Verdens ende er nær!

Etter gårdagens bursdagsselskap, der midtpunktet var min tre år gamle sønn, er jeg hellig overbevist om at verdens ende er nær...bokstavelig og helt seriøst! Hvorfor da?, lurer du. Jo, det skal jeg fortelle deg min gode venn!

Sliten, etter en lang dag på lesesalen, men klar for selskap, kom jeg i går hjem med tre barn. To egne og et tredje som skulle være med rett fra barnehagen og til selskapet. Til den store begivenheten hadde vi invitert tre familier med tilsammen seks barn. Medregnet oss selv hadde vi på forhånd vurdert det dit hen, at 16 stykker lå veldig nært opptil smertegrensen for hva som var gjennomførbart i vår 68 kvadrats lille leilighet. Heldigvis, kan jeg si i ettertid, så meldte en familie avbud!

En time etter at jeg og barna var kommet hjem, var det imidlertid duket til fest. Jeg selv stinket derimot svette og stekos, og var vel egentlig ikke klar for noen fest, men ønsket etter beste evne gjestene velkommen. Samtidig forhindret jeg min sønn fra å gå bananas med alle gavene, svarte på to telefoner og jagde alle sammen til bords for å spise pølse.

Jeg fikk så kastet innpå et par pølser selv, før det var på'n igjen. Bort med middagen og frem med kakene. Først skulle jeg flytte den nystekte gulrotkaken fra formen og over på et fat, med det som resultat at toppen faller av. "Ja ja," sier jeg tilsynelatende uanfektet til gjestene; "Kaken smaker vel det samme!". Deretter er jeg så stresset og sliten at sjokoladepuddingen blir servert rett fra pappen med en spiseskje stappet oppi. Vaniljesausen får heller ikke se noe til muggen sin.

Puh! Endelig kunne jeg sette meg ned og puste ut, trodde jeg. For nå var barna nemlig såpass giret opp, at det hvert femte minutt brøt ut krangling, på grensen til småslossing, med et slitent og sutrete bursdagsbarn i sentrum. Etter et par meglingsrunder og halveis i kakestykket mitt, skjer det uungåelige. En av de mindre bursdagsgjestene kommer inn på stuen til oss voksne og forteller betuttet at "Prinsessa har bæsjet!". Tre meter bak kommer i tillegg en ikke så rent uskyldig ett og et halvt år gammel liten frøken, datter av undertegnede, tassende med et lettelsens smil om munnen. Bak henne kan man nemlig se de lysebrune fotsporene, som uten problem kan følges tilbake til barnerommet og den lille brune dammen som ligger midt i et kaos av leker, bamser og bursdagsgjester.

Resten av festen tilbragte jeg oppi ei vaskebøtte, mens mannen min stod i dusjen med frøken "party-booper". I dag er det imidleritd dagen derpå, og den brune dammen har blitt fulgt opp av oppkast og alt annet som hører til den slags virusinfeksjoner. Jeg kjenner meg uvel og ulmen i maven, og det er to dager igjen til eksamen! Som jeg sa; verdens ende er nær... bokstavelig og helt seriøst!