Vivi's Julekalender: 20 dager igjen til jul!

Dagens gjesteskribent er CamKarMir

CamKarMir skriver om sin mor som er rammet av alzheimer/ frontotemporal demens og har bodd på sykehjem siden januar 2007. CamKarMir sin blogg Har du glemt meg, mamma? er en blogg til ettertanke, og det er en blogg som har beveget meg flere ganger. CamKarMir var så grei å la meg få bruke dagens luke til å republisere et innlegg hun skrev for noen dager siden, et innlegg om hvordan det er å forberede seg til årets største høytid, uten å ha sin mor tilstede slik hun er vant til.

Førjulstid på godt og vondt

Så er det desember, advent, førjulstid, ventetid, forventningstid. De siste julene har så absolutt vært hyggelig. Men de har vært annerledes. Julen er fyring i ovnen, julehus og god mat hos mamma. Det meste av det som skjer i julen har alltid vært knyttet opp mot mamma. Så hva gjør man når mamma ikke lenger er julemamma?

Jeg vet julen i år vil bli koselig, med tid til ro og hyggelige opplevelser med venner, familie og samboer. Men desember er også tiden for ettertanke. Og for meg blandes forventningen, kosen og gleden over førjulstiden med melankolske tanker.

Julen for 2 år siden var første gang jeg ikke feiret julaften med mamma. Dette var bare uker før hun kom på sykehjem. Bare dager før det raste igjen, som så mange ganger før, men denne gangen slik at hun gikk fra ganske syk til altfor syk til å klare seg selv. Jeg hadde den gangen en nær og god venninne som jeg desverre ikke har kontakt med lenger, og jeg ble invitert hjem til henne for å feire jul der. Det var rart og ikke skulle feire med familien min, men et fremmed sted. Jeg var spent. Grudde meg litt. Men det ble noen utrolig hyggelige dager. Familien hennes er så søte og snille og fikk meg til å føle meg velkommen og som en del av dem med en gang. Nå gikk det som det gikk og jeg mistet kontakten med venninnen min. Men julen, den julen var bra. Mamma var hos storesøsteren min og de hadde en bra jul til tross for mammas sykdom. Broren min hadde en fin jul med sin familie. Og da vi alle snakket med hverandre på kvelden kunne vi puste ut. Vi koste oss selv om julen var annerledes. Dagen etter at jeg kom hjem ble mamma plutselig betraktelig dårligere og det var tøffe dager og uker. Men det er en annen historie.

I fjor var første jul ingen av oss barna var sammen med mamma på julekvelden. Vi møttes alle sammen på sykehjemmet på dagen. Vi hadde med gaver til mamma, barna hadde tegnet tegninger, vi spøkte og lo. Mamma var i kjempehumør og smilte masse. Det var litt jul, en hyggelig stund der hele familien var samlet. Mamma var da såpass redusert at vi vurderte det dit hen at en julemarkering med mamma på sykehjemmet var det beste for alle. Det var rart og jeg var så redd hun et lite øyeblikk på kvelden, uten oss og på sykehjem, skulle forstå at det var julaften og at vi hadde "dumpet" henne. Men så vidt jeg vet gikk julaften sin gang uten at hun skjønte det var akkurat den kvelden. Jeg feiret jul med storebror med familien og pappa med kone i Vestfold. Det ble koselig jul i fjor også. På første juledag var mamma med til juleselskapet med storfamilien. Da var vi i Oslo og kunne kjøre henne tilbake til sykehjemmet på kort tid om det skulle bli nødvendig. I romjulen var vi sammen med henne hver vår dag.

Så er det en ny førjulstid. Adventsduk, stearinlys og julestjerne er på plass. Julekortene er under produksjon. Kanskje blir det litt julebakst om ikke lenge også. Det hadde vært godt å hatt mamma her. Vi skulle ha bakt julekaker på kjøkkenet hos henne. Brukt den gamle kjevlen fra mormor. Laget sirupsnipper og være enige om at den oppskriften vi bruker er den beste, at alle andre bruker feil oppskrift. På lillejulaften skulle vi ha pyntet juletreet. Først lys og stjerne før vi skulle synge "Du grønne glitrende" og spise marsipan eller sjokolade før vi pyntet treet ferdig. I huset skulle det dukke opp nisser og røde hjerter både her og der.

På julaften skulle vi ha spist frokost i pysj og pakket opp en liten gave; den vi vet hva er. Det er alltid en gave man vet hva er. Så skulle vi ha snakket i munn på Askepott som vi kan utenatt, før siste innspurt på julemiddagen. Vi skulle kjenne lukten av ribbe i huset mens vi sto på badet og sminket oss i sammen. Mamma og jeg i sammen.

Mamma og jeg småprate i sammen. Lukten av jul. Lukten av mamma.Jeg vet det blir en koselig jul. Vi skal tilbringe mest mulig tid i huset i vest-Telemark. Adventskransen er tatt frem og til helgen skal utelysene på grantreet tennes. Vi skal pynte så vi får et koselig julehus. Kanskje kommer julenissen ned peisen. Det er ihvertfall helt sikkert at julestemningen kommer krypende nå. Julaften kjører vi til storebror i Vestfold før vi drar tilbake til fjells. Det blir skiturer, lange frokoster, litt hjemmekontor (men det skal jeg glemme litt en stund), vi skal sove i snehule en natt og kanskje til og med få gjort litt oppussing før vi kryper ned i den nye, store sofaen foran peisen. Det blir bra, jeg vet det. Vi skal ha tid i sammen. Jeg nyter førjulstiden og gleder meg til det blir jul på ordentlig.

Men noen ganger litt i bakhodet, andre ganger helt fremme i pannebrasken dukker tankene på mamma opp. Tankene på det som var, og på det som ikke lenger er. Hadde jeg kunnet trylle hadde mamma vært hos oss i julen og fortalt hvor fint julehus vi hadde.

Skrevet av CamKarMir