Heller disserompe enn usikkerhet!

Jeg sitter trygt forskanset i bilen min i påvente av at butikken skal åpne. Jeg er tidlig på'n og i tillegg har jeg skulket jobben denne morgenen. Foran meg ligger skolegården åpen og tom. Med ett ringer klokka, det er friminutt. Ungdommene velter ut av døren, de fleste i klynger på fire til seks kvisete og hengslete gutter. Andre klynger bærer derimot preg av å ha vært på kollektivt innkjøp av sminke hos Hennes&Mauritz, en tur innom H2 for å bleke håret, samt at de bærer tights stor nok til min ene ubarberte legg . Det slår meg at jentene holder seg sammen, mens guttene sprer seg litt rundt om på hele plassen. Noen av guttene klatrer opp på snøhaugen til venstre for meg, og fra der har de full kontroll på folkemengden foran dem. Kongen på haugen får en ny mening.

Jeg titter bort på en av jenteklyngene og registrerer at de snakker sammen mens de av og til snur seg forsiktig, kanskje for å se etter den som får hjertet til å banke litt hardere. Det slår meg at det må være kjedelig å bare stå slik i friminutt etter friminutt. Det tar ikke lang tid før jeg forstår at det faktisk er tilfellet, da noen av guttene plutselig beveger seg mot en av jentegjengene. Guttene stopper opp på en meters avstand, mens jentene keiser med nakken og kaster litt ekstra på det platinablonde håret sitt. Guttene begynner så å klaske til noen av jentene over knehasene, og det hele utvikler seg til en katt og mus lek.

Det får meg til å tenke tilbake på min egen ungdomstid, og jeg kjenner straks igjen den kriblende følelsen jeg fikk da jeg ble vist oppmerksomhet, iallefall om det var fra en jeg likte. Et lite øyeblikk drømmer jeg meg tilbake til den tiden da flørting og lange blikk var viktigere enn alt annet. Og et lite øyeblikk savner jeg det, men kun for et øyeblikk. For det tar ikke lang tid før jeg husker usikkerheten, den konstante søkingen og alle drømmene som ble knust. Man lengter ikke etter sånt, og i tillegg gjør det faktisk vondt å bli klasket på baksiden av knehasene. Nei, da er det bedre å være meg; en trygg, men litt rynkete voksen jente med strekkmerker, fødselsmave, disserompe og poser under øynene, men som har beholdt det viktigste, nemlig glimtet i øyet. Heller disserompe enn usikkerhet fastslår jeg i det jeg går mot butikken som har åpnet.

Bak meg hører jeg latter fra guttene på haugen, og jeg mistenker at det er disserompa mi som er temaet. I stedet for å bli deppet, ler jeg inni meg mens jeg med skadefryd tenker at om 15 år er dere gift med ei slik rompe dere også smågutter!