Den fordømte Eventyrposen!

Hvem har ikke på et eller annet tidspunkt prøvd å gå ned et kilo eller ti? De færreste vil jeg tro, iallefall er det det jeg liker å innbille meg. Jeg har imidlertid kommet frem til den erkjennelse at jeg derimot kan være blant de få som klarer å lure meg selv i en slik grad, at jeg ender opp med å forspise meg midt i en slankekur. For å forklare hva jeg mener, tenkte jeg å gi dere det mange mener er et hysterisk morsomt eksempel fra en tidligere slankekur jeg hadde.

Det var mandag formiddag og jeg var alene hjemme. Helgen hadde vært kjempefin, og jeg og min mann hadde bare slappet av. Av en eller annen grunn, som jeg nå ikke husker, hadde vi en Freia Eventyrpose stående i kjøleskapet. Fordi vi hadde kost oss med noen sjokoladebiter hver på søndag kveld, stod den nå åpen og fristende i kjøleskapdøren. Desverre vet min mann hvilken sjokolademons jeg er, og siden jeg hadde bedt ham om hjelp til å gå ned i vekt, kom han med en liten moralpreken før vi la oss den søndagen. "Husk at du slanker deg nå da! Derfor må vi la den åpnede eventyrposen få stå til neste helg, og jeg vet jo hvor mye vi har spist i kveld," sa han mens han smilte mot meg med verdens største glis.

Det gikk imidlertid ikke lange stunden denne mandags formiddagen, før tankene mine begynte å kretse rundt eventyrposen som stod og lokket på meg fra kjøleskapet, og etter en stund sprakk jeg totalt. Jeg spiste flere biter, og til slutt var det bare 1/3 del igjen av posen. "Å herregud," tenkte jeg. Hva gjør jeg nå? Jeg var sikker på at mannen min kom til å bli irritert fordi jeg ikke hadde klart å holde det jeg hadde lovt, og en mild panikkfølelse spredde seg i hele kroppen. Trangen til å spole tilbake tiden og få det hele ugjort, ble så stor at jeg ganske raskt tok en beslutning. Jeg kledde på meg og kjørte til butikken, der jeg kjøpte en ny Eventyrpose.

Tanken var at om jeg åpnet den nye posen og fyllte etter den forrige, ville han aldri oppdage hvordan jeg hadde syndet denne formiddagen. Jeg gjorde som jeg hadde tenkt, og når posen på ny stod nesten full og fristende i kjøleskapet, pustet jeg lettet ut. Jeg lukket kjøleskapet og kom plutselig til å tenke på restene av den nyinnkjøpte posen, som jeg nå stod med i hånden. Det hadde altså blitt en halv pose til overs. Hva skulle jeg gjøre med den? Jeg funderte en stund på å gjemme den, men kom frem til at jeg da ville bli sittende å tenke på den resten av dagen, derfor spiste jeg like godt opp hele posen med en gang.

Kvalm, men lettet, gjorde jeg meg klar til å ta i mot min mann. Jeg kjente at jeg hadde litt dårlig samvittighet, men samtidig var lettelsen over at han aldri ville oppdage synden min så stor, at samvittigheten måtte vike plass. Ikke lenge etter kommer han inn utgangsdøra. Han ser på meg og smiler glad mot meg, hvorpå jeg kjenner det hugger til av smerte inni meg et sted. Jeg åpner munnen min og i stedet for å smile tilbake og ønske ham velkommen hjem, bekjenner jeg alle dagens synder i et eneste langt åndedrett, mens jeg hiver meg om halsen på ham. Alt bare renner ut av meg, om hvordan jeg spiste nesten hele Eventyrposen, dro for å kjøpe en ny, fyllte opp den første og så spiste opp den siste! Og vet dere hva? Han bare lo av meg :-)