21. mai 2009

Barnevaktens mareritt - og drøm!

En gang i blandt, altfor sjelden skal du vite, finner jeg på noe for meg selv. Onsdag kveld var det avslutningsmiddag for klassen min, som jeg var invitert til selv om jeg ikke er ferdig før om et år. Middagen har vært planlagt i lengre tid, og frustrasjonen var derfor stor da romvesenet for en uke siden kom hjem og proklamerte at det samme kveld var sommerfest på jobben hans. Som vanlig er det jeg som må finne barnevakt, og denne gangen var jeg så heldig at kjempesnille Fru C tok oppdraget på strak hånd.

Aberet var imidlertid at prinsessa vår fikk vannkopper natt til mandag, men ble først dårlig den ettermiddagen jeg skulle bort. Siden vi visste hva som feilte henne, og fordi prinsessa skulle legge seg rett etter at jeg måtte dra, tok jeg sjansen på å reise fra henne. Jeg var jo bare ti minutter unna.

Når Fru C kom, skjønte prinsessa umiddelbart hva som skulle skje, og hun klamret seg til meg mens underleppa dirret faretruende. Med svart samvittighet overlot jeg henne til Fru C og fortet meg ut døren, mens gråten steg bak meg. 20 minutter senere kom telefonen.

Det var Fru C som kunne fortelle at prinsessa ikke hadde tatt i mot trøsten hennes. Hun hadde bare grått og grått da jeg dro, og hverken trøst eller godterier hadde hjulpet. For å toppe det hele hadde prinsessa, på grunn av all gråtingen, kastet opp på golvet. Fru C hadde derfor hastet inn på badet for å finne noe å tørke med, men da hun kom tilbake var prinsessa forsvunnet. Fru C hadde funnet henne i senga si, der prinsessa hulkende hadde krøpet innunder dyna på egen hånd, for å sove. Her må det legges til at prinsessa ikke er fyllt to år enda. Fru C syntes det var så vondt at hun ikke nådde inn til den lille syke og utrolig triste jenta.

Mens alt dette pågikk, satt "englebarnet", prinsen selv, rolig i stolen sin og så på barne-tv. Han hadde deretter spist maten sin og blitt med Fru C da det var tid for kveldsstell og natti-natti. Da jeg kom hjem var imidlertid praten mellom meg og Fru C, preget av den lille som ikke ville ta i mot trøst, og hvor fælt det er å være barnevakt når slikt skjer. Man føler seg så utilstrekkelig.

Den natten ble det ikke mye søvn. Prinsessa var i dårlig form og var, naturlig nok, svært urolig. Derfor var det med stor forundring jeg registrerte at prinsen sov til litt over halv åtte dagen etter, mye lengre enn han bruker, til tross for alt bråket. Når han våknet ble imidlertid forundringen, for ikke snakke om en uventet glede, enda større: "Men, mamma! Du skulle være borte du," sa han mens underleppa skalv. "Åh, hvorfor det," spurte jeg. "Er det fordi du ville at Fru C skulle være her når du våknet?" Prinsen så på meg med verdens tristeste morgenansikt og hulket "Jaaaaaa!"

Fru C har med andre ord ingen grunn til å føle seg utilstrekkelig som barnevakt, for her i huset kunne hun lett erstattet min plass denne morgenen - iallefall om man spør prinsen.

7. mai 2009

Da Vivi gjorde mormor flau

Da jeg var liten, for liten til å forstå hva det ville si å tråkke i salaten, da badet jeg i kålåkeren hele tiden. En gang tok jeg med min nå kjære avdøde mormor på et slikt bad. Det var så ille at jeg selv kan huske episoden.

Mormor hadde den gangen en god venninne, en hun senere mistet kontakten med. Undres om det kan være min feil? Fordi jeg tilbragte dagene sammen med mormor, fikk jeg nemlig være med når hun skulle besøke denne venninnen. Jeg husker at jeg likte å være med, først og fremst fordi det alltid vanket godsaker når jeg fikk være med til mormors venninner, men også fordi denne spesielle venninnen hadde en liten hund. Jeg elsket hunder, iallfall frem til jeg noen år senere ble bitt av en.

Under dette besøket begynte jeg imidlertid å fundere over at mormors venninne ikke hadde noen barn. Hunden var både god og søt, men det hadde vært så morro å ha noen andre å leke med. Derfor tittet jeg opp på mormor og hennes noe konservative venninne, og spurte "Hvorfor har ikke Julla noen barn jeg kan leke med?" Mormor så litt brydd på meg og svarte som best hun kunne. "Julla kan ikke få barn, og derfor har hun en liten hund i stedet." Dette var imidlertid ikke et tilfredstillende svar for meg, for det måtte da være en annen grunn. Derfor snudde jeg meg mot mormor og stilte spørsmålet hun aldri klarte å glemme: "Er det fordi de ikke har pult det?"

5. mai 2009

Hvem er dere?

Av og til blir jeg veldig nysgjerrig. Det kan være at prinsen fiser og jeg begynner å lure om det ble bremsespor i buksen hans. Da MÅ jeg såklart bare sjekke! Det kan også være at jeg synes jeg fortjener blomster av romvesenet, og derfor lurer fælt på om han har kjøpt noen, når han kommer hjem fra jobb. Når jeg nå tenker meg om, er vel dette noe som KUN har skjedd to ganger siden vi ble sammen, og derfor blir jeg vel strengt tatt ikke så nysgjerrig på blomsterfronten lengre...

