor og stilte spørsmålet hun aldri klarte å glemme: "Er det fordi de ikke har pult det?"

Hvem er dere?

2009-05-05T14:34:00.005+02:00

Av og til blir jeg veldig nysgjerrig. Det kan være at prinsen fiser og jeg begynner å lure om det ble bremsespor i buksen hans. Da MÅ jeg såklart bare sjekke! Det kan også være at jeg synes jeg fortjener blomster av romvesenet, og derfor lurer fælt på om han har kjøpt noen, når han kommer hjem fra jobb. Når jeg nå tenker meg om, er vel dette noe som KUN har skjedd to ganger siden vi ble sammen, og derfor blir jeg vel strengt tatt ikke så nysgjerrig på blomsterfronten lengre...

Eller det kan være slik som i dag, da jeg fikk en ny følger, som ved første øyekast ikke har egen blogg - I dag var det en jente ved navn Monica, og tidligere kom Vimsehauet, Husmor 69, Vibeke og Helene. Dere andre har egne blogger som jeg stikker innom så fort jeg har ledig tid, men disse mystiske damene, og helt sikkert flere andre som ikke ligger til som følgere - de pirrer nysgjerrigheten min noe voldsomt. Hvem er dere? Gi en liten lyd, bare en bitte bitte liten en...

Samtidig er det kjempemorsomt om dere alle kan si hva dere liker best at jeg skriver om, slik at jeg vet hva jeg bør sikte mot. Og JA, det kommer flere videoblogger, med eller uten kaninmasken ;-)

Maria Mytterist kaprer Vivi!

2009-05-02T19:05:00.004+02:00

Nok en gang har det dukket opp en fantastisk historie i et av mine kommentarfelt, og denne gangen er det Maria Mytterist som fikk meg og romvesenet til å krølle oss i lattersmerter. Maria forteller følgende selvopplevde historie:

Jeg kan le av det nå, men den gang det skjedde døde jeg nesten av skam: Jeg hadde med min 3-4 åring på butikken. Tidligere den uka hadde vi snakka om at han ikke måtte (veldig høylydt) kommentere mennesker han synes så rare eller annerledes ut. Jeg var streng, og sa at det var bedre at han snakket om det etterpå, når vi var hjemme - slik at han ikke såret noen. I kassakøen den dagen, ser jeg at han stirrer på en svært overvektig mann foran oss. Jeg gir ham blikket (streng mamma-beskjed), hvorpå han sier høyt og tydelig: "Mamma, se på han sjempetjukke mannen a`, han skal vi snakke om når vi kommer hjem!"

Jeg regner med det ble en ny alvorsprat da dere kom hjem fra handleturen ;-) Takk for en morsom historie Maria, og til dere andre: Besøk Maria sin kjempefine blogg!

Hjørnet hass Tor kommenterer hos Vivi!

2009-05-02T15:07:00.003+02:00

Med de fleste innlegg følger en rekke koselige og morsomme kommentarer, og innimellom er det alltid noen som utmerker seg litt ekstra, og som definitivt får lattermusklene til å lee på seg. Til mitt forrige innlegg, Puppemas, kom det en kommentar som absolutt fortjener å se dagens lys. Den som kommenterte var Tor Amundsen fra bloggen Hjørnet hass Tor - Pludremesteren, og dette er historien han kunne fortelle:

Følgende historie ble meg fortalt her om dagen: Ei ung mor hadde med seg sønnen på fire år hjem til søstera si. Denne søstera var velutstyrt i fronten, og hadde dytta det hele godt opp gjennom utringinga slik at det ble en betydelig brevsprekk. Gutten stirra og stirra slik at mora syntes det ble flaut. Da søstera gikk på kjøkkenet et ærend spurte mora hvorfor han stirra så fælt, hvorpå gutten repliserte: Jeg lurer bare så fælt på hvorfor a tante har rumpa foran.

Takk for en god latter Tor :-)

Puppemas!

2009-05-01T20:07:00.005+02:00

I dag kom gullkornene som perler på en snor, og her er de jeg husker i forbifarten:

"Mamma, har du puppa?" Treåringen ser på brystene mine med kulerunde øyne, slik han har gjort så mange ganger tidligere, før han fortsetter: "Æ har ikke puppa nei?" Jeg smiler oppgitt og gjentar meg selv for ente gang, og sier at det har han ikke, for han er gutt. Han tripper lett der han står på stellebenken, og jeg skjønner at han er i ferd med å rekke frem hendene for å ta på brystene mine. "Nei! Ikke lov, det e mamma sine puppa," sier jeg for å forhindre eventuelle forsøk. Etter fem minutters kamp for å få fokuset bort fra brystene mine, og over på nattstell og tannpuss, gir jeg opp. Gutten får lov til å kjenne på dem, en gang, i håp om at det uendelige puppemaset forsvinner. Han kommer med begge hendene samtidig, trykker brystene rett inn med flathånda før han avslutter med å dytte dem sammen inn mot midten. Han slipper dem og ser på meg med store øyne, og sier "Oi! Du va sterk du mamma!"

"Mamma! Æ vil ikke vær gutt æ!" Prinsen henger med hodet, og underleppa stikker litt frem, slik den seg hør og bør om man vil at andre skal se hvor lei seg man er. "Æ vil vær ei jente som hete Sella Wilhelm æ!" Noe oppgitt prøver jeg å forklare at han fra naturens side er skapt som gutt, og at han dessverre alltid kommer til å være en gutt. Samtidig tenker jeg at Lilly-fasen tydeligvis er over, til fordel for Sella Wilhelm, et navn som i høyeste grad kan defineres som kjønnstvetydig. Inni meg tenker jeg på det faktum at det kun er timer siden han ville gå med lillesøsterens kjole og hårspenne, og at det er en dag siden han ikke ville ha guttetiss. Samtidig kjenner jeg en liten lettelse over at han brøler "bæsj og tiss" cirka 20 ganger i døgnet, at han elsker monstertrucker, lastebiler, racerbiler og lego, og at han viser null interresse for sminken min!

Fisk flytter inn i fuglekasse!

2009-04-30T21:10:00.004+02:00

Forrige helg representerte en aldri så liten skillevei for fuglekassen og oss som bor her. Etter å dyrt og hellig ha sverget på at vi skulle holde fuglekassen fri for dyr, hadde vi sånn helt plutselig et akvarium av minste sort, samt en blåsort liten kampfisk. At en fuglekasse skal være fri for dyr, er i seg selv en smule absurd, og enda værre er det når dyret som faktisk flytter inn der er en fisk. Vår kampfisk er imidlertid av den uredde sorten, og derfor har vi valgt å ikke dvele ved det faktum at vi har brutt husdyrløftet vårt, men heller akseptere at andre også ser sitt snitt til å svømme inn i vårt lune rede.

Denne familieforøkelsen førte selvsagt til jubel og glade tilrop fra Prinsen og Prinsessa, som umiddelbart protesterte mot konemors navneforslag, nemlig Per. Prinsen stirret på meg mens nesen rynket seg, og utbrøt forskrekket "Neeei! Fisken hete ikke Per. Fisken hete Sella Wilhelm!" Javel, tenkte jeg, og bestemte meg noe slukøret for å ikke legge ned veto, til tross for en gryende skepsis til dette utradisjonelle navnet.

Historien ender derimot ikke der. I går dro vi nemlig for å kjøpe en samboer til Sella Wilhelm, som vi syntes litt synd på. Han hadde jo ingen venner. I bilen, på vei til dyrebutikken, spør jeg hva den nye vennen til Sella Wilhelm skal hete, og etter en liten betenkningspause kommer svaret: "Hun skal hete Ester Siri!" Det er vel unødvendig å utdype at jeg holdt på å kjøre av veien, eller hva?

For alle nysgjerrige fiskekjennere, en kategori jeg definitivt IKKE tilhører, kan jeg imidlertid fortelle at det eneste vi kom hjem med fra fiskebutikken, var et slott og en liten busk til å pynte opp akvariet med. Ekspeditøren ville nemlig ikke selge oss Ester Siri, fordi hun ikke ville stå som medsammensvoren til mord. Kampfisker liker visst ikke å ha venner, viste det seg.

En ting til...

2009-04-21T14:53:00.004+02:00

Stikker bare innom for å formidle at jeg og den nye sykkelbuksa for tiden sykler så mye, at det blir liten tid til blogging! Okey, så har jeg en del andre ting jeg trikser og mikser med også, men som Arnold så kjekt sier: "I'll be back!"

Forresten, det er en ting jeg må fortelle. På lørdag brukte jeg og romvesenet litt over åtte timer på å montere et dusjkabinett, inne på et rom som er hele to kvadratmeter stort. Romvesenet sa F.... (et annet ord for hufsetufsa) så mange ganger at jeg mistet tellingen, og for å toppe det hele, påstod romvesenet at han var så svett at han ikke kunne utstå stanken av seg selv. Men, vet dere hva som var mer fantastisk enn noe annet? Jo, nemlig at vi var venner NESTEN hele tiden. Det var nok takket være mitt harmoniske, stillferdige og blyge vesen :-)

Nå kom jeg på en ting til. Dere husker sikkert fortsatt den flotte *kremt* videobloggen jeg la ut for noen dager siden. Min gode venninne Fru C så også den, og jeg fikk derfor ganske raskt en sms fra henne, der det stod noe sånt: Etter å ha sett deg i sykkelbukse og med kaninmaske, har jeg innsett at jeg og Ektemannen må ha et rimelig kjedelig sexliv!

Jeg lo godt mens jeg svarte henne, men rakk ikke en gang sende svaret før en ny sms fra Fru C ramlet inn på mobilen min: Nå fikk jeg meg en ny latter - klarte nemlig å sende meldingen din til Ektemannen! Bør kanskje sende en oppklaringsmelding? Spørsmålet er om han vil tro på at meldingen virkelig skulle til deg før han får se videobloggen din ;-)

Bæsjemamma!

2009-04-15T09:11:00.025+02:00

Det er en helt vanlig ettermiddag i fuglekassen, iallefall nesten. Denne ettermiddagen har nemlig Vivi og romvesenet bestemt seg for å ta med sine to håpefulle ut på shopping. De små må ha nye joggesko, støvler, sandaler og diverse klær. Det Vivi og romvesenet imidlertid ikke har tatt høyde for, er at det er første dag etter påske og at barna derfor er i sjokk etter en hel dag i barnehagen. I tillegg kan det synes som om hele Trondheim er ute med barna sine denne ettermiddagen, i samme ærend som Vivi sin familie. Kaos er visstnok beskrivende for slike situasjoner.

Vel ute av huset tar det ikke lange stunden før Vivi skjønner at dette kommer til å bli en svett ettermiddag. Ungene holder seg ikke i ro ved siden av henne og romvesenet, prinsessa vil ikke prøve nye sko, og hverken hun eller prinsen har tenkt å høre på noen av irrettesettelsene som Vivi prøver seg på. Stresset og svett er det bare et ultimatum som står igjen overfor prinsen, som er gammel nok til å forstå alvoret: "Hvis du ikke høre etter mamma no, og lar vær å spring rundt ut blandt bilan som kan kjør på dæ, så må du sitt i bilen!"

Fem minutter senere husker Vivi derimot hvorfor denne trusselen ikke overbrukes, for noen må nemlig sitte sammen med trollet når han er forvist til bilen. Denne ettermiddagen faller oppgaven på henne. Mens romvesenet er inne i den siste butikken, sitter altså Vivi igjen i bilen med en overraskende fornøyd prinsesse og en hylende prins.

"Æ vil vær med inn i buttikken, æ e snill no!" Vivi svarer så pedagogisk som mulig, og er egentlig ganske fornøyd med hvor rolig hun klarer å forholde seg, men så kommer det. " Da si æ bæsjemamma te dæ," stotrer han frem mellom alle hikstene. Vivi kjenner det knyter seg til i magen, for nå er hun lei prinsen sin bæsjemamma-periode, som har vart i cirka to uker. Derfor gidder hun heller ikke å svare på utbruddet fra prinsen. Hun snur seg bort fra de to i baksetet, ser ut av frontvinduet og puster resignert ut, i det samme som hun hører prinsessa som hermer etter sin ever-lasting-hero: "Da di ei bæjsemama!"

Det stopper imidlertid ikke der. De neste ti minuttene hagler det nemlig med bæsjebeskyldninger mot Vivi, som sitter i fremsetet og ikke vet om hun skal le eller gråte. Etterhvert kommer heldigvis romvesenet, og familien setter kursen hjemover. Prinsen sitter fortsatt og hulker, og det hele eskalerer faktisk når romvesenet kommer og prinsen forstår at slaget er tapt. Det ble ingen butikktur på ham. Fortvilet over utfallet sier han gråtkvalt: "Æ vil te mora mi!" Dette er et kjent sitat fra bæsjeperioden, og det smelter derfor ikke hjertet til Vivi, for hun vet hva som kommer når hun svarer: "Æ e jo her , det e æ som e mora di!"

Svaret kommer resolutt, og er preget av at prinsen er sinna: "Nei, du e ikke mora mi. Det e Ingvild som e mora mi." Ingvild er da den eldste jenta i barnehagen, og det er hun som får være mor når de skal leke mor, far og barn. Hvilken rolle prinsen har i denne leken, vet Vivi så alt for godt, og aner derfor en viss utvikling av situasjonen.

"Nei Prinsen, det e æ som e mora di på ordentlig. Ingvild e bare lissom-mora di når dokk leike i barnehagen," sier Vivi fullstendig klar over at dette er som å snakke til en vegg. "Nei, og æ heite ikke Prinsen, æ heite Lilly!"

Dåseh.......!

2009-04-14T11:19:00.007+02:00

Jeg tror jeg holder på å dø! Du skjønner det at jeg har nemlig vært på såkalt Trim, Trening og Trivsel på 3T - nærmere bestemt på PulsSpinn45. Det vil si at man sykler i 45 minutter, og underveis har man fire intervaller på fire minutter hver, der det er meningen at man skal komme opp i mellom 80-95 % av maks O2-opptak. Med andre ord kan du ta det forbannede slagordet Trim, Trening og Trivsel, og stikke langt opp i svarteste rævhølet! Drittvondt, DåseHelvete og DjevelskeFaenskap (3D) passer MYE bedre.

Sett bort fra det, så har jeg det bra!

Hufsetufse i nød!

2009-04-02T13:03:00.008+02:00

Hei snuppa!

Nå har endelig jet-lagen gitt seg, og jeg kan trygt si at "I'm back in shape"..... hvis du da ser bort fra det faktum at jeg i dag har vært på min første trening siden tidenes morgen, og derfor ligger for "døden". Au au au au!!! Hufsetufsa mi har det FRYKTELIG vondt, etter en time på det fordømte sykkelsetet. Jeg burde kanskje begynt med styrketrening i stedet.

Ellers har jeg klart å karre meg opp til skolen, der jeg nå sitter oppå en godt polstret stol, i et hederlig forsøk på å lese om Albert Bandura sin teori om mennesker og motivasjon. Mitt håp er at Bandura sine teorier kan gi meg et personlig utbytte, i tillegg til det åpenbart faglige. Jeg trenger nemlig en stor dose motivasjon for å komme meg gjennom de kommende dagers helvete med stive lår, rompe og sår Hufsetufse. Jeg slipper om ikke annet å bruke den gamle hvite løgnen om "vondt i hodet" til romvesenet, for nå kan jeg heller si "vondt i Hufsetufsa!"

Hvordan går det forresten med deg? Trenger du også litt motivasjonspåfyll, du som skal ha svigermor i huset i tre uker? Når jeg ser på saken fra din vinkel, skal jeg kanskje holde snavla mi og slutte å klage over Hufsetufsa. Besøk av svigermor ligger i en klasse langt over mine utfordringer. Det er iallefall det jeg har fått høre, for selv har jeg jo ingen svigermor. Har hun kommet med noen gullkorn som får en sliten husmor til å gå i fistel, eller har det gått bra? Du skal vite at i tillegg til den såre Hufsetufsa mi, er det deg jeg tenker mest på i disse dager.

Masse klemmer fra superdupre, perfekte, alltid så flinke og snille Vivi - din venn i nøden ;-)

PS!
Målet med mailen var å få deg til å le, og nå som jeg ser på det i ettertid, ser jeg at dette blir et PERFEKT bloggeinnlegg. Om du klarer å slette mailen, vet du hvor du finner den!

H....... dritt KLM!

2009-03-30T09:55:00.006+02:00

Nå er jeg endelig hjemme, og har Jet-lag så det holder! Føler meg rett og slett drita, og da er det kanskje ikke så rart at jeg i går natt våknet livredd og ikke skjønte hvor jeg var, mens jeg i natt hadde fylleangst og ikke fikk sove! Det er med andre ord godt det er lenge til jeg skal ut å reise igjen.

I tillegg er jeg enda i harnisk over KLM. Det startet med at flighten mellom Houston og Amsterdam var ca 40 minutter forsinket, noe som betydde at jeg ikke rakk flyet videre til Trondheim, til tross for at det enda ikke hadde tatt av da jeg landet i Amsterdam. Da jeg kontaktet KLM på bakken, ca 08.50 på lørdags morgen, ble jeg booket om til et fly som tok av først klokken 20.20 samme kveld. Det ville bety neste 12 timers venting i Amsterdam, samt at romvesenet og barna ikke kunne hente meg på flyplassen, fordi de små lå og sov. Da begynte jeg å grine! Fytti rakkern hvor lei meg jeg ble. Så der stod jeg, svart av maskara, trett fordi det var nesten et døgn siden jeg hadde sovet, og deprimert fordi jeg ikke ville få den hjemkomsten jeg hadde gledet meg til.

Det var da jeg tok saken i egne hender og gikk til en annen KLM skranke, der jeg fikk booket om til Oslo og derfra videre til Trondheim. Jeg måtte betale 8oo kroner for billetten Oslo-Trondheim, men det var det verdt, for da ville jeg være i Trondheim kl 17.55. Jeg fikk med andre ord den velkomsten jeg hadde sett frem til, med norske flagg og MASSE klemmer og glade ansikt!

Et siste grynt i retning KLM er imidlertid at de i Amsterdam hadde klart å "glemme" igjen to av tre kolli, som jeg fikk levert på døra dagen etter. Møkk og dritt, men kanskje ikke så dumt likevel - for da var det ingen tollere som sjekket bagasjen min og alt stasjet jeg hadde med hjem! So long suckers, sier nå bare jeg!

Kakeparty, og i morgen drar jeg!

2009-03-26T16:48:00.010+01:00

I skrivende stund er det torsdag, og i morgen drar jeg tilbake til Norge. Jeg gleder meg til å komme hjem til romvesenet, prinsen og prinsessa - for dere vet: borte bra, men hjemme best! Jeg gleder meg spesielt til å se småtrollene komme løpende mot meg på flyplassen, og tar jeg ikke feil er det sikkert en liten en som hyler mamma, når han får se meg.

Jeg gleder meg også til å se ansiktene til de små når de får gavene jeg har med, og siden jeg har tatt helt av, er det som julaften på nytt! I tillegg har jeg vært litt fornuftig også. Jeg har nemlig handlet mye billige klær, og toppen av kransekaka er de to Graco bilstolene jeg har med hjem. I Norge koster de ca 12-1300 kroner, men her gav jeg ca 350 kroner for de. I tillegg har romvesenet tatt seg noen friheter mens jeg har vært i Amerika. For så fort jeg hadde satt meg på flyet, gikk han på internett og bestillte et par slalomski til ca 1000-lappen, som han antar å ha spart ca 4-6000 kroner på. Disse blir levert på døra av Fed-Ex i løpet av dagen, og vips har konemor max tillatt bagasje med seg hjem! Derfor håper vi nå at jeg ikke blir hentet inn av tollerne.

Avslutningsvis legger jeg ved noen bilder fra de siste dagene her i Houston, og med det vil jeg takke for reisefølget til dere bloggere, samtidig som jeg vil overrekke verdens største klem og takk til Herr I og Fru C, som har latt meg bo her i nesten to uker. Jeg har hatt det topp, og det skyldes uten tvil deres gjestfrihet, gode humør og teite humor ;-) Jeg er så glad i dere alle sammen! Adios Amigos!

En smule større enn Sinsenkrysset!

Her er vi på besøk i et "rikmannsstrøk", som er inngjerdet og har egen vaktport!

Ja, jeg trenger vel ikke kommentere dette, gjør jeg?

Kakebutikker liker vi!

Å kjøpe kake liker vi enda bedre! Spesielt når stykkene er kjempestore, og kaka heter "Black Out Cake".

Det vi liker ALLER best, er imidlertid å spise kakene vi har kjøpt, inne på den store kakebutikken! Sjekk dunet på overleppa... er det normalt???? Halleluja, jeg ser jo ut som en hårdott!

Slikt kaller jeg "Fancy-schmancy"!

Lite norsk, veldig amerikansk kanskje?

Retro kinotavle!

Bæsjehumor i Amerika!

2009-03-25T16:11:00.001+01:00

Du vet hvordan det er med gode venninner - man sier det meste til hverandre, om det er på spøk eller alvor. Det er derimot ikke alt du vil at andre, inkludert venninnenes ektemenn, skal høre. På dette området hender det imidlertid at jeg plumper uti med begge bena, både titt og ofte. Om det skyldes at jeg ikke gidder å bry meg, fordi jeg tar meg selv svært lite høytidelig, eller om det skyldes ren og skjær utenksomhet, er ikke alltid like lett å bedømme.

Som for eksempel i går ettermiddag. Jeg og Fru C styrer med et eller annet på kjøkkenet. Vi snakker om løst og fast, og plutselig kjenner jeg at NÅ må jeg på toalettet. Samtidig går det en liten humoristisk djevel i meg, og med et lite smil om munnen sier jeg "Ah, nå må jeg på do, og siden det kan ta sin tid, tar jeg med meg boken min - for jeg har nemlig lært at når man har hemorider, skal man ikke presse!"

Som en oppfølging på mitt utsagn, svarer Fru C noe sånt som at "Ja, men av og til må man presse litt, for bæsjen kommer ikke ut av seg selv." Jeg er allerede på vei til trappen som går opp til andre etasje, og svarer i forbifarten "Ja, men jeg mener sånn presse-presse, for det er ikke bra!"

Mens jeg løper opp trappen smiler jeg for meg selv, og vet at Fru C antakeligvis har det samme smilet om sin munn, et smil som forteller at bæsjehumor-er-fortsatt-moro. Når jeg tipper toppen på trappa, får jeg imidlertid et aldri så lite sjokk. Der ligger Herr I lettere henslengt, rett ved gelenderet som skiller loftet fra den åpne førsteetasjen. Herr I har verdens største glis om munnen, og det er ikke vanskelig å forstå at han har hørt mitt og Fru C sitt resonnement rundt pressing av bæsj.

Jeg knekker såklart sammen av latter, og en smule skam, men kjenner at nå må jeg VIRKELIG på do. Hele seansen avsluttes derfor med meg som hyler av latter, og henvendt til Herr I stotrer frem at "Herregud, nå MÅ jeg på do, for ellers kommer jeg til å gjøre i buksa!"

I går ble altså Herr I innlemmet i min og Fru C sin bæsjehumor, som om det var det mest naturlige i hele verden, og da spiller det heller ingen rolle at jeg faktisk ikke har hemorider!

Konemor opplever ekte Baseball.

2009-03-25T03:35:00.019+01:00

I kveld har jeg og Fru C vært på en ekte baseball kamp. Det var Houston Cougars, fra University of Houston, som spilte mot LaFayette. Vi ankom Cougars sin hjemmestadion bare minutter før kampstart. Lette til sinns og svært fnisete kjøpte vi billetter av beste sort, hver vår caps, popcorn og litt drikke.

Deretter fant vi plassene våre, tok fram kameraene og erklærte oss selv for kampklare. Eneste problemet var at vi hadde null kjennskap til baseballreglene, noe vi ikke tok så høytidelig. Vi kom sikkert til å forstå det etterhvert konkluderte vi med, i det vi måtte reise oss for den amerikanske nasjonalsangen:

Etter nasjonalsangen, var det på tide med litt skikkelig baseball:

Når vi begynte å gå lei av selve kampen, begynte vi å se på spillerne sine romper. Dette må være den mest sexy'e sporten som finnes, er det noen som en eller annen gang har sagt! Sjekk ut rompa til nummer 26, Murphy (favorittspilleren vår), så skjønner dere hva vi sikter til:

Etterhvert kom mørket, og det ble riktig så stemningsfullt.

Etter nesten to timer hadde vi imidlertid sett nok Baseball, og derfor snek vi oss ut, cirka halvveis i kampen. Been there, done that - tenkte vi, mens vi gikk mot bilen og saumfarte parkeringsplassen etter en matchball.

Æ vil snakke med Amerika!

2009-03-24T00:57:00.006+01:00

I løpet av ferien min i USA, har jeg snakket med familien hjemme ved tre anledninger. Dette har vært utrolig godt, særlig det å høre de søte stemmene til prinsen og prinsessa. Prinsessa er så liten at der kommer det mest noen lala - lyder, etterfulgt av noen mama. Prinsen er derimot gammel nok til å føre en enkel samtale med sin mor, men akkurat der har konemor måttet svelge noen kameler.

Dere skjønner nemlig det, at den kjære prinsen min tenker på helt andre ting enn å snakke med meg, når vi ringes. I det han får røret, begynner han å gnåle ustanselig om "Amerika? Amerika? Æ vil snakke med Amerika?" For å stoppe gnålinga har jeg endt opp med å svare "Uff ja, vent litt," før jeg gir røret til Fru C, med forklaringen om at min kjære sønn helst vil snakke med noen andre enn meg.

"Ja hallo, det er Amerika," har Fru C svart, og da har prinsen fått det som han vil. Det hjelper ikke at romvesenet har forsøkt å fortelle at Amerika er et sted og ikke et menneske, prinsen SKAL uansett snakke med Amerika og ikke sin mor! Det eneste han derimot vil snakke med meg om, er alle gavene jeg skal ha med hjem! Utspekulerte lille bøllefrø!!!

Typisk amerikansk!

2009-03-23T02:00:00.001+01:00

Det er sikkert mange ting man kan si typisk amerikansk om, og hva som er typisk vil sikkert variere like mye som antallet man spør. Her er imidlertid noen av de tingene jeg har opplevd den siste uken, og som jeg ser på som typisk amerikansk.

Amerikansk kjent ølmerke.

Wal Mart Supercenter har vel alle hørt om.

Glorete glitter og bilselgere er en slager, iallefall i de fleste filmer!

Gedigne veier, mange felt og store biler.

Hvem har vel ikke sett slike skilter på en eller annen amerikansk film.

Skyskrapere - og disse er ikke blant de største.

Stor stadion i Houston. Ikke typisk i seg selv, men mer kjent for hva som skjedde der da vi var der:

Corn Dogs har iallefall jeg hørt om, og da bare som et amerikansk fenomen.

Ekte cowboyer!

Livestock show er noe som hvert år arrangeres i Houston, og det er som en XXXXL norsk martna.

Auksjon av storfe.

Det er ikke bare vi mennesker som trenger hårføner for å bli fine.

