29. november 2008

Verdens ende er nær!

Etter gårdagens bursdagsselskap, der midtpunktet var min tre år gamle sønn, er jeg hellig overbevist om at verdens ende er nær...bokstavelig og helt seriøst! Hvorfor da?, lurer du. Jo, det skal jeg fortelle deg min gode venn!

Sliten, etter en lang dag på lesesalen, men klar for selskap, kom jeg i går hjem med tre barn. To egne og et tredje som skulle være med rett fra barnehagen og til selskapet. Til den store begivenheten hadde vi invitert tre familier med tilsammen seks barn. Medregnet oss selv hadde vi på forhånd vurdert det dit hen, at 16 stykker lå veldig nært opptil smertegrensen for hva som var gjennomførbart i vår 68 kvadrats lille leilighet. Heldigvis, kan jeg si i ettertid, så meldte en familie avbud!

En time etter at jeg og barna var kommet hjem, var det imidlertid duket til fest. Jeg selv stinket derimot svette og stekos, og var vel egentlig ikke klar for noen fest, men ønsket etter beste evne gjestene velkommen. Samtidig forhindret jeg min sønn fra å gå bananas med alle gavene, svarte på to telefoner og jagde alle sammen til bords for å spise pølse.

Jeg fikk så kastet innpå et par pølser selv, før det var på'n igjen. Bort med middagen og frem med kakene. Først skulle jeg flytte den nystekte gulrotkaken fra formen og over på et fat, med det som resultat at toppen faller av. "Ja ja," sier jeg tilsynelatende uanfektet til gjestene; "Kaken smaker vel det samme!". Deretter er jeg så stresset og sliten at sjokoladepuddingen blir servert rett fra pappen med en spiseskje stappet oppi. Vaniljesausen får heller ikke se noe til muggen sin.

Puh! Endelig kunne jeg sette meg ned og puste ut, trodde jeg. For nå var barna nemlig såpass giret opp, at det hvert femte minutt brøt ut krangling, på grensen til småslossing, med et slitent og sutrete bursdagsbarn i sentrum. Etter et par meglingsrunder og halveis i kakestykket mitt, skjer det uungåelige. En av de mindre bursdagsgjestene kommer inn på stuen til oss voksne og forteller betuttet at "Prinsessa har bæsjet!". Tre meter bak kommer i tillegg en ikke så rent uskyldig ett og et halvt år gammel liten frøken, datter av undertegnede, tassende med et lettelsens smil om munnen. Bak henne kan man nemlig se de lysebrune fotsporene, som uten problem kan følges tilbake til barnerommet og den lille brune dammen som ligger midt i et kaos av leker, bamser og bursdagsgjester.

Resten av festen tilbragte jeg oppi ei vaskebøtte, mens mannen min stod i dusjen med frøken "party-booper". I dag er det imidleritd dagen derpå, og den brune dammen har blitt fulgt opp av oppkast og alt annet som hører til den slags virusinfeksjoner. Jeg kjenner meg uvel og ulmen i maven, og det er to dager igjen til eksamen! Som jeg sa; verdens ende er nær... bokstavelig og helt seriøst!

25. november 2008

Om å finne ro.

Hun tråkker rundt i leiligheten, titter ut av vinduet og ser snøen som daler ned på utsiden. Det er kaldt der ute, men inne er det lunt. Hun tenker at hun skulle vært et annet sted, et sted langt langt borte. Borte fra snø og kulde, kaos og rot. Et sted der hun kan finne ro og være alene med tankene sine, bare for et øyeblikk. Et sted der ingen maser, krever noe eller drar i henne fra alle kanter. Bare for en liten stund. Ja, for hun må raskt tilbake, men det hadde vært godt, bare en liten stund.

Det må være varmt, stedet der hun skal finne ro, og det må være en strand. Da kan hun sette seg i vannkanten og se utover havet mens krusningene i vannet leker med tærne hennes. Hun skal være alene der i vannkanten, slik at ingen forstyrrer henne og tankene hennes. Hun vil ha ro, bare et lite øyeblikk. Det skal være et øyeblikk der hun kan tenke på seg selv, hvor hun ikke er tynget med ansvar og plikter. Et øyeblikk der andres liv ikke avhenger av hennes. Et øyeblikk bare for henne.

