29. januar 2009

Det herligste med å ha barn!

I mitt forrige innlegg, Barn og alt som kan gå galt, lovte jeg å følge opp med et innlegg der jeg innvier de "uvitende" i hvordan en bra dag med barn kan være. Her er det kanskje på sin plass å understreke at mitt forrige innlegg var en krisemaksimering, på samme måte som dette innlegget blir som tatt ut av en drøm. En vanlig dag blir derfor en fin blanding fra begge deler, en blanding som balanserer det slitsomme med det gode, og da på en såpass fordelaktig måte at menneskeheten aldri kommer til å gå under på grunn av barnefobi. Barn er og blir en gave, og jeg føler meg priviligert som har to friske sjarmtroll. Desverre er det ikke alle som er like heldige som meg, og det er fryktelig trist å tenke på.

Du våkner plutselig opp. Det er helt stille i leiligheten og klokka er halv åtte på en lørdag morgen. Ved siden av deg sover mannen din tungt. Hvorfor har ikke barna våknet? Er det noe galt? Du kjenner angsten bite seg fast i deg. De skulle jo våknet for minst to timer siden. Du sniker deg opp og tusler bort til døren inn til barnerommet, som står på gløtt. Du lytter etter den jevne duren av to små som ligger og sover, og kjenner angsten slippe taket når du hører dem begge. Tenk at de har sovet så lenge. Du kjenner at du blir glad fordi du selv har fått sove mer enn vanlig, men også fordi du vet at de små har godt av det etter en hel uke i barnehagen.

Mens du står på badet og steller deg, hører du gråt fra barnerommet. Du forter deg inn og oppdager at eldstemann kaver i svette. "Lille venn, har du hatt mareritt?" Gutten ser på deg med tårer i øynene, og kravler opp i fanget ditt. "Mamma, kan vi kose?" sier han mens han holder rundt deg så hardt han kan. Følelsen det gir å være den som kan gi et barn trygghet når det er redd, er ubeskrivelig. Du kjenner tårene, glade tårer, presse på i øyekroken. Du betyr noe, noen trenger deg.

Når alle er oppe blir det frokost. Vi sitter rundt bordet mens praten dreier seg i store trekk om marerittet til eldstemann. Lillejenta er mest opptatt av at hun mellom tyggene klarer å lage verdens søteste prrrrrrr-lyd med leppene sine. Vi ler alle sammen mens vi titter bort på sjarmtrollet. "Tuvis e så søt," sier eldstemann mens han stryker lillesøsteren sin på ryggen. Deretter snur han seg mot faren sin for å få en kos. Han setter seg tilbake på stolen sin og sier litt veslevoksent: "Mamma! No kose vi oss."

Resten av dagen tilbringer vi ute i sola. Vi har med nistepakke og kakao, og såklart masse kjeks. Barna løper rundt mellom trær og lekeapparater, mens du som voksen sitter på en benk og nyter sola. Samvittigheten er ren og god. Du er ute med barna dine, ingenting kan slå følelsen av å være gode foreldre. Jubelen og gleden eksploderer i det du annonserer kakao og kjeks. På ny får du høre at "Mamma! No kose vi oss."

Etter en lang dag ute, er det godt å komme inn igjen. Vel inne er barna så fornøyde og glade at de piler rett til rommet sitt, der de leker alene. Du hører latter og rasling i lego, og nyter 10 minutter på sofaen sammen med din mann. Etterhvert kommer minstejenta. Hun vil ligge sammen med deg i sofaen. Hun klatrer opp og legger seg i armkroken din, for så å begrave ansiktet sitt i halsgropen din. Slik ligger hun lenge, helt til du ikke klarer å motstå fristelsen til å kile henne. Den trillende latteren hennes sprer glede og latter rundt seg, og det tar ikke lang tid før eldstemann kommer løpende og alle fire ligger på golvet og kiler hverandre til tårene triller. "Har dere det fint småtrollene mine?" spør du, og får et rungende "jaaaaa" til svar.

Litt senere sitter du ved PC'n for å sjekke mailboksen din, og du åpner en mail med triste nyheter. Du blir nedstemt og snufser litt ekstra. Barna legger straks merke til at du er lei deg, lenge før din mann gjør det. De kommer bort til deg og vil opp i fanget ditt. "Mamma, e du lei dei?" spør eldstemann mens han ser på deg med en mine som skal vise at han også er litt trist. Han er så søt der han sitter, og det samme er minstejenta som later som om hun hulker, i ren og oppriktig sympati med deg, den voksne. Du er ikke trist så veldig lenge.

Nattstellet går som en drøm. Vi ler og tøyser med hverandre alle fire, der vi står på det lille badet. Vi bærer de små inn på rommet som de deler, legger dem under hver sin dyne før vi synger aftensangen. Vi kysser de på kinnet, stryker de over hodet og sier "God natt små vennene våre, nå må dere sove godt. Vi er glad i dere". Minstejenta smiler og babler tilbake, mens eldstemann titter opp på oss og sier "Jei e glad i dei også!"

9 Kommentarer:

Neglecta sa...

Det er sånne dager som gjør at man glemmer de andre. Som gjør at hjertet sprenges av en lykke man aldri før har kjent maken til og som gjør at verden fremdeles går rundt. =o)

Min eldste vampyr måtte alltid kose i nesten en time etter dagsluren sin. Da satt vi i sofaen med et teppe rundt. Runde kubbelår varme etter oppholdet under dyna og roser i kinnene mens alt bare var stille og kjærlighet. Det ble litt mindre tid til sånt med minstemann og ikke hadde han så mye tid (eeh, lyst) til å sitte stille heller.

Takk for koselig innlegg. =o)

Blogger sa...

Fint at du likte det :-) Lang kos etter dupp er veldig kjent her i huset også :-)

Anonym sa...

Denne posten er anbefalt på Sonitus.org

Blogger sa...

Sonitus: Denne også...fnis fnis....dette er min lykkedag :-D

Siw sa...

Nok en gang et flott blogginnlegg, som småbarnsfamilier nok kjenner seg godt igjen i! For min del har livet blitt mye mer innholdsrikt etter vi fikk barn, - både på godt og ondt. Man må bare forsøke å nyte tida (selv når det koker i bleiene og i hodet på mor og far), for tida går som kjent fryktelig fort. Og plutselig ligger man våken om natta og lurer på når de har tenkt å komme hjem...

Så glad for jeg er kommet over bloggen din, -du skriver bra!
Ha en fin dag! :D

Blogger sa...

Siw: Så fint at du liker det jeg skriver - det inspirerer til å fortsette å skrive :-) Jeg er så enig i det du skriver i kommentaren. Man kan ikke lenger forestille seg hvordan det var før man fikk barn, kanskje fordi alt faktisk føles litt mer meningsfullt nå når man har noen små å ta vare på. Jeg gruer meg faktisk til tenåringstiden. Er det lov å låse dem fast her hjemme?

Siw sa...

Lov og lov... - Må man, så må man ;-) God helg!

Siw sa...

Og forresten; når man leser denne bloggen (http://vilmaverden.blogspot.com/), så skjønner man at det alltid er noen som har det litt mer hektisk. ;)

Blogger sa...

Siw: Jeg var å tittet, og jeg må si jeg plutselig kjente meg mer opplagt enn på lenge. Det kan ikke være enkelt med tvillinger og en liten til :-O

Legg inn en kommentar

All tilbakemelding er god tilbakemelding, så lenge det ikke blir ufint!

 
Vivi's Verden. Design by Exotic Mommie. Illustraion By DaPino