Jeg tror de klør oksen/kalven med en pinne for å få den til å stå stille.

På vei hjem - ny skyskraper.

Her skjønte jeg hva Fru C mente med at deres hus ikke var noe i forhold til hva de rike bor i.

Fem minutter etterpå kjører vi forbi disse husene, som representerer trinnet før hustrailerne. Kontrastenes land tenker jeg.

Konemor savner sine små!

2009-03-22T08:03:00.004+01:00

Nå begynner hjemlengselen å komme over meg. Ikke så ille at jeg vil sette meg på første flyet hjem, men nok til at jeg tenker på de små tingene som gjør meg glad.

Det kan være lyden av prinsen som roper "mamma!" mens han løper opp trappene i oppgangen, etter en lang dag i barnehagen. Det kan være smilet og den gode klemmen som venter meg, når jeg tar imot ham på det øverste trappetrinnet. Det kan også være de våte kyssene og klemmene fra en liten prinsesse som både sikler og er snørrete. Eller det kan være det rampete blikket hun sender meg, når jeg prøver å fange kjøkkenredskapet hun rappet fra skuffen min.

Jeg savner også å høre prinsen som sier at at han vil legge seg, i det han løper mot rommet og sengen sin. Eller prinsessen som, på grunn av alt bråket, setter seg opp i sengen med verdens søteste smil, i det storebroren kommer inn døren bare minutter etter at hun har lagt seg. Jeg savner god natt sangen, kyssene i panna, klemmene og en liten stemme som sier "Jeg er glad i deg mamma." Jeg savner det meste, hvis man ser bort fra dårlig nattesøvn og tidlige morgener da.

Jeg savner også romvesenet, og det er ikke bare fordi jeg har eggløsning og denne uken har hatt en herlig baby rundt meg hver eneste dag ;-)

Konemor nyter livet i USA!

2009-03-22T01:12:00.009+01:00

For å kalle en ferie for en ferie, er det enkelte kriterier konemor mener må oppfylles. I korte trekk snakker vi om god mat, god drikke, shopping, avslapping og en liten anelse luksus. Så langt har mitt USA opphold bydd på alle de nevnte punktene, og konemor er derfor svært fornøyd.

En kyllingburrito, slik en kyllingburrito skal være - mmmm!

Når Herr I står for grillingen, er det ikke noe slinger i valsen skal jeg si deg!

Her har jeg, Fru C og barna vært på restaurant, og desserten tok vi med oss hjem. Sjekk størrelsen på kakestykkene!

Her har Herr I tatt meg med til den lokale butikken, og gjett om øynene mine stod på stilk, og munnen badet i vann da jeg fikk se disse flotte kakene!

Halleluja - slanking dra til blokksberg!

Her fikk jeg prestasjonsangst - for nå er det ikke lenge til prinsessen min fyller to år.

God drikke er et av kriteriene i en ferie, og her i kombinasjon med et annet; avslapning.

Her er konemor på vei til noe av det hun gledet seg mest til, og til vertskapets store glede har jeg for vane å uttale en mengde ord slik de skrives, og ofte med en trøndersk aksent. Wal Mart er intet unntak.

Shoppe shoppe shoppe...

Enda mer shoppe shoppe shoppe - Ops! Jeg trenger større koffert!

Så var det dette med avslapning da! Som dere ser ligger konemor her i et badekar, svøpt i badeskum. Det dere derimot ikke ser, er konemors forfjamselse over at kun halve kroppen hennes er under vann. Jeg husker da vitterligen at sist jeg badet, for noen år og kilo siden, så lå hele jeg under vann. Fru C sier imidlertid at badekarene her er små, ja faktisk tror hun at det er snakk om barnebadekar. Jeg støtter henne HELT KLART i den antakelsen!

Jeg hører noen kalle på meg; "Kom konemor, kom og legg deg ned, kom, kom...."

Og vips! Der ligger jeg - totalt avslappet.

Herr I mikset en aldeles nydelig Margaritha til meg, og "that maid my day"

Romvesenet om konemoren sin

2009-03-21T17:20:00.004+01:00

Forleden dag, før jeg dro til USA, stod jeg og betraktet meg selv i baderomsspeilet. Jeg uffet meg, sukket og hang generelt med leppa. Jeg uttalte det meste høyt, vel vitende om at romvesenet hørte hva jeg hadde å si om meg selv. Jeg ville på en måte unnskylde det faktum at romvesenet hadde endt opp med meg. Jeg skulle så gjerne sett bedre ut for ham, og jeg hater det faktum at jeg har forandret meg slik, siden den dagen han gav meg sitt ja.

Det er da romvesenet snur seg og setter øynene sine i meg. Bestemt, på grensen til sint, sier han: "Tror du virkelig at jeg hadde giddet å ordne meg en stygg kone?"

Det var ikke mer å si om den saken, og med et følte jeg meg fryktelig dum.

Hjemme hos Fru C i USA

2009-03-19T19:00:00.015+01:00

Da er det på tide å vise bilder fra huset jeg bor i, under mitt USA opphold. Fru C har imidlertid, gang på gang, understreket at huset de leier (for ca 3900 dollar) er ingenting imot det vi skal besøke på søndag, for da skal vi på barbeque hos en annen norsk familie. For meg som kommer fra fuglekassen på 68 kvadrat, blir imidlertid dette enormt nok! Herr I forteller forøvrig at om de skulle kjøpt huset de leier, måtte de betalt halvparten av hva et slikt hus ville ha kostet i Norge. Han er ikke helt sikker, men tror prisen på huset ville tilsvart ca 3 500 000 kroner. I Norge betyr det at et slikt hus ville kostet minst det dobbelte!

Et fantastisk inngangsparti må man ha!

Trappa opp til andre etasje.

Fru C hadde pyntet med vakre blomster til jeg kom (tror jeg).

Slik ser stua ut fra inngangspartiet.

Det er ikks så mye annet å si enn at i USA er ALT stort, til og med hylleseksjonene! Ellers liker jeg sofaen til Fru C og Herr I svært godt.

Stua fra andre etasje.

Spisestua som ligger mellom kjøkkenet og inngangspartiet.

Kjøkkenet sett fra stua, og som dere kanskje ser, er det et lite bakhode som stikker opp til høyre for stekeovnen. Det er hodet til lilleprinsen som ser ned på Fru C, som gjemte seg for fotografen!

Her tror imidlertid Fru C at fotografen er ferdig, men det var jeg ikke :-)

Kjøkkenbordet som er kjøpt på IKEA her i Houston.

The master bedroom!

Badet til Herr I og Fru C - fantastisk stort, med eget toalett, dusj, boblebad, to vaskeservanter og et digert walk-in-closet!

Dette er det berømte gå-inn-i-skapet, og tar jeg ikke feil, blir nok Fru C litt snurt fordi hun ikke fikk ryddet før jeg tok bildet. Forresten tror jeg heller hun blir snurt fordi ikke jeg ryddet :-)

Dette er et av de andre badene, et av de 4, 5 badene som finnes i huset!

Et sånt vaskerom skulle jeg gjerne hatt i fuglekassen min.

Ellers må jeg få understreke at jeg har det kjempefint. Fru C gjør alt hun kan for at jeg skal kose meg, oppleve ting, spise god mat og slappe av. Verdens beste venninne kan man trygt si - hvis man ser bort fra når hun erter meg når jeg uttaler Wal-Mart!!!

Amerikansk "rik" forstad

2009-03-18T02:49:00.010+01:00

I går tok Fru C, barna og jeg en liten spasertur i nærområdet, og det skal ikke mye til for å imponere meg. Se for eksempel på dette "gateskiltet":

Slike "skilt" finner man ikke i starten på gata der konemor holder til i Norge, for å si det slik.

Her er inngangspartiet til Fru C med familie. En smule større og mer fancy, enn konemors fuglekasse på 68 kvadrat.

Jeg blir målløs! Bare vent til jeg legger ut bildene av huset innvendig.

Her er vi i gata utenfor huset, og hadde det ikke vært for alle trærne ville dere sett det ene fantastiske huset etter det endre. Wisteria Lane kan bare gå og legge seg!!! Området heter Woodlands, og trærne er visstnok fredet, iallefall utenfor boligområdene.

Enden på gata.

Postkassene.

Hva tror dere dette er? En treningshall? FEIL! Det er en barneskole, og mitt spørsmål er: Hvor er alle vinduene? Denne skolen er forøvrig den femte beste barneskolen i Texas.

Brannhydranter finnes overalt, og da med ca 200 meters mellomrom i området der jeg befinner meg.

Vivi's Verden i USA

2009-03-17T22:03:00.013+01:00

Da er jeg endelig fremme folkens, og med det har konemor tatt sine første steg i et land hun lenge har drømt om, men som til nå har vært totalt ukjent for henne. Ja, med mindre man blir statsviter av å råkline med en amerikaner i tenårene? I såfall burde jeg kanskje hatt visum for lenge siden!

Det er faktisk helt merkelig å være over there... ehhh... here, i landet som på mange måter er så stort. Det er så merkelig at det egentlig ikke har gått opp for meg enda. Uansett hvor jeg snur meg, overveldes jeg. Bilene, husene, veiene, trærne, ja til og med lekeplassene får meg til å sperre opp øynene. Alt er så flott og stort. Fru C sier imidlertid at det er slik det er her borte, iallefall utenpå. Det er visstnok mye som ikke synes for det blotte øyet.

I mitt første innlegg tenker jeg imidlertid å vise bilder fra flyturen som gikk bra, sett bort fra en kjempeSTOR skuffelse: TV skjermen!

Som den filmfriken jeg er, er det en selvfølge at jeg før turen så frem til å sitte pal foran en TV, for å se på film. Som dere skjønner av bildet, ble ikke den forventningen innfridd. Da jeg tok dette bildet måtte jeg faktisk zoome inn på skjermen, for at den i det hele tatt skulle bli hovedobjektet i bildet. Etterpå innså jeg imidlertid at nymånen under skjermen, tar det meste av fokuset!

KLM sitt vingespenn skuffet derimot ikke, og flyselskapet imponerte enda mer, da det viste seg at flyet aldri falt ned, slik jeg hadde sett for meg i dagene før avreisen.

Da jeg så dette, under innflygingen, tenkte jeg med en gang Wisteria Lane og Frustrerte Fruer.

I dette øyeblikket bestemte jeg meg for å dra på en baseballkamp mens jeg er her. Er ikke det typisk amerikansk, så vet ikke jeg!

Her er konemor fremme, men det er derimot ikke vertskapet (Fru C), som hadde LOVET å være ute i god tid. Fru C hadde nemlig spådd at det kom til å ta minst en time, fra jeg gikk av flyet til jeg var ute, på grunn av alle kontrollene. Det tok meg 15 minutter. Derfor fikk jeg god tid til å heve de slitne bena mine, og tenke over det faktum at leggene mine faktisk tar seg godt ut i tights, verdens beste reiseantrekk. For de som lurer, har jeg også en egen reisetruse. En truse som ikke lager vonde merker på disserompa, selv om man sitter veeeldig lenge!

Jo Nesbø sin bok Snømannen og en pose med Twix, var det som reddet flyturen når KLM sviktet på filmfronten. Siden Fru C var sååå sent ute, fikk jeg derfor muligheten til å lese noen ekstra sider, samt momse nok en sjokolade.

Hurra! Jeg har fått større pupper!

2009-03-14T21:33:00.006+01:00

Jeg har i lengre tid HATET å gå med BH. Det har til tider vært så ille at jeg har vrengt av meg den helvetes tvangstrøya, hver gang jeg har kommet innom åpningen i fuglekassa vår. Enkelte dager har jeg faktisk tatt på meg ammeBH'ene mine, da de har vært det beste av to onder. Disse BH'ene burde jeg imidlertid ha brent for cirka ett år siden, men de ble altså liggende i skuffen. Måtte alle BH'er imidlertid brenne i helvete, har jeg tenkt mang en gang - helt til jeg for to uker siden satte mine ben i butikken Reimers!

Jeg var alene i butikken, og lot derfor alle hemninger fare. Jeg åpnet faktisk omkledningsrommet og inviterte inn damen som jobbet der. "Har dere en slik BH som jeg har på meg nå, men som er tettere her foran?" Damen tittet på BH'en min, og sikkert puppeluppene som holdt på å falle ut av tvangstrøya, før hun nysgjerrig spurte "Hvilken størrelse bruker du da?" Jeg svarte kjapt "85 B", men ble imidlertid svært så gledelig overrasket, da følgende svar kom: "Jeg tror vi heller prøver en 80 D jeg!"

I dag er jeg derfor 1500 kroner fattigere, men desto lykkeligere! Ikke bare er det behagelig å ha på seg mine nyervervede BH'er, men jeg har i tillegg fått vite at jeg er smalere rundt brystkassen enn jeg trodde, samt at jeg plutselig har større pupper enn jeg noen gang har kunnet drømme om! Verden er herlig dere ;-)

Da konemor dro...

2009-03-13T20:59:00.011+01:00

Da er det 55 timer til konemor står på flyplassen, klar for take-off til årets husmorpause. Det er imidlertid en smule ironisk at jeg har brukt de siste tre dagene til å klargjøre min egen avreise, slik at mitt fravær skal bli mest mulig smertefritt, for de tre som blir igjen hjemme. Apropo smerte: Jeg har stresset så innmari disse dagene, at jeg nå går med konstant hodepine og beksorte poser under øynene.

Innunder begrepet klargjøring ligger mangt et gjøremål, noe jeg nå vil gå nærmere inn på. Først vil jeg imidlertid understreke at det ikke er manglende tiltro til romvesenet som er årsaken til at jeg klargjør min egen avreise, men heller et sterkt behov for å rettferdiggjøre det faktum at jeg skal til USA på ferie i to uker. Ubevisst har jeg nok dårlig samvittighet, selv om romvesenet har vært borte mer enn jeg kan klare å ta igjen, med denne ene turen. Jeg ønsker altså å gjøre det lettest mulig for ham, og ja - jeg ser det er urteit at jeg skal stresse slik før jeg drar, men sånn er jeg bare!

Jeg har for det første handlet inn det romvesenet og mine to små barn måtte trenge av mat, slik at de slipper å sulte mens jeg er borte. For det andre har jeg lagt ett ekstra skift med klær i barnehagen, samt informert de ansatte om mitt fravær. Slik håper jeg at romvesenet hver dag blir påmint at det er to barn, og ikke et han skal ha med seg hjem.

For det tredje har jeg skiftet på alle sengene, slik at romvesenet og barna får sin skjønnhetssøvn i et mest mulig middfritt miljø. Jeg har videre vasket vekk alle spytt-, sikkel- og fingermerker fra det som finnes av speil, i håp om at en av de tre gjenværende oppdager det ugredde håret eller det uvaskede ansiktet, før de går ut døren på morgenkvisten.

For det femte har jeg dratt over alle golv, vasket alt skittentøy og tømt det som er av kildesortert søppel. Oppvaskmaskinen er såklart også vasket og tømt. Jeg vil jo ikke at romvesenet skal ha alt dette hengende over seg når han er hjemme alene, selv om det sikkert blir en maskin eller fem i løpet av tiden jeg er borte.

På toppen av det hele, pakket jeg i dag bilen full, for å ta med meg hele bøtteballetten hjem til min mor i Nord-Trøndelag. Her skal vi tilbringe noe av ventetiden frem til jeg drar, og i morgen sender jeg romvesenet opp i alpinanlegget for rekreasjon.

I dag står det derfor klart for meg, at konemor burde lagt inn en ferie før ferien!

Evig kjærlighet

2009-03-07T22:29:00.010+01:00

I dag kommer den andre novellen i serien jeg har valgt å kalle "Fem setninger", og dagens novelle er det Susanne fra landet som har gitt meg inspirasjonen til. Hun gav meg fem setninger som jeg har skrevet en historie til, og disse setningene er uthevet i teksten. Takk for hjelpen Susanne!

Evig Kjærlighet

Kan man savne noen man aldri har møtt? Helene klarer ikke å tvinge den tanken ut av hodet sitt, og registrerer derfor ikke skyene som seiler inn over himmelen over henne, og vinden hun har i ryggen. En vind som med all sin styrke tar tak i det løse håret hennes, og kaster det opp i luften så det faller ned i ansiktet hennes. Hun bryr seg ikke. Hvor er Kjetil? Han skulle vært her nå, sammen med henne.

Tanken på Kjetil fører henne tilbake til første gangen de møttes. Hun hadde stått ved appelsinene i den lokale butikken, da hun fikk øye på en gammel dame som gikk frem og tilbake mellom bananene og eplene, som lå på bordet ved siden av. Helene hadde smilt forsiktig over den gamle damens ubesluttsomhet, og plutselig hadde hun hørt en mørk munter stemme bak seg.

”Noen mennesker skjønner ikke forskjell på epler og bananer.” Helene hadde snudd seg mot stemmen, som viste seg å tilhøre et par himmelblå øyne som så rett gjennom henne. Hun hadde stotret frem et keitete svar som de begge hadde ledd av, men i ettertid kunne hun ikke huske hva det var hun hadde sagt. Hun husket bare hvor hardt hjertet hennes hadde slått, helt til Kjetil noen måneder senere hadde fortalt henne hvordan hun hadde sjarmert ham i senk den dagen. Hun hadde sagt at den gamle damen sikkert prøvde å følge med i dialogen som bananene hadde med eplene. Han hadde sett nysgjerrig på henne og spurt hva det var en banan hadde å si til et eple? ”Ingenting”, hadde Helene svart med en lattermild stemme. ”Bananer kan ikke snakke din tulling!”

Det kommer noen regndråper, men Helene enser det ikke. Hun står fortsatt på samme stedet, og om noen ser henne undrer de nok på hvorfor hun smiler. Helene tenker fortsatt på dagen da hun møtte Kjetil, den lykkeligste dagen i hennes liv. En dag som til og med overgikk øyeblikket da han hadde fridd til henne.

Han hadde først invitert henne med på middag, og deretter hadde de dratt til ishallen for å stå på skøyter. Hun husket hvor moro de hadde hatt det på bekostning av noe de hadde overhørt. En ung jente hadde sett på kjæresten sin med et drømmende uttrykk i øynene, før hun hadde uttalte at de hadde begge med seg skøyter med snøring på. Kjetil og Helene hadde fått latterkrampe bare ved tanken på dette paret om 20 år. De så for seg et ektepar i likedanne grilldresser, crocs og solhatter, på vei til Svinesund for å gjøre unna kjøtthandelen.

Da de skulle hjem den kvelden, hadde Kjetil insistert på å gå. De hadde fulgt strandlinjen, og da de kom til moloen i enden, hadde han dratt henne med helt ut. Der hadde han snudd henne rundt slik at hun ble tvunget til å se ham rett i øynene. ”Jeg må spørre deg om noe”, hadde han sagt svært så alvorlig. Så alvorlig at Helene umiddelbart hadde blitt bekymret. ”Du må love å være ærlig med meg, for jeg kommer til å se om du lyver.”

”Hvilken stilling foretrekker du?” Spørsmålet hadde overrumplet Helene så mye at hun begynte å le. ”Tuller du? Hvorfor spør du om det?” Kjetil hadde sett på henne som om det gjaldt liv eller død, og sagt at han måtte vite om de hadde samme favorittstilling. Helene hadde spurt hvorfor dette var så viktig for ham, og svaret hans hadde øyeblikkelig kvalt latteren hennes. ”Jeg kan nemlig ikke gifte meg med noen som har lyst til å stå doggy resten av livet. Så vær så snill, fortelle meg din favorittstilling.” Helene hadde sluttet å puste, men hadde klart å hviske at hennes favoritt var misjonærstillingen. Kjetil hadde så gått ned på kne, sett på henne med tårer i øynene og spurt om hun kunne tenke seg å ha sex med ham, og bare ham, for resten av sitt liv.

Regnet faller tett ned fra himmelen nå, men Helene enser det fortsatt ikke. Hvor blir det av Kjetil? Det er ikke likt ham å være sist, tenker hun. Han som alltid liker å være et hakk foran henne, til og med når de hver morgen kjører til sine respektive arbeidsplasser. Det var det samme hver gang, en av dem måtte alltid kjøre foran den andre ut av oppkjørselen. Ofte ble det imidlertid henne, fordi hun hadde parkert sist dagen før, men da krevde Kjetil at hun måtte stoppe ute på veien og slippe ham forbi. Det var nemlig eneste måten han kunne se på henne, i speilet sitt, frem til de svingte hver sin vei.

Helene er nå gjennomvåt av regnet, og selv om hun ikke merker det, så skjelver hun. Hun hører skritt i grusen bak seg og snur seg. Det er moren og faren hennes. ”Helene, nå må du komme kjære deg.” Hun kjenner farens hender rundt skuldrene sine. ”Du må ikke stå her ute i regnet.” Hun kjenner morens hånd ta tak i hennes, og sammen begynner de å gå bortover den grusbelagte veien. Helene stopper opp. ”Kjetil er ikke kommet enda,” sier hun. ”Jeg må vente på Kjetil, han vil sette pris på det. Det er sånn vi gjør det hjemme hos oss.” Moren og faren veksler et blikk, og faren tar av seg frakken som han henger over Helenes skuldre.

Slik står de og venter i noen minutter, stille, mens regnet fortsetter å falle ned. Endelig ser Helene bilen komme. Hun og foreldrene trekker til siden, slik at bilen slipper forbi dem. Bilen fortsetter videre bortover den grusbelagte veien, før den snur og rygger seg opp foran trappen. Helenes føtter svikter under henne, og de to andre sliter med å holde henne oppe. På trappen skimter hun Kjetils familie. Helenes øyne bader nå i tårer, og stemmen hennes avslører en smerte og fortvilelse som får hennes foreldre til å holde om henne som de aldri før har gjort.

Virkeligheten treffer Helene i maven med en voldsom kraft. ”Det skulle ikke ende slik”, hikster hun. Tårene renner nå i strie strømmer nedover de allerede våte kinnene hennes. ”Hvorfor akkurat ham? Hvorfor Kjetil? Han lovte meg at vi skulle være sammen for alltid. Han valgte til og med en sang som skulle minne oss på det.” Moren slipper datterens hånd, går opp foran henne og legger Helenes ansikt i sine hender. Hun ser sin datter dypt inn i øynene. ”Lille venn. Husker du hva mormor alltid brukte å si? En sang er ikke alltid en sang, sa hun. En sang kan også være en drøm, og nå må du ta vare på den drømmen. Det skylder du det lille nurket du bærer inni deg.”

Med ett kjenner Helene vinden som river henne i håret og regnet som har gjort henne våt. Hun skjelver i det hun tar de første tunge skrittene, mot kirketrappen og kisten som bæres inn.

Store ord og lite handling!

2009-03-06T22:25:00.009+01:00

I innlegget Bortskjemte mennesker strødde jeg rundt meg med store ord om alle mennesker, som ansvarsløst kaster rundt seg med søppel de ikke orker å ta seg av. Innlegget ble avsluttet med en erklæring om at jeg skulle bli et forbilde.

Jeg har nettopp hoppet av bussen ved den gamle inngangen til Nova kino, og noe stresset krysser jeg Olav Trygvassons gate. Jeg fortsetter langs den samme gaten og plutselig ser jeg en stor blank pose som ligger foran meg på fortauet. Vinden tar akkurat nok tak til å fylle posen med luft, og jeg registrere at posen er åpen i begge endene. I det jeg passerer posen kommer jeg til å tenke på innlegget mitt og min visjon om å bli et forbilde, et menneske som bidrar til et renere miljø. Innen tanken får satt seg, er jeg allerede forbi posen og føler det blir for dumt å snu. Jeg tenker det får gå for denne ene gangen, og det er da jeg oppdager en tom sigaretteske. Jeg går forbi sigarettesken og kjenner et stikk i samvittigheten min. Jeg går bare videre.

En film og litt shopping senere er jeg på vei i motsatt retning, i parallellgaten til Olav Tryggvassonsgate. Plutselig ser jeg en stor blank pose som ligger foran meg. Vinden tar akkurat nok tak til å fylle posen med luft, og jeg registrerer at posen er åpen i begge endene. Det er uten tvil den samme posen. Jeg tenker at nå er det noen som prøver å si meg noe, for den posen har forflyttet seg et kvartal bort og et opp, og er nå på vei tilbake i samme retning. Jeg går rett forbi posen, og nå stikker det ikke engang i samvittigheten min. Jeg tenker bare at dette kan jeg lage et innlegg av. Jeg skammer meg, men ikke nok til å ta opp den posen slik jeg burde gjort. Derfor er det med en klump i maven jeg nå innser at jeg ikke skal komme med flere store ord i denne saken, iallefall ikke før jeg kan vise til handling.

Bilder som gjør meg glad

2009-03-02T09:48:00.003+01:00

Når jeg ser dette bildet blir jeg glad fordi jeg overlevde denne toppturen til Snøhetta. En tur med et forferdelig vær, dårlig form og vonde knær. Jeg er også glad fordi dette bildet viser at jeg ikke var mer sliten, enn at jeg faktisk frydet meg over at vi hadde startet nedstigningen!

Når jeg ser dette bildet blir jeg glad fordi det minner meg på at jeg faktisk har litt av barnet i meg enda, siden det ikke er hver dag en voksen kler på seg i ens ærend for å lage en snøengel på verdens minste veranda! Jeg er også glad fordi jeg har råd til en god og varm boblejakke!

Når jeg ser dette bildet blir jeg glad fordi det var den mest perfekte dagen i hele mitt liv. Jeg er også glad for at jeg den dagen ikke visste at jeg tre år senere ville være 15 kilo tyngre!

Når jeg ser dette bildet blir jeg glad fordi prinsen var det første mirakelet i mitt liv. Jeg er også glad for at jeg på dette tidspunktet ikke visste at det ville gå neste to og et halvt år til jeg fikk en hel 8-timers natt med søvn igjen!

Når jeg ser dette bildet blir jeg glad fordi det var jeg som tok bildet, og da var den som stod i den "andre" enden av tauet!

Når jeg ser dette bildet blir jeg glad fordi det minner meg på at mirakler skjer hver dag. Jeg er også glad fordi jeg har barn som kan elske hverandre like mye som de hater hverandre!

Små barn lyver ikke, gjør de?

2009-03-01T18:15:00.002+01:00

I går morges, som alle andre morgener, kom prinsen opp i ektesengen vår da han våknet. Som mange andre morgener krøp han også under dynen min og la seg tett inntil ryggen min. Der ble han liggende og stryke lett på meg, inntil han fant ut at det var morsommere å klipe litt forsiktig. Siden det var vanskelig å få tak enkelte steder, fant han til slutt den ringen som ble svært så fremtredende etter min siste fødsel. Til å begynne med registrerte jeg ikke hva det var han sa, noe som skyldtes at det var svært tidlig på morgenen og jeg var trett. Plutselig gikk det imidlertid opp for meg, hva det var vår unge lovende gjentok for hver gang han kløyp mammaen sin: "Oi! Så tjukk du va mamma."