Noe skjer bak henne og hun blir revet ut av dagdrømmen sin. Det har stoppet å snø der ute, og sola har begynt å titte frem. Hun vil dagdrømme mer, mer om den varme stranden der hun er alene. Hun vil ikke tilbake, ikke enda. Bare litt til, værsåsnill! Hun prøver å ignorere at noen roper på henne fra det andre rommet, men det går ikke. Små føtter kommer løpende og hun snur seg. Et lite smil, en snørrete nese og to små hender som strekker seg opp etter henne. "Mamma, jeg er glad i deg!".

Hun er tilbake på den varme stranden. Hun finner roen, men hun er ikke alene...

24. november 2008

Sykehusforviklinger

Aina kjenner tårene presse på der hun løper gjennom korridoren, mens hun hiver etter pusten som hemmes av den stadig voksende klumpen i brystet. Hun hadde vært på jobbkonferanse i hovedstaden da telefonen plutselig ringte. Til å begynne med hadde hun ikke klart å ta inn over seg det stemmen i den andre enden forsøkte å fortelle henne, at hennes mann hadde vært utsatt for en ulykke og nå lå på operasjonsbordet. Da det endelig gikk opp for henne hadde hun fått panikk og blitt totalt handlingslammet. To kollegaer hadde hjulpet henne med å bestille fly hjem, men siden det hadde vært fredag og fullt på alle avganger, måtte hun vente til lørdag formiddag før hun fikk plass. Det hadde vært den lengste natten i hennes liv til tross for at hun hadde blitt noe beroliget etter å ha snakket med sin svigerinne. Hun hadde vært der når Mads våknet opp fra narkosen, og kunne fortelle at han var i god befatning, men for trett til å snakke i telefonen.

Rom 302 står det på døren til høyre for henne, og i det hun åpner og får se Mads kjenner hun et døgns fortvilelse endelig slippe taket. Tårene triller og hun hikster det hun er god for. Der ligger han og smiler forsiktig mot henne, den helvetes møkkamannen. "Jeg håper den motorsykkelen er totalvrak! For du skal ALDRI mer kjøre sykkel så lenge jeg lever", nærmest skriker Aina mot ham. Samtidig registrerer hun at Mads ser mye friskere ut enn hun hadde forventet. I det samme går døren opp og en ung sykepleier kommer inn. "Åh, hei!", sier hun forfjamset i det hun ser Aina. "Er det du som er Aina?" spør hun, mens hun kommer mot Aina med hånden klar til å hilse. "Jeg er Line, en gammel studievenninne av Mads. Jeg jobber her på avdelingen".

Line er den type kvinne som Aina ikke kan fordra. Slank med former på de riktige stedene, et hår som er perfekt bundet opp og en selvsikkerhet som kan vippe hvem som helst av pinnen. Line er pen og hun vet det. Aina blir kvalm av irritasjon. Hva har det kvinnemennesket her å gjøre akkurat nå som hun, konen til Mads, endelig har kommet? Skjønner hun ikke at Aina har behov for å være alene med Mads? Heldigvis forsvinner Line raskt ut igjen, og Aina bruker resten av dagen til å holde Mads i hånden, mens hun forteller ham hvor redd hun har vært og hvor glad hun er i ham.

Aina blir værende på sykehuset til sent på kveld. Hun er redd for å dra derifra, redd for at han ikke skal være der neste dag, selv om hun vet at akkurat det er en absurd tanke. Det har jo gått bra. Aina føler derimot at Mads ikke forstår hvor bekymret hun har vært. Han er liksom så likegyldig. Aina blåser det bort med at han nok er sliten etter det som har skjedd.