Eller det kan være slik som i dag, da jeg fikk en ny følger, som ved første øyekast ikke har egen blogg - I dag var det en jente ved navn Monica, og tidligere kom Vimsehauet, Husmor 69, Vibeke og Helene. Dere andre har egne blogger som jeg stikker innom så fort jeg har ledig tid, men disse mystiske damene, og helt sikkert flere andre som ikke ligger til som følgere - de pirrer nysgjerrigheten min noe voldsomt. Hvem er dere? Gi en liten lyd, bare en bitte bitte liten en...

Samtidig er det kjempemorsomt om dere alle kan si hva dere liker best at jeg skriver om, slik at jeg vet hva jeg bør sikte mot. Og JA, det kommer flere videoblogger, med eller uten kaninmasken ;-)

2. mai 2009

Maria Mytterist kaprer Vivi!

Nok en gang har det dukket opp en fantastisk historie i et av mine kommentarfelt, og denne gangen er det Maria Mytterist som fikk meg og romvesenet til å krølle oss i lattersmerter. Maria forteller følgende selvopplevde historie:

Jeg kan le av det nå, men den gang det skjedde døde jeg nesten av skam: Jeg hadde med min 3-4 åring på butikken. Tidligere den uka hadde vi snakka om at han ikke måtte (veldig høylydt) kommentere mennesker han synes så rare eller annerledes ut. Jeg var streng, og sa at det var bedre at han snakket om det etterpå, når vi var hjemme - slik at han ikke såret noen. I kassakøen den dagen, ser jeg at han stirrer på en svært overvektig mann foran oss. Jeg gir ham blikket (streng mamma-beskjed), hvorpå han sier høyt og tydelig: "Mamma, se på han sjempetjukke mannen a`, han skal vi snakke om når vi kommer hjem!"

Jeg regner med det ble en ny alvorsprat da dere kom hjem fra handleturen ;-) Takk for en morsom historie Maria, og til dere andre: Besøk Maria sin kjempefine blogg!

Hjørnet hass Tor kommenterer hos Vivi!

Med de fleste innlegg følger en rekke koselige og morsomme kommentarer, og innimellom er det alltid noen som utmerker seg litt ekstra, og som definitivt får lattermusklene til å lee på seg. Til mitt forrige innlegg, Puppemas, kom det en kommentar som absolutt fortjener å se dagens lys. Den som kommenterte var Tor Amundsen fra bloggen Hjørnet hass Tor - Pludremesteren, og dette er historien han kunne fortelle:

Følgende historie ble meg fortalt her om dagen: Ei ung mor hadde med seg sønnen på fire år hjem til søstera si. Denne søstera var velutstyrt i fronten, og hadde dytta det hele godt opp gjennom utringinga slik at det ble en betydelig brevsprekk. Gutten stirra og stirra slik at mora syntes det ble flaut. Da søstera gikk på kjøkkenet et ærend spurte mora hvorfor han stirra så fælt, hvorpå gutten repliserte: Jeg lurer bare så fælt på hvorfor a tante har rumpa foran.

Takk for en god latter Tor :-)

1. mai 2009

Puppemas!

I dag kom gullkornene som perler på en snor, og her er de jeg husker i forbifarten:

"Mamma, har du puppa?" Treåringen ser på brystene mine med kulerunde øyne, slik han har gjort så mange ganger tidligere, før han fortsetter: "Æ har ikke puppa nei?" Jeg smiler oppgitt og gjentar meg selv for ente gang, og sier at det har han ikke, for han er gutt. Han tripper lett der han står på stellebenken, og jeg skjønner at han er i ferd med å rekke frem hendene for å ta på brystene mine. "Nei! Ikke lov, det e mamma sine puppa," sier jeg for å forhindre eventuelle forsøk. Etter fem minutters kamp for å få fokuset bort fra brystene mine, og over på nattstell og tannpuss, gir jeg opp. Gutten får lov til å kjenne på dem, en gang, i håp om at det uendelige puppemaset forsvinner. Han kommer med begge hendene samtidig, trykker brystene rett inn med flathånda før han avslutter med å dytte dem sammen inn mot midten. Han slipper dem og ser på meg med store øyne, og sier "Oi! Du va sterk du mamma!"

"Mamma! Æ vil ikke vær gutt æ!" Prinsen henger med hodet, og underleppa stikker litt frem, slik den seg hør og bør om man vil at andre skal se hvor lei seg man er. "Æ vil vær ei jente som hete Sella Wilhelm æ!" Noe oppgitt prøver jeg å forklare at han fra naturens side er skapt som gutt, og at han dessverre alltid kommer til å være en gutt. Samtidig tenker jeg at Lilly-fasen tydeligvis er over, til fordel for Sella Wilhelm, et navn som i høyeste grad kan defineres som kjønnstvetydig. Inni meg tenker jeg på det faktum at det kun er timer siden han ville gå med lillesøsterens kjole og hårspenne, og at det er en dag siden han ikke ville ha guttetiss. Samtidig kjenner jeg en liten lettelse over at han brøler "bæsj og tiss" cirka 20 ganger i døgnet, at han elsker monstertrucker, lastebiler, racerbiler og lego, og at han viser null interresse for sminken min!
 
Vivi's Verden. Design by Exotic Mommie. Illustraion By DaPino