Det er vel unødvendig å fortelle at jeg med et ble lys våken. Hadde jeg hørt riktig? Det viste seg dessverre at jeg hadde det, for da jeg spurte om han syntes at mamma var tjukk, svarte han klart og tydelig "JA!" I morgen starter altså slankekrigen på nytt, for det er ikke til å skuffe under en stol at det gikk skeis sist jeg prøvde! Konklusjonen blir, at det er av små barn man skal høre det!

I dag lander UFO'en med romvesenet!

2009-02-28T14:47:00.006+01:00

Etter en uke alene hjemme med barna, har jeg i dag begynt å forberede hjemkomsten til romvesenet. Jeg og romvesenet har aldri vært så lenge borte fra hverandre tidligere, men jeg må si det har gått overraskende bra. Som noen av dere leste tidligere i uken, hadde jeg riktignok et par triste dager i starten, som jeg antar skyldes at jeg savnet romvesenet mer enn jeg forstod.

Det har også gått overraskende fint å være alene med barna, og jeg synes nesten de er "snillere" når jeg har de alene, enn når vi er to med ansvaret. Romvesenet sier dette også er tilfellet når han er alene med de, og jeg begynner faktisk å lure om dette skyldes at de vet at de kan kreve og få mer oppmerksomhet, når både mamma og pappa er hjemme? Det hadde vært moro å høre om dette er noe dere lesere også har opplevd.

Jeg skal imidlertid innrømme at det har blitt noen lettvinte løsninger den siste uken. Slik som i dag da jeg betalte oss inn på Lekeland, istedet for å gå ut med de i finværet. Middagene har også blitt noe enklere, og TV'n har fått lov til å stå på en halv time ekstra enkelte dager.

Nå er iallefall huset vasket og helgegodtet kjøpt inn, og om tre timer lander UFO'en med romvesenet, som har med pakker til både liten og stor. Da spiller det liten rolle at det er konemor som har vært på Extra leker på shopping, siden det var dårlig med utvalg i de Franske alpene ;-)

Svin på skogen

2009-02-27T14:13:00.013+01:00

Dr.Borg vant forleden Wet-Fantasy konkurransen min, og som premie valgte hun å utfordre meg på følgende måte: Skriv et innlegg der følgende setninger er med, alle sammen, ordrett, i samme innlegget. He-he. Kom ikke å si at jeg er snau. Nå kan jeg dessverre ikke avsløre setningene allerede her, men de er klart og tydelig uthevet i novellen under. Det jeg derimot kan fortelle, er at da jeg leste setningene inne hos Dr. Borg, lo jeg så tårene spratt av både latter og forskrekkelse, for hun var IKKE nådig og gjorde det i alle fall ikke lett for meg. Novellen ble dessverre litt lang, og til tross for en trist start, kan jeg derimot love at det blir mer futt og fart jo lengre du leser. Jeg kan også garanterer en pangavslutning, og håper med dette at du tar utfordringen og leser den ;-)

Svin på skogen!

"Hva faen er det du sier?" Jeg så skrekkslagen bort på mannen som hadde vært samboeren min de siste fire årene, og som jeg etter planen skulle ha gått opp kirkegolvet med, om et halvt år. Jeg trodde jeg hadde hørt feil, og bad ham om å gjenta. "Du må flytte ut, jeg har møtt en annen! Jeg beklager, men jeg kan ikke noe for de følelsene jeg har. Det bare ble sånn." Jeg så på ham med et slikt hat at jeg nesten forventet at dritthaugen skulle ta fyr der han stod, med et likegyldig og helt for jævlig uttrykk i ansiktet. "Jeg kan ikke flytte. Hvor skal jeg gjøre av meg?" skrek jeg mot ham. Jeg kjente tårene presse på, men ikke faen om han skulle få den gleden. "Det var jo du som oppmuntret meg til å slutte i jobben min, og nå sier du at du har møtt en annen og at jeg må flytte." Dritthaugen kunne ikke være riktig sammenskrudd. "Hvor skal jeg gjøre av meg, og hva skal jeg leve av? Planen var jo at du skulle forsørge meg inntil jeg fikk en ny jobb, det hele var jo din ide." Jeg prøvde å stirre ham i senk, som om det kunne fjerne nyheten jeg nettopp hadde fått servert, men det var ikke en muskel som rørte seg i det platte ansiktet hans, og da skjønte jeg hvorfor man sier “drit i gutter - vi hekler isteden.”

Jeg røsket med meg det jeg trengte av personlige eiendeler og dro derifra uten å se meg tilbake, samtidig som jeg forbannet den dagen jeg hadde sagt opp min egen leilighet for å flytte inn i hans. Resten av eiendelene mine fikk jeg noen venner til å hente, noen dager senere. De neste ukene var et sant helvete, der jeg vekslet mellom sorgtynget gråt over å ha mistet han jeg trodde jeg skulle dele resten av mitt liv med, og sinne over det som viste seg å være en tvers gjennom råtten drittsekk. Situasjonen ble ikke bedre av at jeg, som hjemløs, måtte flytte fra den ene vennen til den andre, og etter tre uker hadde jeg tatt hele runden. Derfor ble jeg frivillig tvunget til å flytte til en tante som hadde invitert meg til å bo sammen med henne, på gården hun hadde utenfor byen. Jeg hatet bondelivet, men i nøden spiser fanden fluene på veggen sies det. Tante hadde levd alene i mange år, etter å ha blitt forlatt til fordel for en tjue år yngre jente, og delte derfor mitt periodiske mannehat i dagene som fulgte. I motsetning til mine venner, turte hun derimot å si fra den dagen hun syntes selvmedlidenheten min ble for slitsom.

"Hvorfor ligger du her, dag etter dag, og synes synd på deg selv? Tror du dritthaugen bruker like mye tid på å tenke på deg?" Jeg så forvirret opp på henne, rødøyd og hoven. "Hadde jeg vært deg, hadde jeg tatt meg sammen og sørget for at det miserable mannebeinet i det minste aldri kommer til å glemme deg. Det vil kanskje gjøre deg godt og være akkurat det du trenger for å komme deg videre." Jeg ble totalt overrumplet over å bli avvist slik midt i sorgen min, men en tanke begynte samtidig å spire i det lille hodet mitt. For en flott tante jeg har, tenkte jeg så.

Noen uker senere hadde jeg klart å komme meg forbi de daglige gråtetoktene, men kjente fortsatt at sinnet ikke hadde sluppet taket. Fint, tenkte jeg og ringte dritthaugen. "Hei! Jeg har fortsatt nøklene til leiligheten din. Det nye ludderet ditt trenger de sikkert, og dessuten er det noen småting kompisene mine glemte som jeg trenger. Jeg kommer i morgen klokken tre. Hadet!" Jeg hev på røret før han rakk å svare meg, mens jeg tenkte på det glimrende faktum at han ikke rakk å være hjemme før klokken fire. Noen ganger er det bare så dumt å ha en eks som ikke kan forlate arbeidsplassen sin før det nye skiftet går på, og som deretter må bruke 30 minutter på å komme seg hjem. Lurer på hva jeg skal bruke den ekstra timen til, tenkte jeg med et smil om munnen.

Dagen etter lånte jeg pickupen til min tante og dro inn til byen. Før jeg gikk inn i leiligheten til dritthaugen, stakk jeg en kjapp tur innom husverten, som bodde i samme huset. Vi to hadde aldri hatt noen god tone, muligens fordi verten var en paranoid tulling som truet med utkastelse ved den minste lille ting, men denne dagen så jeg forbi det. Det var tross alt særdeles viktig å informere om at jeg hadde flyttet ut, noe jeg antok dritthaugen ikke hadde gjort. Da jeg hadde vært hos verten, gikk jeg ut igjen for å hente en venn som hadde ventet på utsiden.

Vel inne i leiligheten lot jeg min medsammensvorne, et vietnamesisk hengebuksvin på ca 90 kilo, få vralte fritt rundt. Svinet, som egentlig tilhørte min tante, hadde vært klar for slakteriet, men siden tante ikke likte dritthauger, fikk jeg altså svinet for en billig penge. Jeg hadde tatt meg umaken med å pynte litt på det, for skal man på besøk, så skal man på besøk. Rundt halsen hadde jeg satt på et sort nagglehalsbånd i skinn, og da jeg forundret fant ut at det fantes en hel kolleksjon for store firbente dyr på nettet, flesket jeg like godt til med en skinndress til svinet. Det skulle ikke stå på pengene hadde jeg bestemt meg for.

Før jeg gikk for å hente tingene mine, manøvrerte jeg svinet mot den delen av stua som var trangest og mest ufremkommelig. Jeg slapp svinet og snudde meg, akkurat fort nok til å gå glipp av svinet som veltet den dyrebare lampen til dritthaugen. Det var ei lampe fra 50-tallet, omtrent med samme størrelse og form som en middels stor glassmanet. Den var stygg som faen, og dritthaugen hadde arvet den etter en onkel. Lampen hadde null affeksjonsverdi for ham, men en samler hadde nettopp bydd 25 000 kroner for den. "Nei, men Gisse da! Hva har du gjort?" Jeg så på svinet med et digert smil om munnen, før jeg forlot åstedet og satte kursen mot soverommet for å hente tingene jeg hadde glemt. "Kom Gisse, nå skal du få slappe av litt. Kom kom..."

En halv time senere hadde svinet tatt seg godt til rette, både her og der, samt bommet på toalettskåla, mens uskyldige meg hadde samlet sammen alt jeg mente var mitt. Jeg og svinet satte oss derfor på kjøkkenet for å vente på at dritthaugen skulle komme fra jobb. Jeg visste han ville komme alene, siden han ikke turte å gamble på en konfrontasjon mellom meg og ludderet sitt. Fra kjøkkenet hadde vi fri utsikt til inngangsdøren, og det er vel overflødig å si at dritthaugen ble forbannet da han åpnet ytterdøren og så svinet jeg hadde med inn i leiligheten hans. "Jeg måtte jo skaffe meg et nytt svin etter at du kastet meg ut," sa jeg med et smil. "Gisse minner meg faktisk så mye om deg, at jeg nesten glemmer at det ikke er oss to lenger". Dritthaugen så rimelig stresset ut der han stod, og det ble ikke bedre da jeg viste ham det jeg hadde plukket sammen av mine ting, som nå lå på kjøkkenbordet. "Her er noen ting jeg glemte," sa jeg mens jeg holdt opp tannkosten og et par cd'er. Han så på tannkosten, og vill i blikket rev han den ut av hendene mine og stappet den i munnen. Av alle steder. Før han med de ledige hendene samlet sammen halvparten av det som lå på bordet, og la det på den ene stolen. "Den tannkosten og de cd'ene er mine, det vet du jævlig godt." Jeg så på ham med et påklistret SadSam tryne. "Ja, jeg vet det, men kan du klandre meg for å ville ta igjen bare litt?"

Han satte seg ned rett ovenfor meg, og pustet resignert ut. "Jeg er jævlig lei for det som skjedde altså, og det er ikke din feil, det er meg. Jeg kan ikke noe for at jeg ble forelsket i en annen," sa han mens han så på meg med det tomme blikket sitt. Jeg smilte til ham, lente meg fremover og så på ham med et lekent blikk. "Det går bra kjære deg, vi to passet nok ikke sammen uansett. Det eneste som er synd, er at det ikke blir mer av den deilige sex'n vi brukte å ha. Husker du?" Han så forundret på meg, før et smil bredte seg om munnen hans. Jeg løftet litt på det ene øyebrynet mitt, før jeg åpnet opp kåpen min og avslørte for ham det faktum at jeg ikke hadde annet enn sort silkeundertøy og støvletter på meg. "Hun kommer ikke hjem riktig enda, gjør hun vel? Hun trenger aldri å få vite dette…" Jeg reiste meg opp, tok tak i slipset hans og dro ham mot kjøkkenøya som stod midt i kjøkkenet.

Da jeg hadde ham der jeg ville, begynte jeg å kle av ham. "Herregud, hva med svinet - det ser på oss," stotret han. Jeg så på ham med smale øyne. "Er du blitt feig? Jeg trodde ikke du ville føle deg truet av et lite svin. Dessuten er Gisse en dame, og du har jo alltid ønsket å ha meg med på en trekant," sa jeg mens jeg blunket med det ene øyet. Han så ut til å senke skuldrene, og forsøkte deretter å ta av meg kåpen. Jeg tok tak i håndleddene hans, så strengt på ham og bet ham i øret. "Nå gjør du som jeg vil lille gutt," hvisket jeg innbitt, vel vitende at dritthaugen likte å bli dominert. Da jeg hadde fått av ham klærne, snudde jeg ham rundt og fikk ham til å legge overkroppen over kjøkkenøya, før jeg førte hånden min ned mellom rompeballene hans og frem til der det voksende kjønnsorganet hans nå pekte rett frem. Jeg tok et godt tak, før jeg førte den andre hånden opp til hodet hans, og tredde på ham et halsbånd i skinn, som jeg hadde hatt liggende i kåpelommen. Jeg strammet halsbåndet nok til å ha ham der jeg ville. "Nå må du lystre meg, lille gutt," sa jeg mens jeg gikk til den andre siden av kjøkkenbenken, der jeg festet enden av halsbåndet så godt at det ville bli vanskelig å få opp. Dritthaugen likte tydeligvis det som skjedde. Jeg gikk deretter tilbake, og fra den andre lommen dro jeg opp et strap-on belte, som jeg festet på dritthaugen. "Dette hadde du ikke ventet deg," sa jeg mens jeg ertet ham med blikket. "Du vet, denne har batteri som gjør at den vibrerer ganske godt," hvisket jeg ham i øret samtidig som jeg trykket på on-knappen. I det samme kom det et gisp fra dritthaugen, som åpenbart likte det nye leketøyet sitt.

Plutselig ringte det på døren, og før dritthaugen rakk å si noe, la jeg pekefingeren over leppene hans. "Det er bare verten. Jeg snakket med ham i sted, og han skulle komme opp med en ny leiekontrakt til deg. En uten min signatur. Vent her, så sier jeg fra at vi kommer innom når jeg drar herifra." Dritthaugen så forskrekket på meg. "Herregud, få meg løs! Han kommer til å se både meg og svinet fra døråpningen!" Jeg tenkte meg om i to sekunder, før jeg hentet svinet og festet det bak kjøkkenøya. "Legg deg ned her sammen med Gisse, for da ser han dere ikke," sa jeg mens jeg, til et nytt gisp, slo på vibratoren som dritthaugen i forskrekkelsen hadde slått av. "Han hører det ikke, og du våger ikke å avbryte det vi har begynt på lille gutt. Da må jeg straffe deg!"

Jeg snørte sammen kåpen min, gikk bort til utgangsdøren og la hånden på klinken, før jeg kastet et siste blikk inn mot kjøkkenet. Jeg åpnet deretter døren og snudde meg rolig mot verten med et hevet øyebryn og påpekte ganske stille at det så ut til å ligge et voksent hengebuksvin under kjøkkenbenken. "I følge reglementet er det vel forbudt med husdyr, er det ikke? Hadde jeg vært deg ville jeg sjekket dette øyeblikkelig, slik at han ikke rekker å fjerne bevisene," hvisket jeg lavt, mens jeg førte verten inn gjennom døren med den ene hånden. Jeg forlot så leiligheten, til lyden av et hyl og masse kjefting. Verten likte tydeligvis ikke det han hadde funnet. Jeg kom plutselig på at dritthaugen ikke hadde sett den ødelagte lampen enda, men det hastet vel ikke, tenkte jeg fornøyd.

På vei bortover hallen møtte jeg overraskende nok en voksen dame, sikkert ti år eldre enn meg, som skrekkslagen tittet mot leiligheten der alt bråket kom fra. "Skal du til 1b?" spurte jeg. Hun nikket. "Da bør du forte deg. Jeg tror han som bor der trenger hjelp." Jeg klarte ikke å holde latteren tilbake der jeg nærmet meg utgangsdøren, og jeg lo så tårene trillet. Før jeg kunne anse oppdraget som ferdig, måtte jeg derimot ta turen innom postkassene ved enden av hallen. Jeg var ikke riktig ferdig enda. Jeg gikk hjemmevant bort til dritthaugen sin postluke, åpnet den opp og slapp nedi et polaroidbilde av et buksvin med en tannbørste i rompa. Da det var gjort, åpnet jeg utgangsdøren, rettet ryggen, kastet på nakken, lukket døren stille etter meg og kom aldri igjen.

I natt jeg drømte 3

2009-02-26T07:47:00.012+01:00

Drømmingen min har tatt helt av, og nå husker jeg plutselig det meste. I tillegg føler jeg for å skrive de ned, for hva om jeg plutselig slutter å huske de igjen? Da har jeg iallefall de jeg skrev ned...

Bussen jeg sitter i kjører plutselig inn i en by som domineres av høye og mørke bygninger. Byen er så tettpakket at veien vi kjører på er lagt opp i luften, over de laveste bygningene. Det kan virke som om veien svever, men av en eller annen grunn føles det ikke slik. Fordi veien ligger så høyt, virker heller ikke de høye bygningene så store og dominerende som de ville gjort om vi kjørte nede på bakken.

Plutselig går vi inn i en slakk venstresving, og da ser jeg at byen omkranses av vann som på en eller annen måte ligger over bakkenivået, uten at byen oversvømmes. Vannet stopper liksom mot bylinjen. I enden av svingen ser jeg en rund bygning hvor alt det innvendige er ferdig, men hvor veggene mangler på det som befinner seg over bakken. Det er tydelig at det finnes en kjeller der. Innvendig minner bygningen om et parkeringshus, og det eneste jeg ser av parkeringshuset er ut- og innkjørselen, som ligner en spiral der den svinger seg mellom etasjene. Det merkeligste er at fra andre etasje og ned, er det tettpakket med biler. Det finnes ikke en centimeter der det ikke står en bil, og alle bilene er parkert og forlatt av eierne sine. Jeg skjønner at bussen skal ned i den bygningen, og jeg kjenner skepsisen vokse fordi kjelleren må være oversvømt siden bygningen mangler vegger. Plutselig er jeg i kjelleren, og den er ikke oversvømt.

Så er jeg med ett på en grusvei. Vi er på sightseeing, og jeg tror byen ligger bak meg. Overalt flyter det med brukte bleier og annen søppel, men mest bleier. Jeg går sammen med to barndomsvenninner, og plutselig ser jeg et lite hus, rett til venstre for veien vi går på. Vi beveger oss mot huset, og foran huset oppdager jeg en madrass og et lite barn i ett-to årsalderen, som ligger helt stille på sin venstre side oppå madrassen. Rett foran barnet brenner et lite bål, og jeg kjenner jeg blir skremt av tanken på at barnet kan trille opp i bålet. Hvem sitt barn er det? Jeg strekker frem en hånd og dytter forsiktig barnet innover, med det som resultatet at min venninne blir sint på meg. "La nå barnet være," sier hun. Jeg blir forfjamset og med ett er barnet borte, og i stedet ser jeg et digert tusenben, som må være minst 30-40 cm langt. Tusenbenet er ikke så veldig tykt, men det har en distinkt blåfarve i den forreste enden av kroppen.

Jeg kaver og prøver å riste av meg tusenbenet, og igjen blir den ene venninnen min sint. Hun sier jeg må slutte å slå bort tusenbenet. Jeg funderer litt på hvorfor tusenbenet har en slik blå farve på deler av kroppen sin, og hvorfor jeg ikke klarer å slå det bort?

Hørt fra barnemunn 3

2009-02-26T07:34:00.008+01:00

Klokken er 06.50, og prinsen kjeder seg ved siden av meg, i min og romvesenet sin seng:

Prinsen: Mamma, hva har du i magen din? En baby?
Konemor: Nei, ikke nå nei.

2 sekunder senere;

Prinsen: Mamma, vi skal kjøpe mange mange do vi! Da blir vi så glad!

1 sekund senere;

Prinsen: Mamma, hvor er pappa?
Konemor: Han står på ski.
Prinsen: Nei, han flyr!

Da stod jeg opp, og tenkte i mitt stille sinn at han klarer sikkert å holde en tanke i mer enn to sekunder, om ikke så alt for lenge. La oss iallefall håpe det.

I natt jeg drømte 2

2009-02-25T09:02:00.013+01:00

Jeg var plutselig i Bergen, ikke vet jeg hvorfor, men da jeg kom ut fra en butikk ble jeg stående å se på en plakat som hang i vinduet. Det var et bilde av et fint lite hvitmalt vertshus, og den som inviterte oss til å besøke dette vertshuset var MirakelMirakel. Hun lovte at gjerdene på vertshuset alltid ville være grønnmalte, og at der det var hjerterom, der var det husrom. Under innbydelsen stod et telefonnummer og navnet Sine. Jeg ble så forundret over at mirakel eide et vertshus, og derfor gikk jeg bare videre oppover i gaten, før jeg plutselig snudde for å ta en grundigere titt på denne plakaten. Da jeg kom tilbake til butikken, var plakaten derimot borte, og alle jeg spurte så bare rart på meg og ante ikke hva jeg mente. Vertshus, mirakel?

Dette er andre gangen jeg drømmer om en annen blogger, og det må vel bety at jeg er svært dedikert til alt som har med blogging å gjøre, eller hva?

Da jeg ble sjekket opp av romvesenet!

2009-02-24T23:30:00.006+01:00

For de som ikke liker lange kjærlighetsfortellinger med masse klining, verdens værste sjekketriks, "friends with benefits" og en overraskende slutt, er det bare å avbryte lesingen med en gang!

For de som ikke har fått det med seg, er romvesenet på guttetur i Frankrike, på jakt etter den perfekte renna med nysnø. Jeg derimot, jeg sitter her hjemme med barna og en klump i halsen som jeg i går ikke forstod hvor kom i fra. I dag har jeg imidlertid innsett at jeg savner romvesenet mitt mer enn jeg har trodd, og har derfor skjønt at den tomme følelsen først vil forsvinne når han er hjemme igjen. Han er jo tross alt verdens beste mann, selv om han enkelte dager kan hevdes å komme fra en annen planet, og derfor burde vært sparket ut i atmosfæren med et realt straffespark. Innrømmelsen fikk meg imidlertid til å tenke på første gang jeg traff romvesenet, i november 2002. Jeg var hjemme hos mine foreldre, og ble dratt med på byen av min søster og en overstadig beruset kusine. Det siste kom for en dag da vi, på vei til byen, stoppet taxien i et T-kryss med et skilt, fordi hun ville "danse rundt stanga."

Vel fremme på utestedet fant jeg meg en ledig barkrakk, mens reisfølget mitt forsvant rett ut på dansegulvet. Det gikk ikke mange sekundene før jeg dro kjensel på mannen ved siden av meg. Han var broren til ei jente jeg var russ sammen med, og jeg introduserte derfor meg selv før jeg spurte hvordan det stod til med søsteren hans. At fyren var knakende kjekk gjorde jo heller ingenting. Vi småpratet litt og han kunne fortelle at han og de to kompisene som satt ved siden av ham, hadde kvelden fri fra HV-øvelsen de deltok på. Jeg så kjapt og uinteressert bort på kompisene, en med et helt okey utseende og en annen som raskt ble arkiverte under kategorien kort med masse hår på hodet.

Etter en liten dotur kunne jeg imidlertid konstanterer at min kjære kusine hadde kapret både barkrakken og kjekkasen jeg nettopp hadde snakket med. Eneste stolen som nå var ledig, var den som stod igjen etter kompisen som plutselig hadde dratt, og om jeg ikke aktet å stå resten av kvelden måtte jeg altså ta plass ved siden av den korte med alt håret. Hårdotten så kjekt på meg der jeg satte meg ned, og før jeg visste ordet av det stod det en rusbrus foran meg. Jeg tenkte i mitt stille sinn at gratis drikke har jeg ingenting imot, men noe mer blir det ikke din sleipe slimete mannsgris! Jeg hadde nemlig nettopp blitt dumpet på et forferdelig vis (noe vi tar i et senere innlegg) og var derfor totalt uinteressert i noe sjekkeopplegg. Eneste unntaket var om det dukket opp en kjekkas som var minst 20 cm høyere og tilsvarende kilo tyngre enn hårdotten, og som kun var ute etter å tilfredstille meg og mitt behov for å få ut all frustrasjon på en natt! Utsikten for at noe slikt ville inntreffe, var imidlertid så lav at jeg hadde lagt den planen på hylla før jeg dro ut den kvelden.

Der satt jeg altså med en jevn flyt av rusbrus og en hårdott som virket unormalt overinteressert i mitt forhold til å stå fort på nedoverski. Siden jeg raskt skjønte at flyten av gratis rusbrus var avhengig av mine svar på hvorvidt jeg stod på ski eller ikke, ble jeg den kvelden forvandlet til en Supercool Freestyle Babe som hadde tenkt å loffe rundt i alpene om noen vintre. Om det skyldtes at hårdotten virket som en real mann jo mer jeg snakket med ham, eller rusbrusen, vet jeg fortsatt ikke, men da han måtte dra fordi han skulle tidlig opp neste morgen, takket jeg ja til å bli med for å ta en kopp te (?). Han skulle betale taxien hjem til meg etterpå, så det måtte jeg ikke tenke på. Han ville bare ikke at kvelden skulle ta slutt enda. Jeg må nok innrømme at jeg på dette tidspunktet var i en deilig rusbrusrus, og var nok blitt så smått sjarmert av hårdotten som nå hadde blitt et lykketroll. Jeg skjønte såklart at det lå mer enn te i planene hans, men jeg hadde utover kvelden begynt å innse at det kanskje var dette jeg trengte etter å ha blitt dumpet. Vill, hemningsløs og uforpliktende sex trenger ikke være så dumt når man er sint på et mannfolk, tenkte jeg, selv om mannebeinet ikke innfridde kravene til vekt og høyde.

Vi klinte mer enn vi gikk på vei hjemover, og av alle ting så sier han plutselig noe sånt som at: "Du er akkurat en sånn jente som jeg har drømt om". Jeg fniste bare og svarte at jeg skulle jobbe i utlandet i enda et år, og la til at han desverre ikke tilhørte den typen menn som jeg faller for. Ergo måtte nok drømmen om en jente som meg, forbli en drøm, men vi kunne godt være venner erklærte jeg høyt og tydelig, mens jeg tenkte sex sex sex sex!!!

Etter en kopp te begynte klininga å bli litt heftigere, og siden vi satt i kjøkkenet til storebroren hans, lurte han meg like godt ned i kjelleren og inn på et lite toalett. Hva pokker er det fyren driver på med, tenkte jeg, men likevel var jeg såpass giret på mere klining at det fikk stå til. Han fikset med tepper og puter mens jeg egentlig begynte å angre på hele greia. Det var altså IKKE slik jeg hadde tenkt at jeg skulle få ut frustrasjonen min over å ha blitt dumpet. Men det skulle bli værre. For etter at vi, liggende i fosterstilling, hadde klint og rota under klærne til hverandre, i en ti minutters tid, kom tidenes sjekkereplikk ut av munnen på lykketrollet, som nå desverre ble degradert til et dotroll. Han dukket nemlig frem fra genseren min, ser på meg med de dådyrøynene og sier forsiktig: "Jeg har aldri blitt s... jeg!"