Hun sover urolig den natten, og neste morgen ivrer hun etter å komme seg tilbake til Mads. Han hadde sagt det ikke var vits i å komme før etter legerunden som er ferdig klokken ti, men hun er der allerede halv ti, i håp om at de kanskje er ferdige inne hos Mads. Hun banker forsiktig på døren, åpner og titter inn. Der sitter Line på sengekanten til Mads med hånden under dynen hans, på et visst strategisk sted. I det de oppdager Aina, skvetter Line tilbake og river med seg dynen, slik at hennes halvgjorte jobb kommer til syne. Aina kjenner smerten hugge til i brystet. Det er ikke mulig, ikke hennes Mads! Nei, det kan ikke være sant. Hun blir stående ute av stand til å si noe, mens Line og Mads plutselig fokuserer veldig på å få dynen på plass. Akkurat som om det kan skjule det synet som møtte Aina da hun kom inn. Aina kjenner sinnet komme sammen med tårene. Hvordan kunne han? Er han ikke klar over hva hun har gått gjennom siden hun fikk den telefonen i Oslo? Hun hikster og snubler seg ut, og døren rekker ikke engang å lukke seg i det alt blir tåkete rundt henne...

Aina kjenner klumpen i halsen og tårene som triller nedover kinnet i det hun setter seg opp i sengen. Hun bader i svette mens minnet om hva som har skjedd kommer tilbake. Hun kjenner at sinnet ikke har sluppet taket. Hun kvepper i det hun hører en lyd til høyre for seg. Der ligger Mads og sover. Hun sparker til ham under dyna så han bråvåkner. "Du er en møkkamann, vet du det? Jeg tror jeg hater deg!" Aina er så sint at hun ikke vet hvor hun skal gjøre av seg. Mads ser forundret på henne og drar henne ned under dyna igjen, mens han kysser henne. " Har du hatt mareritt igjen nå, prinsessa mi?"

20. november 2008

I dag hadde jeg total Blog-Out!!!

Hjertet sitter fortatt fast i halsen på meg, pulsen har enda ikke sunket og jeg puster som jeg skulle ha løpt et halvmaraton. Årsak: Jeg har hatt en total Blog-Out!

Det hele startet på grunn av mitt evinnelige søk etter den perfekte designen, og etter Fingern sitt innlegg for to dager siden, øynet jeg håp. Jeg fant drømmedesignet på Template blogger, trykket download osv osv. Ting gikk derimot ikke som jeg hadde håpet på, da jeg ikke fikk lagret malen. Jeg skrev derfor en kommentar til Fingern der jeg spurte om hva som kan ha gått galt, hvorpå han gav meg et tips om å tilbakestille til "klassisk mal" først. Problemet er imidlertid at jeg blir så nysgjerrig når jeg holder på med slikt, og kombinerer du det med det faktum at jeg av og til har for sterk tro på egne evner, blir resultatet KATASTROFALT.

Oi oi oi...hvor lite smart jeg var! Resultatet ble at PLUTSELIG, sånn helt ut av det blå (akkompagnert av min trykking i hytt og pine, langt utover Fingern sitt tips...), så erstattes "utforming", som vi kjenner fra "oversikts-feltet", med "mal". Hele bloggen min (Vivi's Verden slik dere ser den nå) ble helt hvit. Jeg forsøkte å trykke på et av innleggene mine i Glugg for å se om bloggen var hvit der også, og det var den, hvit altså!!!

Her fikk jeg panikk, og den vedvarte til jeg på samme finurlige vis (altså ved å trykke masse og tilfeldig der min lille ertehjerne syntes det virket smart å trykke) klarte å komme meg tilbake til der jeg var før alle problemene oppstod.

For å si det slik: I en hverdag fylt med rutinemessige gjøremål som bleieskift, matlaging, klesvask og TV-titting, ble disse panikkartede 20 minuttene de lengste minuttene jeg har hatt på flere år. Nå er imidlertid alt tilbake til det gamle, og jeg skal IKKE tulle mer med denne bloggen.....mulig jeg oppretter en ny jeg kan tulle med i stedet ;-)

Gi Kudos til denne saken!

19. november 2008

Her kan du publisere og lese innlegg!

