Neglecta i Vivi's Julekalender: 7 dager igjen til jul!

Dagens kalenderluke er det Neglecta som har skrevet, og når Neglecta skriver noe, blir det alltid bra!

Julemirakelet

Store snøfiller danset i vinden før de landet mykt på torvtaket. De tjærebredde tømmerveggene gjemte kinnene sine i snøfonnene, et fåfengt forsøk på å holde varmen inne. Hos de to som lå tett sammen i skapsengen. Mellom de tunge grantrærne var sporene etter en hest og en mann nærmest visket ut. Det var allerede flere timer siden han hadde spent for sleden og smattet den trofaste vallaken ut i vinterstormen. For henne. Ja, for alle tre. Han hadde vært rolig der inne, hadde ikke villet vise henne hvor redd han var, selv om han hadde svettet av ren frykt i den kalde stua. Hun var alt han hadde! Eller, alt han brydde seg om å ha. Han var blitt en annen etter at han møtte henne, etter at hun hadde sett på ham med de varme, brune øynene sine og lagt den spede hånden sin i hans. Full av tillit. Hun var grunnen til at han nå på lille julekvelden kjørte hesten alt for hardt gjennom stormen, tvang ham gjennom store skavler av snø med desperate rop og smell med svepa. En siste gang hadde han snudd seg før stua ble borte mellom trærne. Et siste glimt hadde han fått av det gule lyset i de smårutete vinduene, av hjemme, før han måtte konsentrere seg om hesten og å finne veien til doktoren.

Inne var det stille. For en stund siden hadde det knitret i peisen og gitt inntrykk av at rommet var lunt og varmt. Beskyttet fra kulden utenfor. Nå var ilden brent ut, rommet lå bare opplyst av det tykke talglyset hun full av forventning hadde laget til jul. Hun stengte tankene ute fra skapsengen, orket ikke tenke de vonde tankene nå eller alle de gode tankene om den modige mannen hennes som var der ute i uværet. Hun rettet all sin oppmerksomhet til skinnfellene, måtte stole på at de ville gi dem nok varme. Innimellom sov hun litt. Når ikke øynene ville holde seg oppe lenger. Med sprukne lepper måtte hun smile da hun våknet, da hun kjente den lille, nakne kroppen mot sin. De ørsmå fingrene som fremdeles holdt rundt hennes ene. De perfekte neglene, renheten. Hennes eget julemirakel som hadde kommet så alt for tidlig. Før de var forberedt og før jordmoren hadde fått beskjed. Men de hadde klart det, hun og han. Sammen hadde de klart å bringe dette vakre, lille mennesket inn i verden. Det sved der tårene traff leppene. Av glede, men også av frykt for blodet hun hadde mistet, redselen over å være så svak at hun ikke orket å legge ved i peisen eller svelge en slurk av vannet han hadde plassert ved siden av henne på krakken. Hun visste at han snart ville komme med doktoren. I mellomtiden måtte hun være sterk, holde ut. Gi all sin kraft til barnet som hadde villet komme til dem denne dagen. Dagen før selveste jesusbarnet. Hun kjente kjærligheten velle opp i øynene hennes på nytt. Hjertet alene var ikke stort nok til å romme disse voldsomme følelsene, gleden over å ha skapt et nytt liv. Forventningene om livet de ville få her i skogen, hun, han og barnet. Hun syntes hun hørte barnelatter og mannens dype stemme, gledet seg over neste jul de skulle feire sammen, og neste, og neste. Alt de hadde foran seg.

At talglyset sluknet, registrerte hun knapt bak de sløve øyelokkene. Hun var bare sanser nå. Hud mot hud. Den søtlige lukten av nyfødt barn inntil henne. Nesen begravd i det bløte, svarte håret. Lykke. Med varsomme fingre strøk hun over den dunete ryggen på julemirakelet og kjente at den var blitt kaldere enn for litt siden. Hun trakk fellen enda tettere sammen, la begge armene rundt den lille, beskyttet den så godt hun kunne.

Da det endelig trampet i klevet hadde stormen stilnet. Doktoren strøk hatten av da han kom inn gjennom døra, snudde seg og trakk inn pusten på nytt. Stille satte han kofferten ned og så hvordan denne sterke mannen hadde blitt frarøvet julegaven sin på selveste juledagen. I skapsengen lå de to. Like tett som de hadde gjort i måneder. Hun smilte fremdeles.

Skrevet av Neglecta