For å oppsummere i korte trekk: Det ble dårlig med sex den kvelden, kanskje fordi jeg plutselig fikk et behov for å spille kostbar. De neste dagene brukte jeg derfor på å overbevise ham om at vi bare kunne bli "friends with benefits", under forutsetningen at jeg slapp å ligge på et dogolv! Jeg forstod nemlig at et forhold med dotrollet aldri ville funke i lengden, han oppfyllte jo ikke kriteriene, og i tillegg passet det dårlig siden jeg jobbet i utlandet. Dotrollet gav seg imidlertid ikke, og kontakten ble holdt via telefon og brev.

Ved neste norgesbesøk ble det bestemt at jeg skulle bo noen dager hjemme hos ham, men jeg var fortsatt veldig klar på det punktet at han ikke var en jeg kunne falle for. Jeg skrev til og med et brev rett før jeg dro hjem, for å være sikker på at han ikke hadde forhåpninger om noe mer. Da jeg kom til Norge og Gardermoen, kom imidlertid beskjeden om at han ikke ville ha besøk likevel. Han var redd han ville bli enda mer glad i meg, og derfor såret fordi jeg ikke ville det samme som ham. Han insisterte imidlertid på at han skulle hente meg på Værnes og kjøre meg hjem til foreldrene mine, slik at vi fikk snakket ut. Normalt ville dette vært spikeren på kista, men det som nå skjedde var helt merkelig. Jeg ble potte sur, og da han møtte meg på Værnes enset jeg ham knapt. I bilen begynte jeg derimot å grine, og etterhvert kom følgende ord ut av munnen på meg: "Hva hvis det er ment å bli oss to da?". Har du sett på makan? Dotrollet var imidlertid klar i sin tale og kjørte meg likevel hjem til mine foreldre, før han dro tilbake til Trondheim. Den kvelden gikk det opp for meg at det jeg hadde manglet, var en bekreftelse på at dette var en mann med bein i nesa. Nå var det for sent, tenkte jeg mens klumpen i halsen bare vokste og vokste.

Dagen etter kom det imidlertid en telefonen. Han angret og ville ha meg til Trondheim med en gang, og hva mer kan jeg si? Den dagen forvandlet dotrollet seg til romvesenet som landet i ens ærend for å stjele hjertet mitt.

Den kule løytnanten!

2009-02-24T11:56:00.008+01:00

Det er en tidlig morgen på en helt vanlig ukedag, og på oppstillingsplassen står det 34 menn og to kvinner i sin beste alder. De har pusset skoene som nå skinner blankere enn på lenge, iallefall siden oppstillingen dagen før. De har kneppet skjortene sine, børstet buksene, rettet på berreten og ledd litt av Korporal B som slapp en fis, mens han snudde rompa si opp mot resten av troppen. De står der ferdig innrettet og venter på at sjefen skal komme for å ta avmelding.

Du har imens stått bak hjørnet på garasjen, noen hundre meter unna, og fulgt med troppen din på avstand. De vet ikke at du er der, det er best slik. Noe annet ville jo bare virket dumt, for hvorfor stå slik å gjemme deg bak hjørnet når du like gjerne kunne ha ventet rett ved siden av der de står? Du liker imidlertid å stå slik og se på dem, se på dynamikken og samholdet i troppen når du ikke er tilstede. De virker liksom litt mer avslappet da. Klokken begynner å nærme seg og du ser at de er klare for avmelding. Du slenger benet over setet, kliver opp på sykkelen og begynner å sykle mot troppen.

På vei bortover tenker du at dette kommer til å bli en fin dag, du er i godt humør og sola skinner. Du merker faktisk at du er i rampehumør, noe du har vært i det siste. Det må være årstiden, det er snart vår. Du har nesten kommet bort til troppen, og sykkelhjulene lager knaselyder i det de ruller over småsteinene på asfalten. 30 meter igjen, snart fremme. Så får du et innfall. Hehe, tenker du inni deg. Lurer på hvordan troppen reagerer om jeg bremser opp foran dem, sladder med bakhjulet, hopper elegant av sykkelen, går rett opp i grunnstilling og tar avmeldingen mens sykkelhjulene fortsatt surrer og går.

Du kommer opp foran troppen som står der grav alvorlig, med hendene bak i korsryggen og blikket stramt rettet forover. Så sendes signalene fra hjernen din og til hendene om at bremsene skal i bunn. Du drar til det du makter på begge håndbremsene, og litt for sent innser du at du faktisk aldri har sladdet med en sykkel før, og det er stort sett det du rekker å tenke før forhjulet tverrsetter og bakhjulet steiler. Mens du flyr forover i en kaotisk salto, er det en tanke som går på repeat inne i hodet ditt: Dette går ikke bra!

Det kommer et gisp fra troppen, men når de ser at du fortsatt lever, bryter de ut i en latter så hjertelig og god at du selv må le med. Du får hjelp til å komme deg på bena, men innser at dagens slag er tapt. "Er dere alle?" spør du med et smil om munnen. "Ja Løytnant!" svarer Korporal B. "Kom, så driter vi i oppstillingen!" sier du, mens du haltende setter kursen mot klasserommet.

I natt jeg drømte...

2009-02-21T09:10:00.003+01:00

Jeg ligger i sengen min på et lugubert hotell, kun gudene vet hvor. Jeg innbiller meg at familien vår er på skiferie. Min seng står nærmest ytterdøren og til høyre er sengen til romvesenet, mens prinsen ligger borte ved vinduet. Hvor prinsessa er vet jeg ikke, og det ser ikke ut til å bekymre meg akkurat der og da. Plutselig driver jeg og tar bilder av noen molter på et fat, hjemme i fuglekassen i Trondheim. Jeg leter etter riktig vinkel, for det har Emmeline sagt at er veldig viktig. Bildene skal brukes i bloggen min, men hele fotoseansen blir imidlertid ødelagt i det en mus kommer opp på min venstre side, der jeg ligger over kjøkkenbenken for å ta det perfekte bildet. Jeg forter meg å ta bildet, i håp om at musa ikke blir med, men bildet jeg sitter igjen med er av ei mus med et uttrykk du kun finner hos mennesker. Overrasket, komisk og litt søt.

Så er jeg tilbake på det lugubre hotellrommet, men nå er prinsen oppi sengen min. Jeg oppdager raskt flere små åmer som kryper på kroppen hans. Jeg får panikk, og oppdager raskt alle åmene som vrir og kveiler seg bortover golvet og overalt ellers på hotellrommet. Romvesenet løper etter hjelp og kommer tilbake med hotellsjefen, som kan konkludere med at romvesenet ikke burde lagt fra seg ytterjakken sin, på stolen som står inne på rommet. Så lukker hotelsjefen døren og går sin vei.

Takk til Eugenie som inspirerte meg til å jobbe for å huske drømmene mine! Dette hadde ikke skjedd om det ikke var for deg!

Bortskjemte mennesker!

2009-02-17T17:34:00.007+01:00

Jeg skulle ønske det fantes flere som den gamle mannen jeg så i går, da jeg satt i min egen lille verden og ventet på at senteret skulle åpne. Han stod bare plutselig foran bilen min, der han bøyde seg ned og plukket opp et pappkrus som noen hadde satt fra seg. Han tok med seg kruset og gikk bort til søppelstativet ved inngangen, der han kastet det. Så gjorde han som oss andre, han ventet. Han la hendene bak på ryggen, og jeg kunne ikke unngå å legge merke til hvor fredfull og god han virket der han stod og myste mot himmelen, kanskje i håp om at solen skulle titte frem.

Jeg skulle ønske det fantes flere som den eldre kvinnen jeg så i dag, da jeg tok bussen inn til sentrum. Jeg så henne komme fra en sidegate, litt foran bussen, der hun plutselig stoppet opp og tok opp en pose som noen skjødesløst hadde kastet fra seg. Hun så på posen, snudde den opp ned og ristet den lett, før hun brettet den sammen og puttet den i lommen. Så ruslet hun sakte men sikkert videre, mens hun kanskje tenkte på hvor bortskjemte vi mennesker er, som kaster rundt oss det vi ikke orker å ta hånd om selv.

Det var nå som pokker!

2009-02-16T18:13:00.010+01:00

Tidligere i dag kunne jeg ha skrevet et innlegg om hvor giddaslaus jeg var og hvordan dette skulle bekjempes med en liten fis, et glass saft og en film. I skrivende stund spekulerer jeg imidlertid på hvorfor det alltid kommer hindringer i veien for meg, når jeg virkelig har behov for noe - slik som i dag, da jeg virkelig hadde behov for å ligge på sofaen og se film.

For når fisen var sluppet, den forferdelige lukta luftet ut, saften var i glasset og jeg lå på sofaen, skulle egentlig alt være klart for to timer med avslapping. Etter ti minutter skjønte jeg imidlertid at idyllen var i ferd med å sprekke, for da frøs bildet på skjermen (Nicole Kidman er forresten ikke like vakker i stillbilde, som når filmen får rulle og gå som vanlig). Jeg fikk heldigvis orden på sakene, men det var først etter at jeg hadde slått av spilleren, pusset dvd-platen og startet filmen forfra igjen. Da måtte jeg såklart gjennom en ny runde med filmselskapets advarsler, deriblant en brief om at jeg ville bli arrestert hvis jeg piratkopierte filmer fra nettet, noe jeg imidlertid synes er urteit. For hvorfor skal jeg piratkopiere filmer når jeg allerede har brukt penger på å kjøpe over 600 av den sorten? I min lille hjerne finnes det nemlig to typer filmelskere; de som kjøper filmene sine og hver gang blir tvunget til å se på disse advarslene, og de som kopierer filmer fra nettet og slipper alle advarslene som er ment for dem!

Jeg hoppet deretter glatt over alle trailerne, gikk rett på menyen, startet filmen og hoppet frem til kapittelet jeg hadde vært i. Deretter spolet jeg frem til der filmen hadde stoppet og la meg så til rette på sofaen igjen, lykkelig over å være tilbake i filmmodus. Lykken varte i fem minutter, og så var det på'n igjen. Av med maskina, på med maskina, på med filmen, ny runde med advarsler osv, osv. Denne gangen varte lykken i hele 10 minutter før det på ny stoppet opp. "Pokker å!" tenkte jeg høyt og sint. Jeg som hadde kjøpt filmen for penger romvesenet ikke vet om, noe så bortkastet. Denne gangen trengte jeg bare å hoppe et kapittel tilbake, spole fremover og så var det i orden, i allefall i to hele minutter. Jeg mistet til slutt tellingen, men etter å ha jobbet meg gjennom filmens første 35 minutter på denne måten, gav jeg opp. Da var jeg nemlig så sliten, sur og irritert at jeg tok til takke med en gammel film som jeg presterte å sovne fra. Det hjalp faktisk ikke at det var nydelige Mr. Reeves som spilte hovedrollen.

Da jeg våknet var jeg lei hele filmforsøket og satte meg til rette foran PC'n for å blogge, og tror dere ikke den fordømte musa ikke funket! Ingenting hjalp, selv om jeg byttet batteri og dyttet inn løse ledninger. Noe så innmari surt. Nå har imidlertid romvesenet fått orden på musa (PC-musa altså!), og jeg har dobbeltsjekket den nyinnkjøpte filmen, og vet dere hva? Den dritten fungerer perfekt! Derfor står det rimelig klart for meg at dvd-spilleren og PC'n i dag rottet seg sammen mot meg, og det har ført til at jeg har bestemt meg for en ting:

JEG SKAL ALDRI FISE FØR EN FILM, EVER AGAIN!

En dokone til besvær!

2009-02-13T08:46:00.016+01:00

Det smerter meg å måtte rippe opp i enda en av mine personlige komitragedier, men det er noe som sier meg at det er slikt dere liker. Og siden jeg krysser fingrene for at dere ler med meg og ikke av meg, så hopper jeg like godt ut i det nok en gang, også nå med hodet først.

Det er en mild og fin vårdag i det herrens år 2005, og Vivi og romvesenet er hjemme alene i den nyoppussede fuglekassen sin. Det er nye tapeter på veggene, taket er malt, de har satt inn ny kjøkkeninnredning og lagt nytt golv. Vivi sitter på toalettet og gjør slikt som ingen damer bør gjøre, iallefall om du spør enkelte herremenn. Siden dette er år 0,5 f.pr. (før prinsen) får hun også lov til å sitte alene på porselenet, noe som innebærer at hun uforstyrret kan studere alle detaljene inne på det lille toalettet. Hun finner raskt ut at om hun strekker ut bena, så treffer tærne veggen på motsatt side av der hun sitter. Foran til venstre er døren til gangen, og foran til høyre henger den lille porselensvasken. Om hun lener seg fremover slik at brystkassen tar i knærne, vil hun faktisk risikere å slå seg selv bevisstløs i det hodet kolliderer i vasken. Over vasken henger det som egentlig er et medisinskap, men som Vivi stolt har tatt i bruk som speil- og menstruasjonsskap. Skapet er nemlig i blank fin aluminium, som er perfekt til å speile seg i fordi det ikke avslører forfallet slik vanlige speil gjør. I tillegg passer bindene, og dorullene, perfekt inn i hyllene. Oppå skapet står rommets eneste innslag av pynt, nemlig to store glasskrukker fyllt med mellomstore steiner.

Vivi tar seg god tid, og når hun er ferdig tørker hun den lille stussen sin svært så omhyggelig. Så tar hun tak i trusekanten, samtidig som hun vipper disserompa av porselenet og reiser seg opp så lang hun er. Så skjer det som ikke skal skje. For i det Vivi reiser seg opp, slår hun hodet i hjørnet på menstruasjonsskapet, som hektes av den ene spikeren i det skapet skyves oppover av Vivi's hodeskalle. Dette fører til at glasskrukkene sklir av skapet og mot veggen vis a vis toalettet, før de faller ned på porselensvasken og slår av en stor bit av porselenet. Krukkene går deretter rett i golvet der de går i tusen knas. Vivi har i dette øyeblikket trukket seg unna menstruasjonsskapet, som etter turen oppover nå spinner nedover rundt den gjenværende spikeren, og går rett i veggen der det blir et dypt og stygt kutt i den nye tapeten. I alt kaoset går også døren til gangen opp, slik at glassbiter og stein kastes ut dit. Primalskriket til Vivi har imidlertid ristet liv i romvesenet som står på badet, litt lenger inn i gangen. Romvesenet løper redd ut i gangen, og før han i det hele tatt ser Vivi roper han bekymret ut: "Stå i ro slik at du ikke tråkker på noe og lager riper i det nye golvet!"

Hva skulle man gjort uten disse omsorgsfulle og kjærlige mannfolkene, spør nå bare jeg? Og for de som lurer er vi fortsatt lykkelig gift, men vi har et dypt kutt i tapeten og en porselensvask som ser ut som et lappeteppe! Det ble ingen riper i golvet og vasene har vi kjøpt nye av. Er det noe(n) jeg nå har glemt? Nei, det er visst ikke det. Grmpf....

Pupper på avveie!

2009-02-12T21:38:00.013+01:00

”Herregud!,” nærmest brølte hun ut mens rødfargen krøp oppover kinnene hennes. Vivi senket hodet og snudde ryggen til røntgenapparatet og den alt for unge radiografen som nettopp hadde fortalt henne at hun ikke hadde behøvd å ta av seg genseren, kun brystholderen. Grepet om de melkesprengte brystene fastnet mens hun løp tilbake til det lille omkledningsrommet, som lå mellom rommet hun kom fra og korridorene utenfor. ”Du må jo si fra om sånt,” skrek hun i det hun smelte igjen døra. Hun var sikker på at den perverse mannegrisen hadde gjort det med vilje for å få en titt på godsakene hennes. Han hadde sagt hun måtte ta av seg sko, belte og brystholder hvis den hadde spiler, noe hennes hadde hatt. Videre hadde han informert om at hun måtte trekke ned buksa til knærne når hun kom opp på røntgenbordet. Hun hadde tenkt at hvorfor ta ned buksa om ikke resten også skal av?

Det var så alt for typisk henne å drite seg ut på denne måten. Friskt i minnet lå fortsatt den gangen hun hadde møtt en bekjent fra videregående. Hun hadde kjedet seg hjemme og derfor bestemt seg for å stikke ned til kjøpesenteret, som ligger fem minutter hjemmefra. Hun hadde fått øye på Eva bak kassaapparatet på G-sport som da hadde hatt en butikk der. Eva hadde sett opp og smilt gjenkjennende mot henne der hun passerte i gangen utenfor butikken. Vivi hadde egentlig tenkt å stikke fra stedet uten å hilse på, men den muligheten hadde fløyet i det hun ble oppdaget. Eva hadde vært iført en blå stor T-skjorte og stod vendt med siden mot Vivi som kom mot kassen. ”Det var lenge siden,” hadde Vivi sagt mens hun smilte tilbake. Eva hadde sluppet det hun holdt på med. ”Ja, så moro å se deg. Bor du i området?” Etter en kort samtale om hvor de bodde, hvem de var sammen med og hva de hadde gjort siden sist, hadde Vivi elegant avrundet det hele ved å si det hun hadde tenkt siden hun først så Eva ved kassen. ”Jeg ser du venter en liten,” hadde hun sagt. Eva hadde først kikket litt brydd opp på Vivi, for så å bekrefte hennes plutselige følelse av at dette ikke stemte. Aldri hadde hun følt en sånn brennende følelse i kroppen. Det var som om hele verden stoppet opp og luften forsvant mens det dannet seg et vakuum rundt henne. Var det virkelig mulig å være så teit? Det verste hadde imidlertid vært å skulle ro seg ut av en situasjon, der det ikke fantes noen mulighet for å rette opp skaden. Det eneste Vivi hadde kommet på å si var ”Har du sett den Norvegiareklamen for lettost, der han mannen spør en kvinnelig bekjent om hun har en bolle i ovnen, og hun ikke har det?” Det hele hadde blitt så pinlig at Vivi raskt avsluttet samtalen før hun forlot butikken i en helsikes fart. Det verste var imidlertid at hun hadde klart å gjøre det samme bare et halvt år senere, i sitt eget bryllup. At hun aldri lærte.

Inne på omkledningsrommet grep Vivi genseren som lå på benken foran henne. Hun unngikk bevisst å se på seg selv i speilet som dekket veggen bak benken, mens hun fortet seg å trekke genseren over hodet. Hvis hun lot være å se i speilet slapp hun å se den bleke nakne kroppen sin, og da kunne hun nesten innbille seg at strippeshowet ikke hadde funnet sted. På enkelte dager, slik som i dag, ble hun så innmari oppgitt av seg selv. Ikke bare dreit hun seg ut i tide og utide, hun var i tillegg den type menneske som alltid sparket tærne i dørkarmer, snublet i egne ben på åpne fortau og hektet klær i bordhjørner og andre utstikkende ting slik at de revnet. Lista var lang, og ektemannen var til tider minst like oppgitt som henne selv. Han mente det måtte gå an å konsentrere seg litt mer for å unngå slikt. Selv syntes hun at hun var rimelig konsentrert til enhver tid, i alle fall sånn noenlunde.

Vivi trakk pusten og gikk på ny inn i røntgenrommet. Benken hun skulle ligge på var i den andre enden av rommet, som foruten det enorme røntgenapparatet og en glassvegg var sterilt og tomt. Hun hoppet mer eller mindre opp på benken, med buksa godt plantet på knærne, og det i en slik fart at herr ”Hot-shot-want-to-see-your-boobs” ikke en gang rakk å summe seg før hun lå klar. Det er best å ikke vise tegn til svakhet tenkte hun mens hun knep igjen øynene. Nå ville hun hjem, og det fort.

Trommelen begynte å surre og gå rundt overkroppen hennes, oppover og nedover, og etter fem minutter var det hele over. Radiografen, som i mellomtiden hadde sittet bak glassveggen, kom inn for å hjelpe henne med å senke benken, før han gikk tilbake for å se på dataskjermen. ”Vi undersøker bildet av ryggen din og sender så resultatet til fastlegen. Du hører nok fra henne om cirka en uke.” Radiografen løftet blikket, men Vivi var allerede borte. Han smilte fårete. Han hadde ikke jobbet på Capio røntgen i mer enn ei uke, og allerede kunne han møte til lunsj med den beste pasienthistorien.

Karius, Baktus og den slemme tannkosten!

2009-02-12T12:09:00.001+01:00

Husker du første gang du var hos tannlegen? Ikke? Da er det nok mer sannsynlig at du husker første gang du så filmen om Karius og Baktus? Min unge lovende tre-åring fikk nemlig se filmen for en måneds tid siden, og det var før vi fikk innkallingen til hans første tannlegetime. Hadde vi bare visst!

Uken etter filmvisningen fremstår som et eneste langt mareritt for meg, min mann og vår unge lovende. Det eneste han tenkte på var "Stakkars Karus og Baktus. Karus og Baktus e snill" og "Mamma, fort deg, fort deg....må springe...skumle tannkosten kommer tar meg, vrææææl!" At han har en livlig fantasi har vi alltid visst, men det tok helt av denne uken. Han som til vanlig lister seg inn til mamma og pappa når han våkner, startet nå hver dag med å hylskrike inne i sengen sin. Det var mørkt, det var skummelt og "skumle tannkosten tar meg...".

Slik gikk dagene og etterhvert roet det seg heldigvis ned. Så kom dagen da innkallelsen til hans første tannlegetime lå i postkassen, og jeg tenkte at dette kom jo til å gå innmari bra (*ironi*). Jeg fortalte ham at vi skulle til tannlegen, at tannlegen var snill og at han fikk premie når han var ferdig. Jeg var svært påpasselig med å ikke nevne de "hvis navn vi ikke sier høyt", siden alt som kunne minne ham på den filmen måtte unngåes.

I dagene før tannlegebesøket øvde vi på å gape og på å si "aaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaa", fordi jeg og mitt surrete hodet glemte at det er noe man bare sier hos legen når man har sår hals og får stukket en spatel ned i svelget. I dag var imidlertid den stor dagen kommet, og guttungen var kjempehappy fordi han skulle til tannlegen og få premie. På venteværelset tegnet han en tegning som han stolt hengte opp på korktavelen, og når vi ble hentet tok han hånden min og spaserte nysgjerrig avgårde etter sekretæren som gikk foran oss.

Døren inn til tannlegekontoret stod åpen og jeg var kjempenervøs for hvordan det hele kom til å gå. Det var mye å se på for en treåring, og han ble litt overveldet av alt utstyret. Noe forsiktig prøvde han seg frem, tittet litt, men holdt seg ved siden av meg. "Kanskje du skal gå rundt å se hva som finnes på kontoret her", sa jeg fordi jeg skjønte at han trengte litt tid før han ble klar til å sette seg i stolen. Det er da den intelligente sekretæren peker på de to som sitter og disser på en stang i vinduet, og sier "Ja, har du sett disse to før, eller den store tannkosten der?". Der sitter Karius og Baktus og dingler med bena, og bak oss står det en tannkost på størrelse med en liten voksen person.

I dag var min unge lovende hos tannlegen for første gang. Han registrerte så vidt Karius og Baktus der de disset avgårde i sitt eget tempo. Han studerte den store tannkosten ved døren med et smil om munnen, før han satte seg i tannlegestolen, gapte opp og sa "aaaaaaaaaaaaaaaaaa".

Hyl, skrål, rock'n roll og seks bleier...

2009-02-11T18:19:00.002+01:00

Mørket har lagt seg rundt blokka som et slør, og kulda trekker inn gjennom ventilene. Inne er det godt og varmt, og på fire hektiske timer har jeg klart å gjøre like mye som jeg inbiller meg at andre, de uten barn, foretar seg på en hel uke. Det føles iallefall slik.

Siden jeg hentet småtrollene i barnehagen har jeg rukket å lage middag, ryddet bort etter måltidet, byttet en bæsjebleie og vært streng fordi noen ikke hørte etter. Jeg har ryddet litt mer og byttet bæsjebleie nummer to, som forøvrig ble toppet av en tredje "vanlig" bleie. Deretter satte jeg på en maskin med klær, før vi alle rocket til Trond Viggo og Hjalmar. Plutselig ble noen sutrete og hylte etter meg. Etter meg og ingen andre, fordi romvesenet er i Riga på spa- og actioneventyr!

Endelig ble det barneTV og 30 minutter for meg selv, trodde jeg. For da krevde de små nemlig en kontinuerlig strøm av saft og banan. Etter de 30 minuttene var det på tide med bæsjebleie nummer fire og en ny maskin med klær, før jeg endelig kunne lage kveldsmat til prinsessa. Så kom det obligatoriske kveldstellet, bleie nummer fem, og deretter "natti", "Kjære Gud jeg har det godt..." og nuss og klem. One down, one to go! Jeg nærmet meg mållinja.

Etter den tredje maskinen med klær kunne jeg sette på Karlson på taket til prinsen, for så å bruke 10 minutter på bloggen. Deretter var det en ny runde kveldsmat, kveldsstell og da bleie nummer seks. Litt drikke, tannpuss (Pokker! Jeg glemte tenna til prinsessa), "natti", "Kjære Gud jeg har det godt..." og nuss og klem.

Puhhh! Jeg er så glad i småtrollene mine, men det er godt når de er i seng og jeg endelig har kvelden for meg selv. Det er bare det at jeg er så innmari sliten. Det er jo nå jeg burde tatt frem malesakene mine, hørt på musikk, lest en bok eller tatt et fotbad, men nei. Jeg er så sliten. Tre maskiner med klær, hyl, skrål, rock'n roll og seks bleier. Det var ikke slik det skulle bli, men jeg vil heller ikke vært det foruten! Det er bare det at jeg så gjerne skulle vært på spa i Riga jeg også.

Hørt fra barnemunn 2

2009-02-11T09:12:00.002+01:00

I går våknet prinsen klokken seks, noe som betydde at vi frem til klokken syv hadde et gnagsår mellom oss i dobbeltsengen: "Kan vi stå opp? Jeg vil se på Jungeldyret Hugo." Disse ordene gikk på repeat i en time, og siden vi har en ny regel i huset som sier at vi skal ligge i sengen frem til klokken syv, samt at barnetv på morgenen er forbudt på ukedagene, var det bare å holde ut som best vi kunne. Erfaringen er nemlig at prinsen ofte våkner rundt klokken fem om han vet han får se TV, for det er altså så morsomt!

Da klokken endelig ble syv og vi kunne gå på badet, ble derfor de første minuttene preget av alvorspraten vi følte vi måtte ha med den unge lovende prinsen. Vi prøvde å forklare at om han ikke klarer å være stille når han kommer inn i sengen vår på morgenen, så får han ikke lov til å komme. Da må han bli liggende i sin egen seng til vi sier han får stå opp. Det er da prinsen ser på sin far med smale øyne og sier "Pappa! Da må jeg fortelle morfar at du dytta meg!"

Hva kan man si? Jeg gir meg over - grensesetting kan være farlig! Heldigvis våknet han halv åtte i dag, hvis ikke hadde vi vel fått barnevernet på døra neste gang prinsen er hos besteforeldrene!

I don't want your money honey!