Som fersk blogger var jeg veldig nysgjerrig på hvordan jeg skulle få andres oppmerksomhet rettet mot min blogg, og hvor jeg kunne publisere egne, og lese andres innlegg. Jeg er fortsatt fersk, men har forsøkt å lete opp ulike nettsteder for blogging, og andre former for publisering.

Her kommer det derfor en liten liste over de jeg har funnet så langt, der jeg desverre ikke kan gå god for "kvaltiteten" på alle. Jeg anbefaler også at du undersøker hva slags innlegg de ulike nettsidene ønsker FØR du begynner å publisere. Kom gjerne med flere steder om du vet av noen!

18. november 2008

Hvem er du?

I dag har en kjempegod venninne av meg bursdag. Hun har betydd veldig mye for meg siden vi møttes i 1995, og dette er min bursdagsgave til henne, der hun sitter i USA og sikkert lengter tilbake til Norge.


Gratulerer med dagen Camilla!

Hvem er du, du som er der selv når jeg ikke ber om det? Du som bryr deg når ingen andre orker, og som løfter meg opp når jeg faller? Du er der selv om jeg ikke ser deg. Du venter tålmodig i skyggene. Du venter på et signal, et signal som sier at jeg trenger deg.

Hvem er du, du som bremser meg når jeg haster avgårde, og som gir meg en dytt når jeg har stoppet opp? Du som ler med meg, gråter med meg og som får meg til å lytte når ingen andre kommer til. Hvem er du som er ærlig med meg, selv når jeg er sint på deg?

Hvem er du, du som jeg er blitt så glad i, du som betyr alt for meg? Du som jeg ikke kan være foruten, hverken nå eller siden. Du som gir meg trygghet og en følelse av å aldri være alene. Hvem er du, du som jeg kunne gitt alt for? Du som jeg kan stole på, alltid, uansett.

Du er min venn, den beste jeg kan få. Du er den alle leter etter, men ikke alle er forunt å finne. Du er sola, du er månen, ja til og med blomstene jeg står og ser på. Du er overalt der jeg er, alltid klar til å støtte meg. Min kjære venn, hva skulle jeg gjort uten deg?



9. november 2008

Bloggingen tar overhånd!

Søvnløse netter, poser under øya, lite sex og en irritabel stemning i huset er så langt konsekvensene av at jeg har oppdaget blogging, men i dag nådde konsekvensene enda nye høyder.

For litt siden satt jeg nemlig helt oppslukt i bloggen min, fokusert på design, innlegg og alle andre dupeditter som er MINST like viktig som alt annet her i livet. Irritert oppdaget jeg at klokka begynte å nærme seg kvart på ti, og konkluderte med at det var på tide å komme seg på skolen og til dagens forelesning i SPSS (hæææ?).

Vel ute oppdaget jeg at bilen var iset ned og at gubben fortsatt ikke hadde skiftet til vinterdekk. "Skit au," tenkte jeg og bestemte meg for at det fikk briste og bære. Bussen giddet jeg IKKE å ta. Derfor startet jeg bilen, skrapte av isen og la avgårde... i 30 km/t. Sånn akkurat passe kul kom jeg inn på parkeringsplassen ved NTNU, og hadde da klart å skape en kø som er lang som et uår bak meg. Som sagt: akkurat passe kul!

Jeg parkerte og hastet avgårde fordi jeg da kanskje ville rekke å sjekke om linken til salgsinnlegget mitt er blitt lagt ut på blogg.no, før foreleseren kommer. Jeg kom meg ned til datasalen der vi skal være, satt meg ned og begyntne å logge på. Hmmmm, lite folk tenkte jeg, men var fortsatt fokusert på blogg.no. Fem minutter senere var det fortsatt like lite folk, og da begynte bjella i hodet mitt å ringe. Jeg logget inn på skolens intranett og der lyste meldingen mot meg: Endringer i forelesningsplanen...blablabla.

Så her sitter jeg da, nok en gang sånn akkurat passe kul, og lurer på om blogging er verdt alt det fører med seg.
 
Vivi's Verden. Design by Exotic Mommie. Illustraion By DaPino