2009-02-08T16:35:00.004+01:00

Ahh, for en helg! Som jeg fortalte i innlegget Caribbean og Matthew, here I come!, var jeg på en heller eksotisk langweekend med Mr McConaughey i helgen. Sola skinte fra klar himmel og varmen var bare eventyrlig perfekt. For ikke å snakke om den sexy'e Mr M som gjorde alt han kunne for å gjøre meg til lags. Når han ikke mikset parasolldrinker, stod han for det meste foran meg, på et par meters avstand, slik at jeg fikk noe vakkert å hvile slitne konemor-øyne på. Han masserte også slitne konemor-føtter og skuldre, samtidig som han lyttet og samtykket i alt det kloke jeg hadde å fortelle ham. Stakkars Mr M kunne fortelle at han aldri hadde møtt noen så intelligent og vakker som meg, og sexy hvisket han meg i øret mens han strøk meg over kinnet og så meg dypt inn i øynene.

Mr M og jeg har tatt en dukkert - herlig mann, jeg mener vann!

Siden jeg er en konemor med moralske og sunne verdier, i tillegg til alt det andre Mr M så forsiktig hentydet til, respekterte han alle mine ønsker om avholdenhet fra både det ene og det andre. Men, det var med tungt hjerte sa han. Det ble imidlertid enda tøffere for stakkars Mr M da jeg måtte snu nesa mot nord igjen. Mr M sine tårer og 100 røde roser kunne nemlig ikke hindre meg i å dra hjem til romvesenet, prinsen og prinsessa. Hans etterhvert alt for iherdige forsøk på å få meg til å bli, ble faktisk på grensen til pinlig da vi skulle ta farvel på flyplassen. I et siste desperat forsøk gikk han nemlig ned på kne foran meg, mens han holdt meg i hånden og tårene trillet, og begynte å synge denne sangen;

Stakkars Mr M! Men, livet er tøft og jeg ville tilbake til mine kjære. Derfor ble det et suss på kinnet og Hasta La Vista Baby! Kanskje våre veier krysses igjen, hvem vet?

Mammablogger goes erotic...!

2009-02-07T15:30:00.004+01:00

Som mine flittigste lesere nå bør ha fått med seg, hender det at jeg satser på flere hester enn jeg har godt av. Nå er jeg imidlertid i ferd med å gjøre det igjen, men denne gangen har jeg en god grunn. Fra tid til annen stikker jeg nemlig innom bloggen Mannfolkprat, noe som stort sett alltid blir en hyggelig lesestund. Av og til hender det imidlertid at Mannfolkprat skriver erotiske tekster, og når jeg kommer over disse, har jeg alltid tatt med meg disserompa mi og løpt det jeg er god for. Jeg har gang på gang prøvd å lese de erotiske tekstene hans, men jeg blir altså så rød og lett skjelvende at jeg ikke makter å stå løpet ut. Nå er det imidlertid nok, og jeg har tenkt å komme problemet til livs.

Siden det tydeligvis ikke hjelper det grann å lese erotikk, har jeg bestemt meg for å se om det hjelper å skrive en slik tekst i stedet. For de av dere som nå tenker at det har rablet for "mammablogger" Vivi, vil jeg bare få påpeke at det statistisk sett (inni mitt hodet) er normalt at småbarnsmødre kan ha et anstrengt forhold til det erotiske. Vi har tross alt klemt ut en eller flere 4-5 kilos søte, men store, kjøttklumper av der dere vet. Derfor er det viktig å raskest mulig komme seg opp på hesten igjen, og selv om det er i seneste laget satser jeg nå altså friskt for å bli kvitt mitt lille erotiske problem. For de av dere med dårlig hjerte og glatte stolseter, gjør jeg imidlertid oppmerksom på en viss sklifaktor i dagens tekst fra Vivi.

Det er en mørk og regntung kveld, og de våte gatene glinser i lyset fra gatelyktene. Han runder hjørnet og får øye på henne med en gang. Han har sett henne tidligere, men aldri gjort alvor av tanken på å kontakte henne på denne måten. Han kikker seg over skulderen, men det er ingen å se. Han går henne sakte i møte, mens han betrakter muggene hennes og kjenner den lille tissefanten bli veldig glad. Når de kommer opp på siden av hverandre, hører han henne hviske "Me so horny horny! Do you liky liky?". Han svarer ikke, men bare dytter henne lett foran seg til hotellet og inn gjennom resepsjonen, der to unge jenter begynner å fnise i det de passerer. Han bryr seg ikke, men kan godt forstå fnisingen. Selskapet hans er ikke akkurat kledd for en middag for to på Ritz med sine turkise nettingstrømper, rosa miniskjørt og gule lodne kashmirgenser fra 80-tallet. Det hjelper nok heller ikke at hun snubler avgårde som en nyfødt kalv på de altfor høye hælene.

Vel oppe på rommet skrur han på TV'en, før han setter seg godt til rette i stolen som står i hjørnet. Desverre finnes det bare en musikkkanal på hotellets TV, og denne kvelden er det åpenbart countrytimen som gjelder. Hun skjønner fort hva han har i tankene og begynner å svinge mer eller mindre urytmisk med hoftene, i god utakt med musikken. Hun vrikker og vrir på seg mens hun lar tungen gli sakte over de røde leppene sine, noe som resulterer i at hun sikler og må tørke seg i munnvikene. Hun snur disserompa mot mannen i hjørnet og løfter litt på miniskjørtet, nok til at han får se den mørke jungelen som stikker ut på hver sin side av trusekanten. Han rynker litt på nesa over dette synet, noe hun legger merke til. "Beklager, men jeg rakk ikke å barbere meg før jeg gikk ut i kveld!" Hun tar så tak i kanten på den gule kashmirgenseren, drar den over hodet og kaster den heller usexy opp i været, slik at den lander oppå golvlampen rett bak henne. Dette resulterer i at rommet blir badet i et surt gulaktig lys. Hun tar så tak i kontorstolen, snur den rundt slik at hun kan sette seg overskrevs den, med blikket og stolryggen mot ham. Der sitter hun mens hun først drar av seg en grønn blondetopp, enda mer 80-talls enn kashmirgenseren, før hun så begynner på den sorte bh'en. Hun kaver så innmari at han blir mest opphengt i hvor lite sexy det hele er. Den iveren tissefanten hadde vist tidligere, var nå blitt redusert til en lunken forventning om at det snart må skje et under med den oversminkede, urytmiske kvinnen foran ham.

"Kan du ikke ta litt på deg selv" spør han forsiktig, mens han studerer ansiktet hennes inngående. Nesen hennes rynker seg, øynene blir smale og hun lager en grimase som minner mer om forferdelse enn noe annet. "Er du gal? Er det du eller jeg som skal tilfredsstilles her kanskje? Sett deg tilbake og hold kjeft, nå har du ødelagt alt!" Han beklager og ber henne fortsette der hun stoppet. Hun reiser seg opp og setter et og et ben på stolsetet, mens hun tar av seg støvlettene. Når det er gjort setter hun det høyre benet på stolsetet, mens hun tar sats, hopper opp og setter det venstre benet på stolryggen, som nå tipper ned i retning ham. Midt i svevet sklir hun på det glatte stolskinnet, noe som fører til at stolen går mot høyre mens hun faller mot venstre og rett inn i veggen. Han hopper opp fra stolen i hjørnet og løper mot den kavende bylten, og i det han bøyer seg ned for å hjelpe henne, slår de hodene sammen i et smell som får stjernene til å danse for dem begge. Det bannes og hyles, og de legger ikke merke til den svidde lukten og røyken som begynner å spre seg sakte, men sikkert rundt i hele rommet. Det tar ikke mange sekundene før brannalarmen går.

Brannmannen ser først på henne der hun står i hotellresepsjonen, med hendene foran de bare brystene, fortsatt iført miniskjørtet og de turkise strømpene. Han flytter så blikket over til mannen ved siden av. "Dere var heldige nå! Genseren rakk aldri å ta fyr, men jeg antar dere er litt mer forsiktige neste gang. Dere kan gå opp igjen nå," sier han med et smil. Vel oppe på rommet snur kvinnen seg mot mannen og hyler det hun er god for: "Bare så du vet det, neste gang ungene er hos besteforeldrene blir det pizza og kino! Er det forstått? Nå skal jeg sove. Rollespill du liksom - din TULLING!"

Okey, jeg resignerer! Erotisk mammablogging kommer aldri til å skje! Tilbake til misjonærstillingen og flaue forsøk på å lese Mannfolkprat sine innlegg...

Caribbean and Matthew - here I come!

2009-02-06T15:51:00.007+01:00

Som jeg kanskje har fortalt så skal Konemor på en aldri så liten langweekend sammen med Mannen med stor M. Bikinien er pakket, leggene og alt det andre er barbert, gifteringen ligger på nattbordet og jeg er klar. Romvesenet er informert og påstår at Mr M bestakk ham med en middag for to med Angelina Jolie, som visstnok er en god venn av Mr M.

Dette tegner til å bli en super helg, og dere må virkelig beklage at det blir lite blogging på meg i helgen. Jeg skal såklart prøve å stikke innom en gang eller to, men håper uansett på tilgivelse hvis jeg kommer med nye bilder av Mr M etter turen. Og hvem vet, kanskje jeg slenger med et bikinibilde av meg i samme slengen ;-)

Tata... suss på kinnet -Adios!

Nektet fødende kvinne å banne!

2009-02-04T11:16:00.005+01:00

Tenkt deg at du ligger på fødestua, midt inni den værste rien, og i din frustrasjon over de intense smertene sier du -Faen i helvete, det er så jævlig låkt! Dette er for de fleste mødre en situasjon vi kjenner oss igjen i, eller hva?

Det som imidlertid er nytt for oss, er at det faktisk finnes en jordmor som da ville kommet helt opp i ansiktet på deg, fortalt deg at hun ikke ønsker banning, og at så lenge du er på hennes fødestue, må du oppføre deg slik hun sier. Men, hun gir seg ikke der, hun topper nemlig det hele med følgende: -Å ligge og tilkalle djevelen vil bare medføre større smerter, og da fortjener du en tøff fødsel. Men om vi vil, så kan vi heller alle sammen vende oss mot en annen og be til Ham i lag. Da vil det kanskje gå bra!

Sunnmørsposten skrev for to dager siden denne reportasje om jordmoren som nektet en fødende kvinne å banne, og samme historie finner du i gårdagens Adresseavis, på side 10.

Er det mulig, spør jeg meg selv? Riktignok er jeg døpt, konfirmert og gift i statskirken, og samme sirkelen har jeg sålangt også latt mine barn starte på, men det kunne aldri hindret meg fra å banne under mine egne fødsler. Heldigvis hadde jeg jordmødre som tillott de små frustrasjonsutbruddene mine, og noe annet skulle jaggu meg tatt seg ut. Og for de som lurer er jeg motstander av generell banning i det daglige, med mindre man sparker stortåa i dørkarmen - da er det nemlig unntakstilstand! Så med min bakgrunn som deltids-banner, er det vel bare å forberede seg på et møte med *HAN DERE VET*!

Konemor søker råd hos Dr. Dyregod!

2009-02-04T07:47:00.018+01:00

Kjære Dr. Dyregod!
Jeg er en konemor i sin beste alder, altså litt over tredve, som de siste dagene har merket en uforklarlig endring hos min mann. Symptomene viste seg første gang da han stod i veien for meg når jeg skulle pusse tennene mine, og det fortsatte da han noen minutter senere brukte alt for lang tid foran speilet. Det har også vært andre lignende tilfeller der han har vært så utrolig irriterende, at jeg til slutt har blitt merkbart anspent og irritabel, på grensen til å føle en viss aggresjon. Min mann er derimot ikke lenger i stand til å se hvor irriterende han har begynt å oppføre seg, og stiller seg alltid uforstående til min reaksjon.

Det har nå gått så langt at det oftest ender med at jeg begynner å grine, fordi jeg føler meg så alene og sårbar i denne uforklarlige situasjonen. Endringene hos min mann har i tillegg gått så innpå meg at jeg er deprimert, jeg har gått opp 200 gram i stedet for et kilo ned (jeg er nemlig midt i en slankekur), maven står ut som en blåsebælg, jeg har hodepine, jeg har ikke lyst på sex og jeg orker ikke å løfte en finger her hjemme. Hva kan dette være? Er han alvorlig syk? Kan du hjelpe meg, jeg holder ikke ut lenger?

B.mrk. Sårbar og ensom Konemor

Kjære Konemor!
Jeg kan berolig deg med at din mann feiler ingenting. Han er frisk som en fisk. Jeg er imidlertid mer bekymret for deg. Du ser nemlig ut til å være rammet av det vi på fagspråket kaller premenstruelt ubehag, som til en viss grad regnes som vanlig og normalt. Hos cirka 5 % av kvinnene er plagene imidlertid så sterke at de påvirker livskvalitet og arbeidsevne betydelig, og da går man over til å bruke den medisinske diagnosen PMS, som opptrer i tidsrommet mellom eggløsning og menstruasjon.

Årsaken til PMS (PreMenstruelt Syndrom) er ukjent. Det er gjort undersøkelser på alt fra hormonforstyrrelser til avvik i mineraler og vitaminer, men uten funn som kan forklare lidelsen. Den eneste effektive og vitenskapelig dokumenterte behandlingen jeg har kommet over, er økt fysisk trening i de dagene plagene er som verst. Dette frisetter endorfiner og "lyststoffer" i hjernen. Ekstra kalsiumtilskudd skal visstnok også lindre de alvorlige tilfellene av PMS. Andre ting kan være hormonspiral, som inneholder hormonet progestogen, som stabiliserer hormonmiljøet og stopper menstruasjonen i de fleste tilfeller. Dette kan ha god effekt på både PMS og menstruasjonssmerter. Et annet middel mot PMS måtte være å ta såkalte monofasiske p-piller, kontinuerlig uten pause. Det vil undertrykke blødninger og menstruasjonsplager.

Det viktigste rådet jeg derimot kan gi deg, i ditt tilfelle, og som vil være mer virkningsfullt enn noe annet, er at du rett og slett tar deg sammen. Slutt å sutre, ha maten klar når din mann kommer fra jobb og møt ham i døra med tøflene og et smil.

Hilsen Dr. Dyregod

Fakta er hentet hos Lommelegen.no

Bloggurat

Om å "prompe" seg selv på leggen!

2009-02-03T14:31:00.011+01:00

I et tideligere innlegg avsluttet jeg med følgende ord til ettertanke, jeg siterer meg selv:

Jeg, som mange andre, småløper oftest avgårde for å komme fortest mulig frem. Derfor går jeg også glipp av detaljene som faktisk betyr noe - det er detaljene jeg kommer til å huske når jeg ligger på mitt siste. Min siste tanke skal ikke dreie seg om hvordan jeg hastet meg gjennom livet.

For å si det slik: Jeg gjør skam på meg selv, og ikke har jeg vett nok til å dysse det hele ned heller. Jeg gremmes, men holder likevel på å sprekke av latter. Jeg skrev altså dette fantastiske innlegget som skulle få dere alle til å tenke over hvor travelt vi har det i hverdagen, og i overført betydning betyr det at vi ikke legger merke til detaljene rundt oss. Jeg prøvde å vise dette gjennom å ta bilder av ting jeg normalt ikke ser når jeg er ute å går, men det kunne like gjerne vært et bilde av naboen som har skadet benet og trenger hjelp til å handle mat.

For å komme til saken: Jeg postet altså dette fantastiske innlegget og før det hadde gått to minutter ringte telefonen. I andre enden hører jeg stemmen til en god venninne av meg, la oss kalle henne Fru C. Fru C hørtes en smule oppskaket ut, og jeg rakk ikke åpne munnen min før hun bryter ut "Vivi! Det siste innlegget ditt, når tok du de bildene der?". Jeg skjønte ikke hva hun var på jakt etter, og svarte noe forvirret at jeg la ut innlegget rett før hun ringte. "Ja, men når tok du de?" Da gikk det opp et lys for meg, og tror dere jaggu meg ikke at Fru C hadde gått noen meter bak meg og spekulert på hvem dette kvinnemennesket var, som drev og tok bilder av blå plastikksøppel så tidlig på morgenkvisten!

Det værste av alt er at jeg også så henne, i det hun tok innersvingen på meg mellom den blåe plastikken og den fine trestammen. Jeg så damen som gikk der, men jeg så ikke henne. Snakk om å få illustrert det jeg prøvde å formidle. Bare så synd at jeg gikk i min egen felle - den jeg i dag bevisst prøvde å styre unna. Da snakker vi om å prompe seg selv på leggen da!

Et geni er født, merk mine ord!

2009-02-01T20:32:00.001+01:00

Det er vel ikke akkurat noe revolusjonerende i det faktum at at de fleste mødre (og fedre for den saks skyld) anser sine egne avkom for å være de vakreste, morsomste og klokeste barna som noen gang er født. Jeg vet derimot bedre enn som så. Jeg er nemlig fullstendig kapabel til å innta et objektivt ståsted i en slik diskusjon. Helt sant - kors på halsen, ti kniver i hjertet og far og mor i døden *gulp*.

Derfor er det med glede, og en viss stolthet, jeg presenterer årets barnegeni. Kåringen er foretatt av en særdeles reflektert, informert og objektiv jury, bestående av undertegnede, Herr Vetbest, Fru Haralltidrett og Frøken Ingenprotestertakk. Og vinneren er ingen ringere enn:

Min sønn - Prinsen

I går, på den historiske datoen 30.januar i det herrens år 2009, skrev han nemlig bokstaven Y for Ylva, T for Tellev og N for Niklas. Den lille prinsen fyllte tre år for to måneder siden, og Mensa er allerede informert av undertegnede. Prinsen spåes en fantastisk fremtid, og vi regner med at han vil å spille en sentral rolle i det å skape verdensfred, redde miljøet og finne vitenskapelige bevis for Snåsamannens evner som healer og synsk.

Vivi's Verden ønsker Prinsen lykke til på ferden!

Heller disserompe enn usikkerhet!

2009-02-01T08:30:00.008+01:00

Jeg sitter trygt forskanset i bilen min i påvente av at butikken skal åpne. Jeg er tidlig på'n og i tillegg har jeg skulket jobben denne morgenen. Foran meg ligger skolegården åpen og tom. Med ett ringer klokka, det er friminutt. Ungdommene velter ut av døren, de fleste i klynger på fire til seks kvisete og hengslete gutter. Andre klynger bærer derimot preg av å ha vært på kollektivt innkjøp av sminke hos Hennes&Mauritz, en tur innom H2 for å bleke håret, samt at de bærer tights stor nok til min ene ubarberte legg . Det slår meg at jentene holder seg sammen, mens guttene sprer seg litt rundt om på hele plassen. Noen av guttene klatrer opp på snøhaugen til venstre for meg, og fra der har de full kontroll på folkemengden foran dem. Kongen på haugen får en ny mening.

Jeg titter bort på en av jenteklyngene og registrerer at de snakker sammen mens de av og til snur seg forsiktig, kanskje for å se etter den som får hjertet til å banke litt hardere. Det slår meg at det må være kjedelig å bare stå slik i friminutt etter friminutt. Det tar ikke lang tid før jeg forstår at det faktisk er tilfellet, da noen av guttene plutselig beveger seg mot en av jentegjengene. Guttene stopper opp på en meters avstand, mens jentene keiser med nakken og kaster litt ekstra på det platinablonde håret sitt. Guttene begynner så å klaske til noen av jentene over knehasene, og det hele utvikler seg til en katt og mus lek.

Det får meg til å tenke tilbake på min egen ungdomstid, og jeg kjenner straks igjen den kriblende følelsen jeg fikk da jeg ble vist oppmerksomhet, iallefall om det var fra en jeg likte. Et lite øyeblikk drømmer jeg meg tilbake til den tiden da flørting og lange blikk var viktigere enn alt annet. Og et lite øyeblikk savner jeg det, men kun for et øyeblikk. For det tar ikke lang tid før jeg husker usikkerheten, den konstante søkingen og alle drømmene som ble knust. Man lengter ikke etter sånt, og i tillegg gjør det faktisk vondt å bli klasket på baksiden av knehasene. Nei, da er det bedre å være meg; en trygg, men litt rynkete voksen jente med strekkmerker, fødselsmave, disserompe og poser under øynene, men som har beholdt det viktigste, nemlig glimtet i øyet. Heller disserompe enn usikkerhet fastslår jeg i det jeg går mot butikken som har åpnet.

Bak meg hører jeg latter fra guttene på haugen, og jeg mistenker at det er disserompa mi som er temaet. I stedet for å bli deppet, ler jeg inni meg mens jeg med skadefryd tenker at om 15 år er dere gift med ei slik rompe dere også smågutter!

Den fordømte Eventyrposen!

2009-01-30T07:43:00.007+01:00

Hvem har ikke på et eller annet tidspunkt prøvd å gå ned et kilo eller ti? De færreste vil jeg tro, iallefall er det det jeg liker å innbille meg. Jeg har imidlertid kommet frem til den erkjennelse at jeg derimot kan være blant de få som klarer å lure meg selv i en slik grad, at jeg ender opp med å forspise meg midt i en slankekur. For å forklare hva jeg mener, tenkte jeg å gi dere det mange mener er et hysterisk morsomt eksempel fra en tidligere slankekur jeg hadde.

Det var mandag formiddag og jeg var alene hjemme. Helgen hadde vært kjempefin, og jeg og min mann hadde bare slappet av. Av en eller annen grunn, som jeg nå ikke husker, hadde vi en Freia Eventyrpose stående i kjøleskapet. Fordi vi hadde kost oss med noen sjokoladebiter hver på søndag kveld, stod den nå åpen og fristende i kjøleskapdøren. Desverre vet min mann hvilken sjokolademons jeg er, og siden jeg hadde bedt ham om hjelp til å gå ned i vekt, kom han med en liten moralpreken før vi la oss den søndagen. "Husk at du slanker deg nå da! Derfor må vi la den åpnede eventyrposen få stå til neste helg, og jeg vet jo hvor mye vi har spist i kveld," sa han mens han smilte mot meg med verdens største glis.

Det gikk imidlertid ikke lange stunden denne mandags formiddagen, før tankene mine begynte å kretse rundt eventyrposen som stod og lokket på meg fra kjøleskapet, og etter en stund sprakk jeg totalt. Jeg spiste flere biter, og til slutt var det bare 1/3 del igjen av posen. "Å herregud," tenkte jeg. Hva gjør jeg nå? Jeg var sikker på at mannen min kom til å bli irritert fordi jeg ikke hadde klart å holde det jeg hadde lovt, og en mild panikkfølelse spredde seg i hele kroppen. Trangen til å spole tilbake tiden og få det hele ugjort, ble så stor at jeg ganske raskt tok en beslutning. Jeg kledde på meg og kjørte til butikken, der jeg kjøpte en ny Eventyrpose.

Tanken var at om jeg åpnet den nye posen og fyllte etter den forrige, ville han aldri oppdage hvordan jeg hadde syndet denne formiddagen. Jeg gjorde som jeg hadde tenkt, og når posen på ny stod nesten full og fristende i kjøleskapet, pustet jeg lettet ut. Jeg lukket kjøleskapet og kom plutselig til å tenke på restene av den nyinnkjøpte posen, som jeg nå stod med i hånden. Det hadde altså blitt en halv pose til overs. Hva skulle jeg gjøre med den? Jeg funderte en stund på å gjemme den, men kom frem til at jeg da ville bli sittende å tenke på den resten av dagen, derfor spiste jeg like godt opp hele posen med en gang.

Kvalm, men lettet, gjorde jeg meg klar til å ta i mot min mann. Jeg kjente at jeg hadde litt dårlig samvittighet, men samtidig var lettelsen over at han aldri ville oppdage synden min så stor, at samvittigheten måtte vike plass. Ikke lenge etter kommer han inn utgangsdøra. Han ser på meg og smiler glad mot meg, hvorpå jeg kjenner det hugger til av smerte inni meg et sted. Jeg åpner munnen min og i stedet for å smile tilbake og ønske ham velkommen hjem, bekjenner jeg alle dagens synder i et eneste langt åndedrett, mens jeg hiver meg om halsen på ham. Alt bare renner ut av meg, om hvordan jeg spiste nesten hele Eventyrposen, dro for å kjøpe en ny, fyllte opp den første og så spiste opp den siste! Og vet dere hva? Han bare lo av meg :-)

Det herligste med å ha barn!

2009-01-29T19:42:00.008+01:00

I mitt forrige innlegg, Barn og alt som kan gå galt, lovte jeg å følge opp med et innlegg der jeg innvier de "uvitende" i hvordan en bra dag med barn kan være. Her er det kanskje på sin plass å understreke at mitt forrige innlegg var en krisemaksimering, på samme måte som dette innlegget blir som tatt ut av en drøm. En vanlig dag blir derfor en fin blanding fra begge deler, en blanding som balanserer det slitsomme med det gode, og da på en såpass fordelaktig måte at menneskeheten aldri kommer til å gå under på grunn av barnefobi. Barn er og blir en gave, og jeg føler meg priviligert som har to friske sjarmtroll. Desverre er det ikke alle som er like heldige som meg, og det er fryktelig trist å tenke på.

Du våkner plutselig opp. Det er helt stille i leiligheten og klokka er halv åtte på en lørdag morgen. Ved siden av deg sover mannen din tungt. Hvorfor har ikke barna våknet? Er det noe galt? Du kjenner angsten bite seg fast i deg. De skulle jo våknet for minst to timer siden. Du sniker deg opp og tusler bort til døren inn til barnerommet, som står på gløtt. Du lytter etter den jevne duren av to små som ligger og sover, og kjenner angsten slippe taket når du hører dem begge. Tenk at de har sovet så lenge. Du kjenner at du blir glad fordi du selv har fått sove mer enn vanlig, men også fordi du vet at de små har godt av det etter en hel uke i barnehagen.

Mens du står på badet og steller deg, hører du gråt fra barnerommet. Du forter deg inn og oppdager at eldstemann kaver i svette. "Lille venn, har du hatt mareritt?" Gutten ser på deg med tårer i øynene, og kravler opp i fanget ditt. "Mamma, kan vi kose?" sier han mens han holder rundt deg så hardt han kan. Følelsen det gir å være den som kan gi et barn trygghet når det er redd, er ubeskrivelig. Du kjenner tårene, glade tårer, presse på i øyekroken. Du betyr noe, noen trenger deg.

Når alle er oppe blir det frokost. Vi sitter rundt bordet mens praten dreier seg i store trekk om marerittet til eldstemann. Lillejenta er mest opptatt av at hun mellom tyggene klarer å lage verdens søteste prrrrrrr-lyd med leppene sine. Vi ler alle sammen mens vi titter bort på sjarmtrollet. "Tuvis e så søt," sier eldstemann mens han stryker lillesøsteren sin på ryggen. Deretter snur han seg mot faren sin for å få en kos. Han setter seg tilbake på stolen sin og sier litt veslevoksent: "Mamma! No kose vi oss."

Resten av dagen tilbringer vi ute i sola. Vi har med nistepakke og kakao, og såklart masse kjeks. Barna løper rundt mellom trær og lekeapparater, mens du som voksen sitter på en benk og nyter sola. Samvittigheten er ren og god. Du er ute med barna dine, ingenting kan slå følelsen av å være gode foreldre. Jubelen og gleden eksploderer i det du annonserer kakao og kjeks. På ny får du høre at "Mamma! No kose vi oss."

Etter en lang dag ute, er det godt å komme inn igjen. Vel inne er barna så fornøyde og glade at de piler rett til rommet sitt, der de leker alene. Du hører latter og rasling i lego, og nyter 10 minutter på sofaen sammen med din mann. Etterhvert kommer minstejenta. Hun vil ligge sammen med deg i sofaen. Hun klatrer opp og legger seg i armkroken din, for så å begrave ansiktet sitt i halsgropen din. Slik ligger hun lenge, helt til du ikke klarer å motstå fristelsen til å kile henne. Den trillende latteren hennes sprer glede og latter rundt seg, og det tar ikke lang tid før eldstemann kommer løpende og alle fire ligger på golvet og kiler hverandre til tårene triller. "Har dere det fint småtrollene mine?" spør du, og får et rungende "jaaaaa" til svar.

Litt senere sitter du ved PC'n for å sjekke mailboksen din, og du åpner en mail med triste nyheter. Du blir nedstemt og snufser litt ekstra. Barna legger straks merke til at du er lei deg, lenge før din mann gjør det. De kommer bort til deg og vil opp i fanget ditt. "Mamma, e du lei dei?" spør eldstemann mens han ser på deg med en mine som skal vise at han også er litt trist. Han er så søt der han sitter, og det samme er minstejenta som later som om hun hulker, i ren og oppriktig sympati med deg, den voksne. Du er ikke trist så veldig lenge.

Nattstellet går som en drøm. Vi ler og tøyser med hverandre alle fire, der vi står på det lille badet. Vi bærer de små inn på rommet som de deler, legger dem under hver sin dyne før vi synger aftensangen. Vi kysser de på kinnet, stryker de over hodet og sier "God natt små vennene våre, nå må dere sove godt. Vi er glad i dere". Minstejenta smiler og babler tilbake, mens eldstemann titter opp på oss og sier "Jei e glad i dei også!"

Barn og alt som kan gå galt!

2009-01-29T08:44:00.007+01:00

Etter innlegget Tidsklemma...tull og tøys! kan jeg til en viss grad påberope meg status som bloggesfærens utgave av et prevansjonsmiddel. Ikke fordi jeg fraråder andre å få barn, for det å kunne bli mor er den største gaven jeg har fått, men fordi jeg synes det kan være greit å vite hva man går til. Det gjorde nemlig ikke jeg. Derfor tenkte jeg å ta dere med på en liten reise gjennom en typisk dårlig dag når man har barn. Hvordan en bra dag fortoner seg, tar jeg i neste innlegg, men nå handler det altså om en dag der alt som kan gå galt, faktisk går galt! Beklager at denne reisen er litt lang, men jeg ble litt revet med her jeg satt. Det hører ellers med til historien at slike dager heldigvis ikke kommer så veldig ofte.

Det er tidlig mandags morgen og du sover søtt. Plutselig blir du revet ut av søvnen da du merker at noen er i rommet og at vedkommende står og ser på deg. Fordi du er så trett fungerer heller ikke hodet, og instinktet forteller deg at du skal bli redd. Du kjenner frykten rive i deg i et kort øyeblikk, helt til øynene får vendt seg til mørket, og du oppdager den lille som står bøyd over deg: "Mamma! Jei har tissa ut mei." Du tenker at det ikke går an siden den lille bruker bleie, men konstanterer raskt at det umulige har skjedd. Bleien er så full at det har rent over. I tillegg registrerer du at barnet ditt synes det er helt normalt å stå opp klokken 05.30, men du velger å holde munn fordi du har erfart hvor sint han blir om du ikke deler samme oppfatning.

Dere går på badet, du er trett og den lille er lys våken. "Mamma, kan du nyse av mei bleien?". Du skjønner at barnets far har lært gutten noe morsomt *sukk*, og vet at her er det bare å spille med. Nysing følges opp av et krav om å synge, kile osv, og før gutten er påkledd er iallefall du lys våken.

I mellomtiden har resten av huset våknet av alt bråket, og det lille badet som er ment for max to personer, rommer nå fire. Når alle er ferdig påkledd, går far ut på kjøkkenet for å smøre mat, mens du bevilger deg en kjærkommen tur til toalettet. De to små tar det derimot som en selvfølge at de får lov til slå følge med deg, og toalettet som er ment for max en person, rommer nå tre. Du vet at det blir hyling av en annen dimensjon om du prøver å lukke dem ute, og det er iallefall ikke å trakte etter så tidlig på morgenen. Så der sitter du da, akkompagnert av to skuelystne tilskuere som kommer med heiarop hver gang det plopper i vannet under deg.

Ferdig med det du vet, lengter du etter å sette deg ned med frokosten og avisa. De små følger såklart etter og setter seg på hver sin side av deg. Alle spiser mens du prøver å bla i avisa. Det hele går fryktelig tregt fordi han til høyre for deg hele tiden peker og spør: "Mamma! Ka e det for nå?" Du svarer, kun for å få et oppfølgingsspørsmål: "Koffer det?". Du svarer igjen og får et nytt oppfølgingsspørsmål: "Ja, men koffer det da?". Mens du svarer på hvorfor alt er som det er, ligger hun til høyre for deg oppå den delen av avisa som er på hennes side, og mellom henne og avisa er det en brødskive med syltetøy på. Du går på kjøkkenet for å hente en klut og litt papir, og når du kommer tilbake ligger side fire på golvet, mens side fem er delvis i munnen på den minste. Du erkjenner raskt at far i huset er så fordypet i kulturbilaget at han ikke registrerer hva som skjer. Innen frokosten er over, innser du at du ikke har fått med deg en dritt av hva som skjer ute i verden, og håper derfor det finnes en tilgjengelig avis på skolen.

Det er så på tide å ta på yttertøyet for å dra i barnehagen og på jobb/skole. Når barna forstår at de skal ha på yttertøy, begynner de å løpe rundt som gale fordi de vet at da kommer dere voksne og henter dem. Å leke katt og mus er nemlig veeeeeldig moro, spesielt når man har det travelt, og mamma og pappa er stresset. Etter ti runder rundt spisebordet har du endelig fått kontroll, bare for å oppdage at latteren over å bli jaget, går over i vræling. Du har nå en mark i armene, som vrir seg, sparker og slår villt rundt seg.

Når du omsider har fått kledd på begge barna, og du allerede er ti minutter for sent ut døra, ja da kan du banne på at en av de plutselig stiller seg i et hjørne av gangen for å bæsje. Ergo, alt må av! Det blir en ny runde på badet, en ny runde med påkledning, og når du da er ferdig er du heldig om ikke det andre barnet også har gjort i bleien. Har han ikke gjort i bleien, har han derimot kokt over fordi han har stått fullt påkledd alt for lenge. Og er du riktig heldig, så har han gjort begge delene.

Barna leveres i barnehagen. Kyss, klapp og klem - eller vræææææææl, "Mamma, jei vil være med dei!". Du kommer deg omsider på jobb, og senker kanskje skuldrene i noen timer, før du skal hente de igjen. Buss nummer 9 kommer ikke, og du må ta en senere en. Derfor kommer du også ti minutter for sent til barnehagen. Barna hyler av glede og du får verdens beste kos og masse kyss. Fra den ansatte som måtte vente på deg, får du derimot bare et surt blikk, og en sur kommentar om at hun også har barn som skal hentes. Du prøver å forte deg med å kle på barna som ikke innser alvoret, og samme påkledningsbråket, som på morgenen, starter igjen. Du er svett før du kommer deg ut. På vei hjem spiser barna en neve hver med sand. Sand eller sjokolade, who cares? De liker det uansett. Du rekker heller ikke å stoppe minstejenta fra å stikke fingeren i en hundebæsj hun fant langs veien. Grrrrr......tenker du.

Vel hjemme er begge barna sure og sinte, fordi de er sliten og sultne, derfor er det også vanskelig å få laget middag. Når dere får satt dere til bords er den minste så sulten og sint at hun ikke får i seg mat. Små barns fatteevne er ikke alltid så stor, tenker du. I tillegg klarer ikke eldstemann å sitte rolig ved bordet, og du må hente ham inn med jevne mellomrom. De synes også det er hysterisk morsomt å kaste mat på golvet, eller å gurgle vannet i glasset, av og til bare for å se din reaksjon.

Det er sengetid og barna skal bade. Du tar de med på badet og begynner å kle av de. Når bleien er av, løper begge to en tur på stua fordi det visstnok er helt herlig å løpe rundt naken. Vel oppe i sofaen ser du at minstejenta plutselig stopper opp i leken, og før du rekker bort til henne har hun tisset. Hun ser forundret ned på den bløte flekken, og du kjenner at nå er det godt at de skal legge seg.

Vel oppe i badevannet har de to små det svært morsomt. Dette er høydepunktet i løpet av dagen, og du får kanskje tid til å henge opp litt klær og lignende, mens du har et øye på de små. Likevel har du ikke mulighet til å stoppe det som nå kommer. "Mamma! Tuvis har bæsja!". Minstejenta synes dette er helt greit og sitter helt rolig, mens det brune vannet omslutter henne. Du kjenner du blir kvalm.

Badetiden er over og dagens siste gjøremål kommer: tannpuss! Bare så synd at de synes det er mer morsomt å bite seg fast i tannkosten enn å la deg pusse tenna. I det du endelig kan legge barna, registrerer du at det er en halvtime på overtid, og tenker oppgitt på den erfaringen du så mange ganger har gjort deg: at jo senere du legger barna, jo tidligere våkner de .

Barna er i seng, og du og din mann har hele kvelden for dere selv. Ja, sett bort fra to maskiner med barnehageklær som må vaskes, et hus som ikke har sett hverken støvfille eller mopp på en måned, oppvaskmaskina som må tømmes og maten som må handles inn.

Barn og Gipsavtrykk - gjør det selv!

2009-01-27T13:40:00.001+01:00

Gipsavtrykk av barnas føtter og fingre er ofte populært, men samtidig svært dyrt om man skal bestille det. Man kan også kjøpe et sett på Panduro, men personlig synes jeg de rammene er svært kjedelige og lite dekorative, om man vil ha de hengende oppe for eksempel i stua. Derfor la jeg hodet i bløt for å finne en egen måte å gjøre det på, og personlig synes jeg resultatet ble fint:

Det du gjør er at du kjøper et gipssett på panduro, og fra det settet bruker du plastikken og gipspulveret. Jeg valgte videre en ramme fra IKEA, fordi det i noen av deres rammer finnes en "pappramme" inni hovedrammen. Pappen har som funksjon å skape luft mellom glasset og bildene, men jeg brukte papprammen som form til å ha trolldeigen og gipsmassen oppi.

Legg først plastikken på bordet, og rull deretter ut trolldeigen oppå plastikken. Jo jevnere og finere du får til trolldeigen, jo finere blir det ferdige resultatet. Pass på at trolldeigen er tykk nok, og da helst 1,5-2 cm. Når du har rullet ut såpass mye at papprammen fra IKEA er mindre enn trolldeigen du har rullet ut, legger du papprammen oppå deigen. Ta en skarp finegget kniv og skjær i trolldeigen, på innsiden av rammen. Skjær gjerne en liten millimeter innenfor rammen, for når du er ferdig skal du ta vekk overflødig trolldeig og tre papprammen ned på den deigen som er igjen. Det er da viktig at det ikke er synlig glippe mellom papprammen og deigen på innsiden. Bruk eventuelt en finger til å presse trolldeigen forsiktig ut i kantene. Et lite tips er at man forsterker hjørnene på papprammen med solid tape.

Så får du noen til å holde barnet ditt, mens du tar tak i et og et ben og lager avvtrykkene. Babyer krøller ofte tærne sine når de møter trolldeigen, så det er viktig at du fører foten rett ned i deigen og ikke "ruller" den over. Press foten litt nedi slik at trykket blir godt synlig (det er derfor deigen må være 1,5-2 cm tykk).

Når trykkene er laget, mikser du gipsmassen og heller oppå trolldeigen som fortsatt ligger i papprammen. Hvis du har laget trolldeigen for tykk vil det etterlate lite plass til gipsmassen, så beregn dette godt når du ser tykkelsen på papprammen.

Når gipsen er stivnet, snur du alt sammen på hodet. Ta av plastikken og løft vekk trolldeigen. Det vil sannsynligvis sitte igjen trolldeig på gipsen, og kanskje må du ta av rammen for å få vekk alt. Det kan også lønne seg å pusse over med fint sandpapir. Når alt er ferdig er det bare å ta på papprammen igjen og sette det hele inn i hovedrammen. Voila! Du har fått en fin veggpryd!

Den perfekte slankekur!

2009-01-26T19:08:00.020+01:00

Nå har det gått tre uker siden jeg begynte å slanke meg, og i motsetning til CamKarMir har jeg IKKE vært flink! Jeg har blandt annet vært på tre kinobesøk (noe som kaster skam over "Årsplanen" min), der jeg spiste fra Candy King-posen til det tøt ut av ørene på meg. Videre har jeg to kakeselskaper og en Tapasmiddag på samvittigheten, samt en overdådig middag på en Kinaresturant, som ble toppet med friterte bananer til dessert!

Likevel har jeg klart å gå ned neste fire hele kilo! Jeg skjønner rett og slett ingenting. Riktignok har jeg gått til skolen fire ganger, spist lunsj hver dag og sprengt årskvoten når det gjelder sex, men det kan umulig oppveie for det faktum at jeg har bikket den anbefalte dagsdosen på 1300 kalorier, flere ganger i uken i tre uker. Kan det?

Uten å gå i detalj sjekket jeg kaloriforbrenningen på de aktivitetene jeg har foretatt meg, og kort fortalt sier Dagbladet.no at om du veier 80 kilo og har sex av det aktive slaget i 30 minutter, forbrenner du 297,6 kilokalorier (kcal), noe som tilsvarer nøyaktig kaloriinnholdet av 297,6 gram kokte reker. Nå spiste riktignok jeg friterte kongereker, men det går sikkert for det samme. For hver gang jeg gikk til skolen, som er en tur på 40 minutters lett gange, forbrente jeg i tillegg 172 kalorier. Om jeg da summerer antall ganger jeg har hatt sex, multipliserer det med 297,6, plusser på fire turer til skolen multiplisert med 172 kalorier, da får jeg... tenke... tenke... tenke.... iallefall ikke nok til å fjerne effekten av alt jeg har hatt i meg! Og nei! Dere får ikke vite hvor mye sex jeg har hatt disse tre ukene!

Min konklusjon er derfor, og jeg er mer enn villig til å møte hos Redaksjon EN i NRK1 sammen med Lindberg og Roede for å debattere dette videre, at man kan slanke seg gjennom uvettigt inntak av både det ene og det andre. Så det så!

Tightsmannen og jeg!

2009-01-25T01:21:00.013+01:00

Se for dere følgende scenario:

Du veier noen og 70 kilo, du drar på shopping og du finner de utrolig fine buksene med stretch: et stykk blå tights som du bare må ha! Så går det noen måneder og du veier plutselig noen og 80 kilo. "Hva skjedde?" spør du deg selv forundret, men glemmer det raskt i det du drar på en ny shoppingrunde. Denne gangen finner du en søt bluse som vil passe perfekt til den blåe tightsen. "Genialt!" tenker du og drar Visakortet med et tilfreds smil om munnen. Du drar hjem og gjør deg klar til en kveld på byen, sammen med din mann. Den første på cirka et år.

Forventningene er høye, og du tenker lettet "Takk Gud for at jeg har noe å ha på meg!" Du tar på deg den søte blusen og finner frem den blåe tightsen. Du putter bena dine i buksebena, og med ett blir du dratt, hardt og brutalt, ut av drømmen om den fantastiske blåe tightsen sammen med den søte blusen:

Du kaver og drar, svetter og banner, men gir deg ikke. Den buksa skal på! Og etter en lang kamp vinner du på sudden death! Lykkelig, svært lykkelig, men også vel vitende om at slankekrigen ikke kan avsluttes riktig med det første.

Din siste tanke før du går ut døra sammen med mannen i ditt liv, er at "Tightsmannen bare kan gå å legge seg. Han blir ei pyse sammenlignet med meg i kveld". Du lukker døra og tenker litt fortumlet på boxeren som plutselig ble ei stringtruse. Pytt sann, man må lide for skjønnheten. Iallefall i kveld...

Min lille sønn: Vaktmesteren!

2009-01-21T11:39:00.008+01:00

Når er det man som foreldre skjønner at ens egne oppdragelsesmetoder kanskje kan straffe seg? Ikke at jeg sitter med fasiten, men min sønn sa noe i går som fikk meg til å reflektere over gangen videre i hans oppdragelse.

Min mann og yngstejenta vår sitter i sofaen, når familiens såkalte overhode tar frem boksen for å putte innpå en ny pris med snus. Han tar av lokket samtidig som Prinsessa vår bestemmer seg for å gjøre et hopp, med det som resultat at snusen havner i fanget på min mann. I sin frustrasjon tar han tak i henne med den hånda han har ledig, og setter henne bestemt ned på golvet. Prinsessa skjønner at pappa ikke er helt fornøyd med tingenes tilstand, og setter i et hyl. Da våkner treåringen som sitter og "perler" borte ved spisebordet:

- Pappa! Du dytta Prinsessa, det er ikke lov. Fy Pappa! Han ser forferdet bort på faren som sitter sint i sofaen, mens jeg snur meg bort i et forsøk på å ikke vise smilet som ligger om munnen min. Min mann viser derimot tydelig at vår sønns inngripen ikke finnes morsom akkurat der og da.
-Jeg dyttet ikke, jeg bare løftet henne ned, svarer han stivt.
-Pappa fy! Du dytta Prinsessa, det var ikke snilt gjort. Gå på badet med deg!

Her lo jeg mens jeg tenkte at min mann sikkert trenger en dag eller to for å se det humoristiske i situasjonen. Snakk om å sparke seg selv bak! Om metoden "å tenke seg om inne på badet" blir tatt av plakaten hjemme hos oss, er jeg imidlertid tvilende til. Metoden funker alt for godt til det, men da må kanskje vi voksne innfinne oss med at vi blir forvist dit enkelte dager også ;-)

Tidsklemma....tull og tøys!

2009-01-21T10:29:00.016+01:00

I dag kom jeg over innlegget Tidsklemme i bloggen til Frøken Makeløs, som satte ting i perspektiv. Hun presenterte nemlig følgende oversikt, og spurte hvordan det er mulig at dette skal gå opp:

Dette gav meg imidlertid en ide til hvordan man kan unngå tidsklemma. For hvorfor ikke bare innse at livet er tøft, og deretter ta en beslutning om at man skal rekke over alt, men da fordelt utover et helt år. Jeg satte derfor opp en mulig timeplan for min lille familie på fire, og understreker at våre barn er i en så ung alder at vi ikke er beheftet med plagsomme fritidsaktiviteter for barn. Denne planen er derfor uaktuell for alle dere som har eldre barn. For dere er alt håp ute, og det er bare å innse at tidsklemma har tatt dere.

Januar: Begynn å lese ei bok, samt en kort tur til nabolagets skøytebane. Den blir kort fordi barna faller og slår seg, og vil rett hjem igjen. Sett av tid til en trøstekakao.

Februar: Skaff barnevakt, gå på kino.

Mars: Sex (hvis vi orker), hvis ikke: sove under same dyna.

April: Besøke familien i påska.

Mai: Stryke skjorter og bunader, samt samle krefter til årets mest slitsomme dag: 17.mai. Sett av tid til å tørke oppkast etter overspising av is og pølse.

Juni: Sex (hvis vi orker), hvis ikke: dusje sammen.

Juli: Oppsamling av hele familiens bursdager, og det midt i fellesferien slik at færrest mulig kan komme. Samt to ukers ferie på Østersund camping, sammen med andre utslitte foreldre.

August: Sex, kanskje hele to ganger. Hvis ikke: kline i fem minutter. Husk å be mannen spytte ut snusen sin.

September: Være hjemme med syke barn og ta en tur i bassenget, dra hjem og sovne på sofaen med en unge på hver hånd

Oktober: Kjøpe julegaver på salg, og kanskje rekke en teaterforestilling

November: "Helvetesmåneden": Eksamenslesing, juleforberedelser, mørke kvelder og definitivt NULL sex!

Desember: Avslutte boka du begynte på i januar, samt at det er jul....that's it....og kanskje kommer nissen med noe godt til en sliten mor ;-)

Livet er hardt!

"Morgenstund har gull...hark...host... i munn"

2009-01-20T12:48:00.015+01:00

Hvorfor er det slik at 80 % av diskusjonene i hjemmet vårt skjer på morgenen? Hver dag våkner jeg og står opp som den blidspente lerka, iallefall for det meste, men ender oftest opp med å bli deppa og potte sur. Min mann derimot, tidligere omtalt som romvesenet i innlegget Menns hemmelige språk, han står opp med eder og galle sivende ut av munnvikene, iallefall nesten, men drar hjemmefra rolig, blid og fattet.

Kan det være slik at mitt "gode humør" mistrives såpass i min kropp at det flykter over til min mann? Eller er det slik at han blir i godt humør av at jeg blir sur? Eller er vi bare et offer for elendig kommunikasjon på døgnets tyngste tid?

Ta for eksempel i dag: Vi står opp og jeg går rett på kjøkkenet, trett i trynet og fortsatt i undertøyet, for å smøre nistepakker og lage kakao til barnas utedag i barnehagen. Min mann tar med seg eldstemann på badet, ordner seg selv og gutten, for så å komme fresh og nystriglet ut på kjøkkenet, der jeg fortsatt har litt igjen å gjøre. Når jeg forstår at min mann har til intensjon å lage seg frokost, fremfor å ta opp minstejenta og gjøre henne klar, blir jeg betenkt. For skal jeg, som fortsatt har igjen å fikse meg selv, ta minstejenta etter nistesmøringen, betyr det at alle andre blir ferdig leeeeenge før meg.

Jeg spør derfor, i et normalt toneleie, om ikke han kan ta opp prinsessa. Resultatet er at han snur rundt på hælene, mens en sur kommentar henger igjen etter ham, der han tramper tilbake til barnerommet. Da ble jeg, som egentlig var i godt humør, irritert og spør sint hva problemet er? Han synes for det første at jeg var for treg med nistesmøringen, og dessuten synes han det er kjipt om han må stelle begge barna. For det er han lei av. Jeg på min side blir lei meg fordi han får meg til å føle meg som en egoist når jeg ber han om å ta den andre ungen, samtidig som jeg mye heller ville vært den som tar opp den blide minstejenta, fremfor å stå ustelt på kjøkkenet med prim og hapå opp til ørene. Og dessuten er det oftest min mann som står på kjøkkenet, så det er ikke ofte han må ta begge barna. Jeg prøvde bare å være praktisk, og tenkte at det ville gå raskere om han tok barna og jeg gjorde meg ferdig på kjøkkenet.

Det hele eskalerte til sur og hissig stemning, men endte heldigvis opp med kyss, klapp og klem, før vi gikk ut døra, klare til å møte verden utenfor. Likevel står jeg her med en bismak i munnen. Hvorfor klarer ikke min mann å slutte å komme med sure oppstøt på morgenen, og hvorfor klarer ikke jeg å la være å forfølge alle hans oppstøt? Vi er to patetiske skapninger som kaster bort dyrebar tid på å krangle over bagateller. Og værst av alt er likevel når eldstemann kommer bort til meg og spør: "Mamma! Er du lei deg?". Er det bare vi som er sånn?

Hørt fra en barnemunn

2009-01-19T15:41:00.002+01:00

For tre år siden ble jeg mor for første gang, og etter det har det åpnet seg en ny verden for meg. Jeg refererer til et barns verden der det er naturlig å si høyt det første som faller en inn, og da totalt blottet for sjenanse eller andre sperrer som vi voksne ofte er beheftet med. Når man lever tett opptil en slik verden lærer man fort å holde på smilebåndene, for gullkornene kommer oftest når det ikke passer seg å le. Jeg forundres også stadig over hvor reflektert et barn kan være, til tross for sin unge alder og enda uutviklede tale. Her er noen eksempler på det min sønn, som snart fyller tre år, har sagt i det siste.

Vi har vært på besøk hos min far og er på vei tilbake. Etter en times kjøring begynner eldstemann å kjede seg og henvender seg til meg og min mann som sitter i forsetet. "Jeg kan få sjokoladekjeks jeg, ja det kan jeg! Kan jeg det mamma?". Jeg svarer da som sant er at "Vi har ikke sjokoladekjeks". "Jeg vil ha sjokoladekjeks jeg", fortsetter han og jeg gjentar at vi ikke har noe, og tilføyer (for å understreke at det ikke er vits i å fortsette å mase) at "Vi har ikke penger å kjøpe kjeks for". Da kommer det voksent fra baksetet: "Men da kan jeg få lommeboken min!".

Det er samme biltur, og barna er nå sutrete og maser som besatt. Vi setter på en cd med barnemusikk og passer på å spille gla'sanger, da det forhindrer minstejenta fra å bryte ut i en hylekonsert. Jeg trykker derfor neste sang når det plutselig kommer en trist sang over høytalerne. Da blir eldstemann sint fordi han vil høre den sangen jeg nettopp hoppet over. "Jeg vil høre den sangen", roper han ut. "Nei", svarer jeg, hvorpå han blir enda sintere og begynner å gråte. Det er imidlertid et stadig tilbakevendende problem i vår familie, at eldstemann alltid skal bestemme hva vi skal høre på og hvem som får lov til å synge sammen med musikken. Derfor blir jeg veldig bestemt og sier strengt "Nå er det mamma som bestemmer, og det er på tide at du lærer at du ikke alltid kan få viljen din". Da stilner gråten i baksetet og han sier følgende til meg som sitter irritert i framsetet: "Du mamma, hør her! Du får ikke lov til å leke sammen med meg og lillesøster. Du får ikke lov til å være sammen!". For å si det slik, jeg ble raskt kvitt den irritasjonen jeg hadde følt tidligere.

En dag passet vi en nabojente som er på samme alder som vår minste, altså ett år. Da det begynte å nærme seg leggetid skulle vi bade de to jentene, men da eldstemann plutselig bestemte seg for å være med, måtte jentene dele badebalje. Eldstemann var litt forsinket ut på badet, så når han kom hadde vi allerede hatt et lite, men ganske vanlig uhell for små barn, der jenta vi passet hadde bæsjet i badevannet. Da eldstemann fikk se dette sier han spontant: "Det der var ikke så smart gjort!", og når en slik kommentar kommer fra en pjokk som knapt når deg til midten av låret, blir man litt lattermild.

Menns hemmelige språk!

2009-01-07T11:30:00.010+01:00

Av og til skulle jeg ønske at jeg var i besittelse av "Den store boken som forklarer alle menns tanker og handlinger". Hadde jeg hatt den boken, hadde jeg kanskje forstått hvorfor min mann kan si ting som for meg blir helt riv ruskende galt, eller hvorfor han alltid går i den samme fella når han snakker med meg. Av og til blir jeg bare stum av fortvilelse mens jeg måpende ser på denne mannspersonen foran meg, før jeg til slutt summer meg og skriker ut "Fra hvilken helvetes planet kommer du fra? Hvem er du?".

Jeg tror det hele startet på mandag da romvesenet hadde bursdag, noe jeg forøvrig ikke kom på før klokken 14.00 den dagen. Dette tok han heldigvis med knusende ro, noe jeg derimot ikke hadde kommet til å gjort. Etter masse unnskyldninger og kryping fikk han gaven, en alt for dyr klokke, som han forøvrig dro og byttet til en han likte bedre.

Samme kveld laget jeg bursdagskaken hans, med bittelitt hjelp fra han. I utgangspunktet hadde han sagt at han skulle hjelpe meg fordi jeg hadde influensa, men i ettertid kom det frem at han "trodde" jeg ville gjøre det selv! Jaha, svarte jeg, for jeg hadde faktisk spurt om hjelp tre ganger mens jeg holdt på! Nå skal det sies at han hadde andre ting å ta seg av også, men jeg ble allerede der ganske irritert fordi han ikke tenkte på at jeg heller burde ha ligget. I tillegg vet han, etter sikkert hundre diskusjoner, at jeg står på til jeg stuper... jeg klarer sjelden å si nei, og vi har blitt enige om at han må hjelpe meg der.

Dagen etter, altså i går, måtte jeg være hjemme fordi jeg var for dårlig til å dra på skolen. Klokken 14.30 ringer han meg for å fortelle at "jeg drar fra jobben 15.30, og henter barna slik at de får en litt kortere barnehagedag". Så fint, tenkte jeg, helt til klokken var 15.55 og han på ny ringer og sier at han ble forsinket, men da var i ferd med å dra fra jobben. Da kokte det over for meg, for ute var det snøstorm og han syklet. Hvorfor ringte han ikke å sa fra om det på et litt tidligere tidspunkt? Det hele betød nemlig at han kanskje kunne rekke å hente barna innen barnehagen stengte, og derfor måtte jeg kaste meg rundt i den influensatåka jeg gikk i, traske de 500 meterne til barnehagen og hente barna selv. Dette er for mange kanskje en bagatell, men for meg blir det for mye når jeg er dårlig. Det er ikke bare bare å få med seg en treåring og et halvannet år gammelt barn hjem i snøstorm når man er "syk i tillegg til syk", og for meg blir det en prinsippsak: Han kunne ringt tidligere slik at jeg hadde sluppet å stresse!

Etter masse "forklaringer", som jeg ble lei av for flere år siden, kom gullegget: "Jeg får vel ikke dra på skitur i morgen nå som jeg var så dum å ikke si fra til deg om at jeg ble forsinket!" Planen var nemlig at han skulle dra med noen kompiser på en dagstur, som innebar at jeg måtte hente barna i barnehagen og ha de alene den ettermiddagen. Da brast det for meg igjen, for det var vel ikke derfor han eventuelt burde bekymre seg for om han fikk dra eller ikke. Hvis jeg ville legge hindringer i veien for turen hans, måtte det bli fordi han ikke spør meg hvordan formen min er og om jeg er i stand til å ha barna neste dag hvis han drar?

Så var det bursdagsfest, og etterpå ble det diskusjon igjen. Hvorfor tar han ikke hensyn til meg, hvorfor avbryter han meg når jeg snakker, slik at jeg blir enda mer rasende. Hvorfor skal han alltid forklare ting, kan han ikke bare innrømme at han dummet seg ut? Hvorfor "truer" han med å ikke dra på skitur fordi han kommer til å få dårlig samvittighet om han drar? Det er jo han som først spurte om å få dra, og jeg sa jo ja. Jeg vil jo ikke at han skal la være å dra. Jeg vil bare at han skal vise omtanke for meg som sitter igjen hjemme. Jeg kan tåle en dag med ekstra belastning om jeg vet at han faktisk tenker på at jeg er syk, og sjekker med meg om jeg er i form til den ekstra belastningen. Det er jo bra at han får koblet av og hentet nye krefter i skibakken, krefter jeg vet han trenger for å takle at jeg er så mye syk som jeg er.

Hvorfor blir han irritert når jeg ikke klarer å si nei til andre når jeg er dårlig, samtidig som han ikke sier noe når jeg lager kake og middag i influensatåke. Jeg forstår meg ikke på dette romvesenet. For han er kjempeflink til å hjelpe til hjemme, han er veldig snill og ikke egoistisk... iallefall tror jeg ikke det. Hvilket språk er det egentlig han snakker? Jeg forstår iallefall ikke en dritt nå for tiden, eller....?

Dessuten spiste jeg et stykke av bløtekaka jeg laget i går. Forbannede slankekur!

Dødt kjøtt på pinne!

2009-01-06T09:31:00.009+01:00

Snufsete nese, sår hals og vondt i en kropp som slappt henger som dødt kjøtt på en pinne! Ikke akkurat en dag å merke av i boka. I tillegg er det dag to i min offentlige slankekrig, noe som passer meg dårlig når jeg nok en gang er blitt sengeliggende. Grunnen til de uttallige kiloene står derfor klart for meg i deg:

"Når jeg er sliten og lei, og jeg kjeder meg, da gidder jeg ikke tenke på hva jeg har i meg!"

Nå begynner slankekrigen!

2009-01-04T10:32:00.007+01:00

I morgen er første dagen i mitt nye og sunnere liv. Har vært der før og det gikk jo strålende, iallefall til jeg fikk to barn og et mer hektisk liv. Deretter ble jeg syk og med "sykdommen" kom også unnskyldninger slik som at jeg ikke hadde krefter til å tenke på vekta. Nå har det imidlertid gått alt for langt og det på veldig kort tid. Tror faktisk jeg har lagt på meg syv kilo på to måneder, og det er absolutt ikke bra. Derfor har jeg meldt meg inn i vektklubben og har nå planen klar, men hvor er motivasjonen?

Jeg har lett etter den, sånn akkurat passe mye, både i kjeller og på loft, men den er og blir borte! Jeg ser på meg selv i speilet og liker ikke det jeg ser. Sliter med å holde tempoet til barna oppe, blir veldig fort sliten og tenker at slik skal det ikke være. Jeg som var så slank og fin for fire år siden. Hvordan kunne jeg la det gå så langt?

Men nå er det altså slutt, helt slutt. I morgen, for i dag skal vi kose oss med noe godt. Bare en siste gang...

Vivi's Julekalender: I dag er det julaften - God Jul!

2008-12-24T09:00:00.004+01:00

Sankt Nikolas på besøk
Clement C. Moore

Det var kvelden før juledag, og i vårt hus

var det intet som rørte seg, ikke en mus,

men ved vår kamin der hang strømpene tomme

i håp om at Sankt Nikolas ville komme.

Og barna lå hver og en trygt i sin seng

med drømmer om svisker og godter i fleng.

For mamma og meg var det også på tide -

ja, mamma hun slumret alt søtt ved min side.

Da kom det fra hagen slik knirking og ståk.

Jeg spratt opp av senga, hva var det for bråk?

Ok bort til et vindu jeg føk som et lyn,

fikk lemmene fra, og da så jeg et syn:

På nyfallen snø skinte månen så klart

at alt som i dagslys ble grant åpenbart.

Hva så jeg med undring i skyggen av greiner?

Så liten en slede med åtte små reiner.

En underlig kjørekar, liten og kvikk.

Jeg skjønte med en gang at det var sankt Nick!

Så rappe som ørner fløy reinsdyra hans.

Han hyppet, så hver av dem spratt som i dans.

"Hei, Danser, hei, Deiser, hei, Keiser og Hulder!

Hypp, Lynhild, hypp, Morild, hypp, Dunder og Bulder!

Til taket på huset, ja, skynd dere opp!

La gå nå, la gå, ja, la gå i galopp!"

Som løv mår det farer for vindenes kast

og møter en hindring, til værs i en hast

fløy reinsdyra opp for mitt undrende blikk

me en sledefull av leker og med sankt Nick!

Hva var det jeg hørte på taket der over?

Det danset og stampet av harde små klover.

Jeg snudde fra vinduet, for i et blunk

ned pipa kom Sankt Nikolas med et dunk!

Han var helt kledd i pels, fra hode til fot,

og klærne var sølt til av aske og sot,

og sekken var fylt opp med leketøysting.

Han lignet en kramkar som reiser omkring.

Med glitrende øyne og roser på kinn

og hvitskjegget hake, så trivelig trinn,

med smilehullssmil vist for meg og enhver

og med nese som var som et kirsebær!

En snadderstump hang det i munnviken hans,

og røyken den lå rundt om hodet i krans,

og magen var rund så det riktig forslo.

Den disset og skalv som gelé når han lo.

Han ga meg et nikk, denne lystige vette.

Jag lo da jeg så ham, jeg skjønte med rette

at her var det en som nok sto for sitt rykte.

Han mente det vel - her var intet å frykte!

Han sa ikke ett pip, men ga seg i kart

med å fylle hver strømpe, og det i all hast.

Og med enda et nikk, men foruten et ord

opp av pipa til slede og reinsdyr han for.

Og her må jeg slutte med denne epistel,

for vekk fløy de alle som dun fra en tistel.

Jeg hørte ham rope da turen tok fatt:

"God Jul nå til alle, til alle god natt!"

Vivi's Julekalender: 1 dag igjen til jul!

2008-12-23T07:00:00.001+01:00

I dag er dagen for stress og "i-siste-liten-handel", iallefall for alle andre enn meg selv, tenkte jeg så kjekt for to dager siden! I går skjønte jeg, slik som alle tidligere år, at jeg også må ut å stresse. I tillegg var det så travelt i går at jeg har fått en strekk i ryggen og var slik på høygir da jeg la meg klokken 01.30 i natt, at jeg ikke sovnet før nærmere halv tre. Tja, tenkte jeg i halvsøvne, jeg kan jo bare sove lengre i morgen! Klokken 07.00 våknet jeg med stiv rygg uten mulighet for å sove lengre! Grrrr...

Så her sitter jeg da, slik som alle tidligere år; sliten, pjusk og absolutt ikke klar for en dag med mas og kjas. Men, jula kommer likevel og uansett hvor mye stress det er på dagen før dagen, så senker alltid roen seg når lille juleaften kommer. Derfor velger jeg, i et tappert forsøk på å roe ned, å vise Disney klassikeren "The night before christmas". Og husk: I morgen er det juleaften :-D

Vivi's Julekalender: 2 dager igjen til jul!

2008-12-22T07:00:00.001+01:00

Nå er det bare to dager igjen til jul, og er dere fortsatt ikke i julestemning, håper jeg at disse musikkvideoene kan rette opp i akkurat det.

Vivi's Julekalender: 3 dager igjen til jul!

2008-12-21T09:00:00.003+01:00

Den første Santa Claus

Julen er den tid på året da vi feirer at Jesusbarnet ble født. Kirken er pyntet med levende lys under festgudstjenesten. Julebukker går fra hus til hus og synger julesanger. Folk kysser hverandre under mistelteinen og ønsker god jul. I hjemmene henger vi opp granbar og pynter juletreet med glitter og lys. Vi har deilig julemat, vi har knallbonbon, papirhatter, og vi finner på en mengde leker. Og så kommer det mest spennende - vi gir hverandre gaver, akkurat som hyrdene og kongene kom med gaver til det nyfødte barnet i Betlehem for nesten to tusen år siden.

De hollandske barna behøver ikke å vente til julekvelden før de får gavene sine. Den 6. desember, som er St. Nicholas-dagen, får de besøk av en snill, gammel mann med langt, hvitt skjegg. Han er kledd som en biskop med lang, rød kappe og mitra på hodet, og i hånden har han en hyrdestav. Han kommer fra Spania med seilskute. Mange barn tar på seg de fine nasjonaldraktene sine og tar imot ham i Amsterdam.

St. Nicholas rir på en hvit hest, og besøker alle hus. Først spør han foreldrene om barna der har vært snille. En av hans tjenere skriver ned svaret i en bok. Den kvelden fyller barna sine tresko eller vanlige sko med gulrøtter til hesten hans. De setter dem ved siden av den store komfyren i kjøkkenet, eller i vinduskarmen. Neste morgen ser de snille barna at gulrøttene er borte, og skoene fylt av gotter og små gaver. De som ikke har vært snille, finner bare kvister som de skal rises med!

Den første St. Nicholas var biskop for over tusen år siden. En gang reddet han livet til flere barn. Dessuten var han meget from, og så ble han alle barns beskytter og helgen.

St. Nicholas besøker barn i andre land også. Da hollenderne slo seg ned i Amerika for tre hundre år siden, tok de med seg tradisjonen med St. Nicholas, eller Santa Klaus, som de kaller ham. Siden fikk han navnet Santa Claus i Amerika og alle steder hvor de snakker engelsk. I Amerika forsvant den hvite hesten hans - nå kommer han susende i en slede som trekkes av reinsdyr.

Hentet fra http://www.stille-julenatt.org/

Vivi's Julekalender: 4 dager igjen til jul!

2008-12-20T07:16:00.012+01:00

Savn

Nå er vi kommet til den 20. desember, og i dag er det kun fire dager igjen til jul. 20.desember er forøvrig min svigerfars bursdag, en dag som normalt skulle blitt feiret med brask og bram, men som han helst ønsker å la passere i mest mulig stillhet. 20.desember er også datoen da hun som skulle blitt min svigermor døde. I dag er det akkurat 13 år siden, og i dag sitter jeg og undres over at jeg faktisk savner en person jeg aldri har truffet.

På en måte har jeg faktisk lært Turid å kjenne, men da gjennom minnene, tomrommet og savnet hun etterlot seg blandt venner og familie. Når min manns familie samles, nevnes hun som regel alltid i en eller annen sammenheng. Hun lever videre i samtalene, ordene og tankene til de som kjente henne. Hun fremstår som et stort menneske på alle mulige måter, og derfor får jeg også slikt et sterkt inntrykk av hvordan hun var og hvorfor hun er så savnet.

Jeg er blitt fortalt at hun var en dame full av liv og godt humør, og at hun var et naturlig samlingspunkt for både venner og familie. Det var hun som inviterte til selskap, og når hun levde var det alltid folk i min manns barndomshjem. Han har fortalt at vennegjengen brukte å samles hjemme hos dem, og at det skyldtes henne. Hun var nemlig den som disket opp med noe godt og som lyttet når de andre foreldrene ikke gjorde. Hun var strålende på alle tenkelige måter.

For meg er det faktisk litt skremmende. For hva hadde hun syntes om meg hvis vi hadde møttes? For jeg er ikke et slikt flott og stort menneske som henne. Jeg er bare lille meg: litt hissig, kanskje litt stresset, av og til sint, noen ganger stille, andre ganger alt for mye frempå... Hva hvis hun ikke hadde likt meg, slik jeg tror hun likte min manns gamlekjæreste, som fikk bli kjent med henne gjennom flere år?

Det er rare tanker, men de kommer av og til, slik som tankene om at jeg savner å ha en svigermor som er så flott. Jeg hadde trengt henne, slik som min svigerfar, hennes sønner og alle andre som kjente henne, eller skulle blitt kjent med henne, deriblandt mine to barn som aldri vil få en farmor.

Nå er det fire dager til jul, og for tretten år siden trodde min mann og hans familie at de aldri kunne feire jul igjen og samtidig være glade. Men, det klarer de alle, alle unntatt min svigerfar. For ham er savnet fortsatt for tungt, spesielt nå i julen. Turid var julen for han. Turid elsket julen.

Vivi's Julekalender: 5 dager igjen til jul!

2008-12-19T07:00:00.002+01:00

Juletreet - historien bak og en "Christmas Three Prank"

Skikken med å pynte juletre er omtrent fem hundre år gammel. Vi vet at det første treet ble pyntet i Tyskland en gang på slutten av 1500-tallet. Derfra spredde skikken seg videre i Europa. Til Danmark kom skikken i 1808. På Holsteinborg slott pyntet de et tre med epler og kaker og papirblomster. Familien Lehman i København hadde sitt tre klart i København tre år etter. Da sa folk: "Har dere hørt at de har satt fyr på et grantre midt i stua i første etasje i Kongensgate?" Alle skulle se det merkelige treet, og de aller ivrigste satte opp stiger for å kunne titte inn av vinduene!

Juletreet kom til Norge i 1822. En familie i hovedstaden hadde venner og bekjente i Danmark og Tyskland og lærte skikken å kjenne der. Og så tok det ikke så mange år før storbønder, prester og andre "fine folk" tok etter. Noen syntes riktignok at det var "synd" å trekke et vanlig grantre inn i stua og stase det til. Det tok oppmerksomheten bort fra julens egentlige budskap, mente de. Men fra 1915 regner vi med at juletre er vanlig i norske hjem.

Juletreet skal tradisjonelt være et eviggrønt tre. Det skal symbolisere "Det evige liv". Oftest bruker vi gran eller furu som juletre. Men etter som skikken bredte seg i landet vårt, kunne man se mange løsninger for å skaffe juletre. På steder der det var vanskelig å få fatt i gran eller furu, brukte folk einer eller kvister av løvtrær. Det fortelles at noen til og med pyntet sengestolpen eller sopelimen som juletre.

Tidligere hogde mange familier treet selv i dagene før jul. Nå blir nok de fleste trærne kjøpt på torget, på bensinstasjonen eller på supermarkedet. Uansett pyntes treet med like stor glede og omhu i dag som tidligere.

Hentet fra http://www.stille-julenatt.org/

Vivi's Julekalender: 6 dager igjen til jul!

2008-12-17T17:36:00.009+01:00

Jul uten snø - som jul uten pakker?

På to dager har all snøen forsvunnet og med ett ble litt av julestemningen redusert til misnøye over glattis og regn. Jeg blir faktisk skikkelig lei meg av å tenke på muligheten for nok en jul uten snø... snufs! Derfor erkjenner jeg også at snøen betyr minst like mye som pakkene, men jeg er imidlertid tvilende til hvorvidt den yngste generasjonen er enig med meg i akkurat det. I tråd med min lille førjulsdepresjon, har jeg derfor funnet en som er i enda dårligere julestemning enn meg. Klippene under har en sammenheng, der den øverste er starten osv...

Neglecta i Vivi's Julekalender: 7 dager igjen til jul!

2008-12-17T06:36:00.016+01:00

Dagens kalenderluke er det Neglecta som har skrevet, og når Neglecta skriver noe, blir det alltid bra!

Julemirakelet

Store snøfiller danset i vinden før de landet mykt på torvtaket. De tjærebredde tømmerveggene gjemte kinnene sine i snøfonnene, et fåfengt forsøk på å holde varmen inne. Hos de to som lå tett sammen i skapsengen. Mellom de tunge grantrærne var sporene etter en hest og en mann nærmest visket ut. Det var allerede flere timer siden han hadde spent for sleden og smattet den trofaste vallaken ut i vinterstormen. For henne. Ja, for alle tre. Han hadde vært rolig der inne, hadde ikke villet vise henne hvor redd han var, selv om han hadde svettet av ren frykt i den kalde stua. Hun var alt han hadde! Eller, alt han brydde seg om å ha. Han var blitt en annen etter at han møtte henne, etter at hun hadde sett på ham med de varme, brune øynene sine og lagt den spede hånden sin i hans. Full av tillit. Hun var grunnen til at han nå på lille julekvelden kjørte hesten alt for hardt gjennom stormen, tvang ham gjennom store skavler av snø med desperate rop og smell med svepa. En siste gang hadde han snudd seg før stua ble borte mellom trærne. Et siste glimt hadde han fått av det gule lyset i de smårutete vinduene, av hjemme, før han måtte konsentrere seg om hesten og å finne veien til doktoren.

Inne var det stille. For en stund siden hadde det knitret i peisen og gitt inntrykk av at rommet var lunt og varmt. Beskyttet fra kulden utenfor. Nå var ilden brent ut, rommet lå bare opplyst av det tykke talglyset hun full av forventning hadde laget til jul. Hun stengte tankene ute fra skapsengen, orket ikke tenke de vonde tankene nå eller alle de gode tankene om den modige mannen hennes som var der ute i uværet. Hun rettet all sin oppmerksomhet til skinnfellene, måtte stole på at de ville gi dem nok varme. Innimellom sov hun litt. Når ikke øynene ville holde seg oppe lenger. Med sprukne lepper måtte hun smile da hun våknet, da hun kjente den lille, nakne kroppen mot sin. De ørsmå fingrene som fremdeles holdt rundt hennes ene. De perfekte neglene, renheten. Hennes eget julemirakel som hadde kommet så alt for tidlig. Før de var forberedt og før jordmoren hadde fått beskjed. Men de hadde klart det, hun og han. Sammen hadde de klart å bringe dette vakre, lille mennesket inn i verden. Det sved der tårene traff leppene. Av glede, men også av frykt for blodet hun hadde mistet, redselen over å være så svak at hun ikke orket å legge ved i peisen eller svelge en slurk av vannet han hadde plassert ved siden av henne på krakken. Hun visste at han snart ville komme med doktoren. I mellomtiden måtte hun være sterk, holde ut. Gi all sin kraft til barnet som hadde villet komme til dem denne dagen. Dagen før selveste jesusbarnet. Hun kjente kjærligheten velle opp i øynene hennes på nytt. Hjertet alene var ikke stort nok til å romme disse voldsomme følelsene, gleden over å ha skapt et nytt liv. Forventningene om livet de ville få her i skogen, hun, han og barnet. Hun syntes hun hørte barnelatter og mannens dype stemme, gledet seg over neste jul de skulle feire sammen, og neste, og neste. Alt de hadde foran seg.

At talglyset sluknet, registrerte hun knapt bak de sløve øyelokkene. Hun var bare sanser nå. Hud mot hud. Den søtlige lukten av nyfødt barn inntil henne. Nesen begravd i det bløte, svarte håret. Lykke. Med varsomme fingre strøk hun over den dunete ryggen på julemirakelet og kjente at den var blitt kaldere enn for litt siden. Hun trakk fellen enda tettere sammen, la begge armene rundt den lille, beskyttet den så godt hun kunne.

Da det endelig trampet i klevet hadde stormen stilnet. Doktoren strøk hatten av da han kom inn gjennom døra, snudde seg og trakk inn pusten på nytt. Stille satte han kofferten ned og så hvordan denne sterke mannen hadde blitt frarøvet julegaven sin på selveste juledagen. I skapsengen lå de to. Like tett som de hadde gjort i måneder. Hun smilte fremdeles.

Skrevet av Neglecta

Vivi's Julekalender: 8 dager igjen til jul!

2008-12-16T05:40:00.011+01:00

Julegodterier!

Da har familien kaos endelig fått laget litt julegodt sammen, og når jeg sier kaos er det fordi barna våre enda er så små, at deres bidrag til julegodteriet minker i takt med inntaket av råvarene! Vi har liksom fått en tradisjon på tre enkle sorter, risboller, pepperkaker og marsipan i sjokolade, noe som du av bildene kan se at holder i massevis for oss. Det ble noen kaotiske timer med en smeltet slikkepott, sjokoladefingre og pepperkakedeig i håret :-)

Vivi's Julekalender: 9 dager igjen til jul!

2008-12-15T07:45:00.004+01:00

Hjem til jul!

Jeg sitter allerede på bussen når du kommer ombord. Jeg skal hjem, hjem til jul. Jeg ser på deg at du er sliten, antakelig etter en hard dag på jobb. Du har med deg en pose fra Kiwi som du legger på vindussetet, tre rader foran meg, før du dumper ned på setet mot midtgangen. Du sitter på motsatt side, og derfor ser jeg deg godt der du sitter.

Jeg tar frem min bærbare PC og setter på en film for å få tiden til å gå. Det er en lang busstur. Jeg titter bort på deg innimellom og tenker på hvem du er, hvorfor du ser så trist ut og hvem du skal hjem og feire jul med. Du strekker deg etter posen din og tar opp en boks øl. Jeg kjenner jeg blir litt brydd, men tenker at du sikkert trenger den.

Du sitter og ser tomt ut i luften foran deg. Du drikker av boksen med jevne mellomrom, før du plutselig reiser deg, snur og går mot meg og trappen ned til bussens første etasje. Du ser dradd ut i ansiktet og du mister balansen et kort øyeblikk, i det bussen krenger. I det du passerer foran meg, på vei ned trappen, kommer lukten. Lukten av uvaskede klær, sigarettrøyk og øl.

Når du kommer tilbake og setter deg igjen, kjenner jeg at jeg blir trist. Stakkar mann, har du det vondt? Du åpner en ny øl som du straks begynner å drikke av. Jeg kjenner medlidenheten komme over meg. Har du noen å feire jul med, eller er du en enslig sjel med en trist skjebne? Jeg føler meg så heldig, der jeg sitter på vei hjem til julefeiring sammen med min lille familie.

Neste gang du reiser deg, stopper du ved toppen av trappen og ser på meg med slørete blikk. Mine øyne konsentrerer seg om filmen, men registrerer at du mer eller mindre sjangler ned trappen. Vel oppe igjen sovner du. Plutselig våkner du og begynner å rope høyt, uforståelige ord. Du reiser deg og kommer sjanglende mot meg, før du stopper og begynner å åpne opp buksen din. Rett foran øynene på meg!

"Hva er det du gjør?" roper jeg. "Skal du pisse får du gå på toalettet nede!". Du kvepper som om du har gått i søvne og ber meg om å roe meg ned. Du sier du bare skulle rette på armlenet mitt. Jeg blir uvel og titter bort på hun som sitter rett ovenfor meg. Hun rister på hodet av deg, der du på ny sjangler ned trappa.

Vel oppe igjen åpnes en ny ølboks, men nå har medlidenheten min forsvunnet. Du gikk over streken, en strek som fikk meg til å tenke på hver julaften jeg måtte sitte å lytte til min egen fars fylleprat. Hver julaften jeg måtte støtte ham i seng, eller rydde opp etter ting som hadde veltet, slik som juletreet. Jeg er kvalm og klarer ikke å se på deg. Jeg tar meg selv i å håpe at du ikke har en familie du skal hjem til. Jeg håper du ikke har noens jul å ødelegge med drikkingen din. Jeg håper du ikke har en datter som må plukke opp restene etter deg, på det som skal være årets hyggeligste familiekveld.

Jeg sitter der og håper jeg aldri trenger å møte deg igjen, selv om jeg vet du kun er et stakkars menneske med en uheldig skjebne. Du trenger medlidenhet selv om du mistet min, en fremmeds. Får håpe du skal hjem til noen som er et bedre menneske enn meg...

obskur i Vivi's Julekalender: 10 dager igjen til jul!

2008-12-14T09:00:00.025+01:00

I dag er det obskur som står bak innholdet i kalenderluken. obskur var så utrolig snill å hjelpe meg med et innlegg, som i tillegg ble kjempefint. Besøk obskur på bloggen Mine Obskuriteter.

Hva er julen?

Jeg har den siste tiden fundert litt på hva julen betyr for meg. Alle gavene under treet bryr jeg meg ikke om, og det hadde ikke plaget meg noe større dersom jeg ikke fikk noen. Julen er ikke lenger gavene for meg - julen er minner.

Julestemningen griper meg ikke lenger, men minnene blusser opp - og det betyr så uendelig mye mer for meg enn alle gaver i hele verden. Minnene vekkes i meg via sansene. Ofte er minnene så gamle at jeg ikke lenger klarer å plassere dem i bevisstheten, jeg bare kjenner at de er der. Kanskje er det en lukt som utløser minnet, - en lukt jeg kjente for mange år siden, men som siden er blitt glemt - bare en liten flik sitter igjen til å minne meg på noe som en gang var.

Julen er mørket opplyst av levende lys og lukten av utbrente fyrstikker. Mange kliner til med mengder av julelys blinkende i alle farger fra Europris. For meg er julen opplyst av én bitteliten flamme fra et bord midt på gulvet. Ser jeg et eneste blinkende julelys, er hele stemningen ødelagt.

Julen er en liten julestake som lyser opp i alle vinduer mens man kjenner den friske vinterluften og vasser i en halvmeter snø. Kanskje flyr det noen snøballer gjennom luften også. Det er ikke så nøye om man treffer, bare man får kjenne den kalde snøen i hendene - helt til man nesten ikke har følelse i fingrene og må inn og varme seg foran peisvarmen. Julen er varmen fra peisen som varmer stivfrosne fingre.

Julen er lukten fra treet (på tross av at allergikeren i meg napper hardt i armen og ber om større doser antihistaminer!) når det hentes frem på lillejulaften og gulvet blir dekket av smeltet snø og man får kvae på hendene. Lukten av kvae hører også hjemme i julen, - det blir ikke jul uten kvae på hendene.

Julen er modne klementiner med tykt skall som er lett å få av i én hel bit - da kan man ønske seg noe om man legger skallet på hodet - og tradisjoner er jo tross alt tradisjoner, samme hvor gammel man blir! Julen er klementinskall som ligger rundt i hele huset og gir fra seg en søt og syrlig duft, slik at til og med musene på loftet drømmer om å fortære en stor klementin, helt for seg selv på lillejulaften (de er jo små!).

Julen er julebrus (Hansa er best!). Julebrus skal bare drikkes i julen. Gjør man ikke det er det ikke julebrus, da er det bare-brus og bare-brus blir litt trist. Julebrusen skal være frisk og kald - helst skal den ha ligget litt for lenge ute i snøen slik at det er kommet litt is inne i flasken når man drikker den til julemiddagen. Julen er julebrus med is i.

Men Julen er ikke bare klisjeene. Julen er også mer tilfeldige ting. Julen kan være en ubestemmelig duft fra kjøkkenet. Den kan dukke opp hele året, men i den lukten lever det også litt jul - man klarer bare ikke helt å forstå hvorfor - minnet er blitt visket ut av et litt dårlig viskelær. Noen har tømt vann på akvarellen i hodet, men den blir egentlig ganske fin uansett når den ligger og hvisker om noe som er blitt glemt. Julen er glemte minner.

Julen kan være et spesielt lys fra himmelen, eller kanskje til og med en bestemt måte det snør på. Her i Norge må det alltid være snø til jul, helst av det slaget som drysser over hele hagen og oppfører seg som pulver og er isende kald å få i nakken.

Julen er også musikk. Helst ikke julemusikk, siden den er blitt litt kvalm. Men julen er musikk. Julen er den nye cd-en man fikk på julaften og brukte resten av juleferien på å slite ut i spilleren.

For meg er julen The Great Destroyer (Modwheelmood) av Nine Inch Nails enda det ikke er mer enn et år siden den ble gitt ut. Den er så sår og vakker at du nå burde trykke på play-knappen under her og nyte den mens du tenker over hva julen betyr for deg. For julen er både sår og vakker.

Julen er utvaskede minner. Julen er farmor. Julen er trist. Julen er vakker. Julen er familie. Julen er variert, men samtidig lik. Julen er ikke dyre gaver under juletreet. Julen er bare julen - og det er egentlig ganske greit.

Skrevet av obskur

Vivi's Julekalender: 11 dager igjen til jul!

2008-12-13T07:00:00.004+01:00

Sankta Lucia

13.desember er dagen vi kaller Sankta Lucia dagen. Det de fleste av oss forbinder med den dagen, er at man baker lussekatter og går hvitkledd rundt med lys i håret, mens man synger Luciasangen. Det ikke alle er klar over, er at det er en ganske sørgelig historie som ligger til grunn for denne feiringen, og den skal dere nå få vite.

I de mørke tunnelene dypt nede i jorden, der vannet sildrer langs veggene og lyset aldri trenger ned, der satt en gang for lenge siden noen av de første kristne og hutret og frøs gjennom natten. Sulten rev og slet i hver eneste én av dem og gjorde at de frøs enda mer. Om de bare kunne ha gått opp en liten tur, om de bare kunne ha hentet et brød. Barna klynket sårt mens foreldrene fortvilet prøvde å trøste dem.

Men de kunne ikke gå opp i lyset, kunne ikke gå hjem og melke kua så de kunne få melk til sine små. Det var soldater og folk over alt, og det var ingen grenser for hvilke lidelser man kunne påføre de kristne på den tiden. Noen kristne hadde blitt brent som levende fakler, noen hadde blitt kastet stener på til de døde, andre hadde soldatene latt hestene trampe ihjel. Nei, det var bedre å sitte i mørket, selv om de frøs og sultet. Og det var heldigvis én som tenkte på dem, én som passet på dem. Om hun bare ville komme i kveld óg!

Takk Gud, nå hørte de en stille sang lenger oppe i tunnelen. Der så de lysskimmeret. Barna stormet mot den vakre jomfruen som sakte kom mot dem med en lyskrans i håret og knytter med deilig mat. Jomfru Lucia, den vakreste og godeste som var. Enda en natt hadde hun trosset farene og kommet ned til dem med den velsignede maten, og med det velsignede lyset som ga de kristne drømmer og håp.

Skjønne jomfru Lucia, født til et liv i luksus og overflod. Likevel risikerte hun livet sitt hver eneste kveld for å bringe mat og oppmuntring til dem som sultet og led. Men nå ville det snart bli slutt på dette! Lucias syke mor hadde bestemt at Lucia skulle gifte seg. Lucias far var død, og moren ville være sikker på at Lucia alltid skulle leve et liv i rikdom og bekvemmelighet.

Men Lucia ville noe annet! Hadde ikke den gode Jesus Kristus sagt at man skulle forlate alt og følge ham? At man skulle ta vare på menneskene rundt seg og ikke tenke så mye på seg selv? «Vær god!», hadde han sagt. «Vær barmhjertig!» Det var dét Lucia ville, hun ville ikke gifte seg for å leve et liv i luksus hvis det innebar at hun ikke kunne hjelpe andre. Isteden ville hun gi bort alt hun eide til de fattige! Men selv om hun tryglet og ba moren om å få slippe å gifte seg, så ville ikke moren høre på henne.

Fortvilet løp Lucia til Sankt Agathas grav og bønnfalt henne om hjelp. «Gode Sankt Agatha, hjelp moren min til å forstå! Hun vil at jeg skal være lykkelig. Men jeg kan ikke være lykkelig om jeg ikke kan hjelpe dem som har det vondt! Hva skal jeg med et stort hus, pene klær, tjenere og alt det der, om jeg vet at de fattige lider? Jeg kan bare tenke på dem! La moren min forstå det!»
Og tenk, det skjedde et under. Helt plutselig ble moren til Lucia frisk. Hun hadde ikke lenger vondt noe sted! Da forsto moren til Lucia at kristendommen var sann, og at det var meningen at Lucia skulle tjene dem som hadde det vondt. Hun skulle ikke gifte seg. Bryllupet ble avlyst med én gang. Gjett om Lucia ble glad!

Men det var en annen som ikke ble så glad! Det var mannen som hadde trodd han skulle få gifte seg med Lucia. Han ble rasende. «Om ikke jeg skal få henne, så skal ingen andre få henne heller!», sa han til seg selv. Så gikk han rett til dem som bestemte i byen og fortalte dem at Lucia var kristen.

Kan du tenke deg hva som skjedde da? Jo, samme ettermiddag kom det mange soldater, sammen med en stor menneskemengde som ikke likte de kristne, hjem til Lucia. De skulle arrestere henne. Men Gud passet på Lucia. Han gjorde det slik at hun satt fast i bakken. Soldatene greide ikke å rikke henne, det var umulig å få henne med.

«Da tenner vi på henne!», var det noen som sa. Tørr ved ble stablet opp rundt Lucia, de tente på og det ble et mektig bål. Men Gud passet på Lucia, flammene skadet henne ikke i det hele tatt! Da all veden var brent opp stod Lucia der helt uskadd.

Da var det en som tok et sverd og hugget av det vakre hodet til Lucia. Nå kunne ikke Gud gjøre annet for henne enn å ta henne med til sitt rike. Slik døde Lucia. Men hun fortsatte å leve i hjertene til alle dem hun hadde hjulpet, og alle dem som hørte om henne. Ryktet om denne gode og modige jomfruen spredte seg vidt og bredt, og hennes barmhjertighet og mot blir feiret hvert eneste år den 13. desember ennå idag.

Vivi's Julekalender: 12 dager igjen til jul!

2008-12-12T07:00:00.003+01:00

Disney-jul!

I dag er det siste kursdag, og derfor siste lettvinte kalenderløsning, iallefall på en stund! I dag satser jeg derfor på noen klassikere fra Disney :-)

Vivi's Julekalender: 13 dager igjen til jul!

2008-12-11T07:00:00.003+01:00

Juleblues!

Jeg er fortsatt på kurs, og nok en lettvint kalenderløsning er i anmarsj! I dag tenkte jeg å gi dere et tilbakeblikk på det jeg tror må være norges koseligste juleblues/rocke-sanger! Og så er de jo litt søte i tillegg, de som synger ;-D

Vivi's Julekalender: 14 dager igjen til jul!

2008-12-10T09:00:00.012+01:00

Senkveld duellen!

Jeg er fortsatt på kurs og her er dagens lettvinte løsning på julekalenderen min. Får håpe det er flere enn jeg som likte Harald sin selvkomponerte julesang på Senkveld!

Vivi's Julekalender: 15 dager igjen til jul!

2008-12-09T09:00:00.008+01:00

Julenissen møter de tre små griser!

Noe preget av at jeg er på kurs, vil kommende dagers kalenderluker representere relativt lettvinte løsninger, og aller først vil jeg bare si: det blir nok ingen gaver på de tre små griser i år!

Vivi's Julekalender: 16 dager igjen til jul!

2008-12-08T08:00:00.003+01:00

Nå er det kun baksten som gjenstår!

Denne helgen ble det pyntet til jul hjemme hos oss. Veeeeeldig tidlig, vil nok mange si, men så morsomt og fint, sier vi. Vi pynter så tidlig først og fremst fordi vi ønsker å bruke resten av desember til å slappe av og lade opp til den store høytiden, fremfor å stresse med alt de siste dagene før juleaften. Og hva er vel ikke mer stemningsfullt enn å lage pepperkaker, julegodt og marsipan i sjokolade når det er julestemning i hele huset. I tillegg synes barna det er så moro med alle nissene og lysene som skinner i vinduer og ute på verandaen.

Vivi's Julekalender: 17 dager igjen til jul!

2008-12-07T09:00:00.013+01:00

Advent

I dag er det andre søndag i advent, og da passer det kanskje å si litt om akkurat denne tradisjonen. Advent betyr ankomst eller komme og betegnes som en forberedelse til å ta imot Jesus. Adventstiden omfatter de fire søndagene før julaften. Første søndag i advent markerer ikke bare inngangen til advent, men også begynnelsen på kirkeåret. Adventfargen er fiolett.

Adventskransen- og staken kom i likhet med juletreet til Norge fra Tyskland. Skikken med å tenne ett lys for hver søndag kommer sannsynligvis fra en preken den svenske erkebispen Nathan Søderblom holdt i Paris i 1886.

Adventslysene

Inger Hagerup

Så tenner vi et lys i kveld
vi tenner det for glede.
Det står og skinner for seg selv
og oss som er tilstede.
Så tenner vi et lys i kveld,
vi tenner det for glede.

Så tenner vi to lys i kveld,
to lys for håp og glede.
De står og skinner for seg selv
og oss som er tilstede.
Så tenner vi to lys i kveld,
to lys for håp og glede.

Så tenner vi tre lys i kveld
for lengsel, håp og glede.
De står og skinner for seg selv
og oss som er tilstede.
Så tenner vi tre lys i kveld,
for lengsel, håp og glede.

Vi tenner fire lys i kveld
og lar dem brenne ned
for lengsel, glede, håp og fred,
men mest allikevel
for fred på denne lille jord
der menneskene bor.

Hentet fra http://www.norsknettskole.no/fag/ressurser/itstud/fuv/fuvmaria/advent/advent_1_lys.htm

Vivi's Julekalender: 18 dager igjen til jul!

2008-12-06T09:00:00.007+01:00

Julens gode gjerning: Bli Plan Fadder du også

Som noen av dere kanskje har registrert, har jeg og min mann to små barn. I dag tenkte jeg imidlertid å fortelle dere om "storesøsteren" deres Guilene, som bor i Kamerun. I går sendte jeg årets julegave nedover, og ble sittende og bla gjennom brev, hilsener og bilder som har blitt utvekslet de siste tre årene.

Guilene er nå blitt åtte år og vi har vært hennes Plan faddere siden 2005. Hun bor i Kak Li, som ligger øst i Kamerun, der hun bor sammen med moren, faren, en bror på fem år og en søster på to. Foreløpig er det faren og lokalt frivillige i Plan som skriver og oversetter brevene for lille Guilene, derfor gleder vi oss til den dagen hun selv kan begynne å skrive til oss.

Når jeg ser på bildene vi har fått, er det rart å tenke på hvordan livet til Guilene står i kontrast til det livet vi har i Norge. De bor i et hus bygget av jord og som er holdt oppe av et treverk ukjent for oss i Norge. Taket er dekket med strå og overalt er bakken tørr og grå. Inntil vi nylig fikk det bildet du ser over, har jeg enda ikke sett Guilene smile, noe jeg tror skyldes at det å kommunisere med "ukjente" er fremmendt for henne. Det er iallefall det jeg tror, siden foreldrene smiler der de står ved siden av henne.

Etter å ha blitt Plan fadder har jeg fått et nærere forhold til det faktum at store deler av verdens befolkning lever under fattigdomsgrensa. På bildene vi får, har Guilene ofte på seg både slitte og skitne klær, og jeg vet at de koker mat over åpen flamme og at Guilene må gå 45 minutter hver vei når hun skal på skolen. Dette er ting som virker fjernt for oss og vår levestandard, og jeg kjenner jeg får lyst til å sende nedover alt de måtte trenge. Av åpenbare årsaker må man derimot følge noen retningslinjer når det gjelder gavene, blandt annet for å unngå misunnelse blant barna som ikke har egne Plan faddere.

For hver ting jeg sender nedover, får vi alltid et svar med et bilde av Guilene som holder det vi har sendt henne. Slik vet jeg at gavene kommer frem, og hver gang slår tanken meg at jeg håper Guilene blir glad for gavene, selv om smilet ikke synes på ansiktet hennes.

Derfor er min oppfordring til dere i disse førjulstider: Bli Plan-faddere! Det koster kun 240 kroner i måneden, og det er ikke mer enn det de fleste av oss "normalkonsumere" bruker på slikkerier og brus i løpet av to uker. I den tredje verden er 240 kroner mer enn det noen gang kommer til å bli for oss.

Gå inn på http://blifadder.plan-norge.no/index.htm og registrer deg i dag!

Vivi's Julekalender: 19 dager igjen til jul!

2008-12-05T08:40:00.003+01:00

Julegaver

I dag er det kun 19 dager igjen til julaften, og det bør være mer enn nok tid til å få alt ferdig til den store dagen. Det finnes derimot ganske mange "i-siste-liten-handlere" der ute, og jeg har selv vært i den kategorien enkelte år. I år er jeg derimot ferdig med de fleste gavene, og det har allerede begynt å krible i maven, for jeg ELSKER å få gaver. I dag skal dere, i god gaveånd, derfor få vite hvor hvor tradisjonen med å gi gaver kommer fra.

I romersk keisertid gav man opprinnelig gaver til hverandre på nyttårsaften. Etterhvert som kirken fikk overført gaveskikker til Jesu fødselsdag 25 desember, ble det også skapt en kristen julegavetradisjon. Nyttårsgaver gikk her i landet av bruk, tidlig på 1800 tallet.

Fra gammelt av var mye av det som ble produert av mat, drikke og nyttegjenstander i førjulstida, gaver man delte med hverandre i høytidsdagene etter gjenytelsesprinsippet. Overalt var det vanlig skikk og bruk å gi til de trengende ved juletider. Vederlaget var lykke og velsignelse for en selv. Også julegaver i mer vanlig forstand hørte med i det gamle selvbergingssystemet, og hadde praktiskte husholdningsoppgaver å ivareta. Tjenerne fikk ofte en del av lønna si i bruksting, mat og drikke på julekvelden. Det var hensiktsmessig med en utskifting av klær før vinteren satte inn for alvor, og det var landsskikk at alle i huset skulle ha minst ett nytt plagg til jul.

Fra slutten av forrige århundre skjedde det en drastisk omlegging av disse gaveskikkene etter inflytelse fra byene, der pengehusholdningen stod sterkere og det å kjøpe presanger var vanligere. I dag kjøper vi presanger som aldri før, og julen er blitt business for mange aktører. Det skal derimot bli interessant å høre hvor mye høstens finanskrise vil påvirke juleomsetningen.

(Hentet fra http://www.stille-julenatt.org/)

Vivi's Julekalender: 20 dager igjen til jul!

2008-12-03T15:19:00.001+01:00

Dagens gjesteskribent er CamKarMir

CamKarMir skriver om sin mor som er rammet av alzheimer/ frontotemporal demens og har bodd på sykehjem siden januar 2007. CamKarMir sin blogg Har du glemt meg, mamma? er en blogg til ettertanke, og det er en blogg som har beveget meg flere ganger. CamKarMir var så grei å la meg få bruke dagens luke til å republisere et innlegg hun skrev for noen dager siden, et innlegg om hvordan det er å forberede seg til årets største høytid, uten å ha sin mor tilstede slik hun er vant til.

Førjulstid på godt og vondt

Så er det desember, advent, førjulstid, ventetid, forventningstid. De siste julene har så absolutt vært hyggelig. Men de har vært annerledes. Julen er fyring i ovnen, julehus og god mat hos mamma. Det meste av det som skjer i julen har alltid vært knyttet opp mot mamma. Så hva gjør man når mamma ikke lenger er julemamma?

Jeg vet julen i år vil bli koselig, med tid til ro og hyggelige opplevelser med venner, familie og samboer. Men desember er også tiden for ettertanke. Og for meg blandes forventningen, kosen og gleden over førjulstiden med melankolske tanker.

Julen for 2 år siden var første gang jeg ikke feiret julaften med mamma. Dette var bare uker før hun kom på sykehjem. Bare dager før det raste igjen, som så mange ganger før, men denne gangen slik at hun gikk fra ganske syk til altfor syk til å klare seg selv. Jeg hadde den gangen en nær og god venninne som jeg desverre ikke har kontakt med lenger, og jeg ble invitert hjem til henne for å feire jul der. Det var rart og ikke skulle feire med familien min, men et fremmed sted. Jeg var spent. Grudde meg litt. Men det ble noen utrolig hyggelige dager. Familien hennes er så søte og snille og fikk meg til å føle meg velkommen og som en del av dem med en gang. Nå gikk det som det gikk og jeg mistet kontakten med venninnen min. Men julen, den julen var bra. Mamma var hos storesøsteren min og de hadde en bra jul til tross for mammas sykdom. Broren min hadde en fin jul med sin familie. Og da vi alle snakket med hverandre på kvelden kunne vi puste ut. Vi koste oss selv om julen var annerledes. Dagen etter at jeg kom hjem ble mamma plutselig betraktelig dårligere og det var tøffe dager og uker. Men det er en annen historie.

I fjor var første jul ingen av oss barna var sammen med mamma på julekvelden. Vi møttes alle sammen på sykehjemmet på dagen. Vi hadde med gaver til mamma, barna hadde tegnet tegninger, vi spøkte og lo. Mamma var i kjempehumør og smilte masse. Det var litt jul, en hyggelig stund der hele familien var samlet. Mamma var da såpass redusert at vi vurderte det dit hen at en julemarkering med mamma på sykehjemmet var det beste for alle. Det var rart og jeg var så redd hun et lite øyeblikk på kvelden, uten oss og på sykehjem, skulle forstå at det var julaften og at vi hadde "dumpet" henne. Men så vidt jeg vet gikk julaften sin gang uten at hun skjønte det var akkurat den kvelden. Jeg feiret jul med storebror med familien og pappa med kone i Vestfold. Det ble koselig jul i fjor også. På første juledag var mamma med til juleselskapet med storfamilien. Da var vi i Oslo og kunne kjøre henne tilbake til sykehjemmet på kort tid om det skulle bli nødvendig. I romjulen var vi sammen med henne hver vår dag.

Så er det en ny førjulstid. Adventsduk, stearinlys og julestjerne er på plass. Julekortene er under produksjon. Kanskje blir det litt julebakst om ikke lenge også. Det hadde vært godt å hatt mamma her. Vi skulle ha bakt julekaker på kjøkkenet hos henne. Brukt den gamle kjevlen fra mormor. Laget sirupsnipper og være enige om at den oppskriften vi bruker er den beste, at alle andre bruker feil oppskrift. På lillejulaften skulle vi ha pyntet juletreet. Først lys og stjerne før vi skulle synge "Du grønne glitrende" og spise marsipan eller sjokolade før vi pyntet treet ferdig. I huset skulle det dukke opp nisser og røde hjerter både her og der.

På julaften skulle vi ha spist frokost i pysj og pakket opp en liten gave; den vi vet hva er. Det er alltid en gave man vet hva er. Så skulle vi ha snakket i munn på Askepott som vi kan utenatt, før siste innspurt på julemiddagen. Vi skulle kjenne lukten av ribbe i huset mens vi sto på badet og sminket oss i sammen. Mamma og jeg i sammen.

Mamma og jeg småprate i sammen. Lukten av jul. Lukten av mamma.Jeg vet det blir en koselig jul. Vi skal tilbringe mest mulig tid i huset i vest-Telemark. Adventskransen er tatt frem og til helgen skal utelysene på grantreet tennes. Vi skal pynte så vi får et koselig julehus. Kanskje kommer julenissen ned peisen. Det er ihvertfall helt sikkert at julestemningen kommer krypende nå. Julaften kjører vi til storebror i Vestfold før vi drar tilbake til fjells. Det blir skiturer, lange frokoster, litt hjemmekontor (men det skal jeg glemme litt en stund), vi skal sove i snehule en natt og kanskje til og med få gjort litt oppussing før vi kryper ned i den nye, store sofaen foran peisen. Det blir bra, jeg vet det. Vi skal ha tid i sammen. Jeg nyter førjulstiden og gleder meg til det blir jul på ordentlig.

Men noen ganger litt i bakhodet, andre ganger helt fremme i pannebrasken dukker tankene på mamma opp. Tankene på det som var, og på det som ikke lenger er. Hadde jeg kunnet trylle hadde mamma vært hos oss i julen og fortalt hvor fint julehus vi hadde.

Skrevet av CamKarMir

Vivi's Julekalender: 21 dager igjen til jul!

2008-12-03T07:53:00.001+01:00

Juletid = Eksamenstid

Jeg skal ærlig innrømme at ambisjonene for denne julekalenderen sank paralellt med at eksamensdagen nærmet seg. I går var det heldigvis over, og jeg tror det gikk kjempebra. Jeg regnet iallefall statistikk så svetten rant. Dagen i deg er derfor ment for feiring, og da passer det med en riktig så munter og søt julesang. HURRA!

Vivi's Julekalender: 22 dager igjen til jul!

2008-12-02T07:39:00.001+01:00

Pynt bloggen din til jul!

Jeg er et julemenneske, og pynter derfor til jul allerede første uka i desember. På den måten kommer vi gradvis i bedre julestemning, etterhvert som desemberdagene går. Det blir liksom så lunt og godt med all den røde farven, i en ellers så mørk årstid. Som dere sikkert har sett, har bloggen min også fått seg et løft i disse førjulstider. For de av dere som har lyst til å gjøre det samme med egen blogg, eller trenger julemotiv til andre ting, legger jeg nå ut noen bilder dere kan kopiere og legge inn hos dere selv.

Hvis dere ikke liker noen av disse, kan dere søke etter mer på http://www.google.no/. Da skriver du inn for eksempel "jul", "nisser", "christmas spirit" etc i søkevinduet, trykk så "enter" og deretter går dere opp i venstre hjørnet på google-vinduet og trykker på teksten "bilder". Da vil dere få opp en hel haug med bilder å velge mellom. Søk på engelsk vil gi flere resultater. Lykke til :-)

Vivi's Julekalender: 23 dager igjen til jul!

2008-12-01T22:57:00.001+01:00

Hei alle sammen :-) Da er første luken åpnet, og med det vil jeg bare si at jeg håper jeg klarer å innfri eventuelle forventninger dere har, og at vi som har laget julekalenderen kan bidra til at alle sammen kommer i julestemning før jula ringer inn. Ha en fin desember alle sammen!

Jul i Skomakergata - noen tanker og en filmsnutt

I dag er det mange forventningsfulle barn, og kanskje voksne, som setter seg foran tv-skjermene for å se første episode av årets julekalender. I den anledning skulle jeg gjerne sett at de på ny hadde sendt Jul i Skomakergata som ofte defineres som tidenes beste julekalender, iallefall om du spør de på min alder.

Jeg husker nemlig så inderlig godt da jeg var liten og krøllet meg sammen i sofaen, klar til å besøke Skomaker Andersen og Tøfflus i det grønne huset på hjørnet av Skomakergata. Det er nå rundt 15 år siden, men likevel ligger minnene om den lille gatens innbyggere friskt i hukommelsen. Stine som danset ballett og bakemester Snipp som alltid hadde noe godt på lur. Blomsterhandler Rosengren, politimester Klinke, fru Enebær og mange mange flere. Det jeg nesten husker best, merkelig nok, er tegneserien om Jon Blund: "Hvem er denne karen med sekk og lue på? Han ligner litt på nissen i grunn, det er ikke han det er Jon Blund. Han besøker store og små". Til tross for at det er mange år siden, sitter den sangen fortsatt klistret på netthinnen.

Jeg tror Jul i Skomakergata gjorde noe med meg og min generasjon, noe som ingen annen juleserie har klart i ettertid. Den skapte en slags stemning og forventning rundt det som skulle komme på julaften, og det var noe med skomaker Andersen og Tøfflus som var så trygt og forutsigbart. Dette er noe jeg så inderlig håper mine barn kan finne i dagens førjulsserier. Noe som gjør at de også kan tenke tilbake på barndommens jul med nostalgi og varme, slik jeg gjør i dag.

I mimringens ånd prøvde jeg derfor å finne noen videosnutter å vise dere, og jeg fant mange på YouTube. Det var imidlertid kun en jeg klarte å legge inn her. Derfor gjenstår det egentlig bare å si som Tøfflus: "Snurr film!"