Vivi's Julekalender: 9 dager igjen til jul!

Hjem til jul!

Jeg sitter allerede på bussen når du kommer ombord. Jeg skal hjem, hjem til jul. Jeg ser på deg at du er sliten, antakelig etter en hard dag på jobb. Du har med deg en pose fra Kiwi som du legger på vindussetet, tre rader foran meg, før du dumper ned på setet mot midtgangen. Du sitter på motsatt side, og derfor ser jeg deg godt der du sitter.

Jeg tar frem min bærbare PC og setter på en film for å få tiden til å gå. Det er en lang busstur. Jeg titter bort på deg innimellom og tenker på hvem du er, hvorfor du ser så trist ut og hvem du skal hjem og feire jul med. Du strekker deg etter posen din og tar opp en boks øl. Jeg kjenner jeg blir litt brydd, men tenker at du sikkert trenger den.

Du sitter og ser tomt ut i luften foran deg. Du drikker av boksen med jevne mellomrom, før du plutselig reiser deg, snur og går mot meg og trappen ned til bussens første etasje. Du ser dradd ut i ansiktet og du mister balansen et kort øyeblikk, i det bussen krenger. I det du passerer foran meg, på vei ned trappen, kommer lukten. Lukten av uvaskede klær, sigarettrøyk og øl.

Når du kommer tilbake og setter deg igjen, kjenner jeg at jeg blir trist. Stakkar mann, har du det vondt? Du åpner en ny øl som du straks begynner å drikke av. Jeg kjenner medlidenheten komme over meg. Har du noen å feire jul med, eller er du en enslig sjel med en trist skjebne? Jeg føler meg så heldig, der jeg sitter på vei hjem til julefeiring sammen med min lille familie.

Neste gang du reiser deg, stopper du ved toppen av trappen og ser på meg med slørete blikk. Mine øyne konsentrerer seg om filmen, men registrerer at du mer eller mindre sjangler ned trappen. Vel oppe igjen sovner du. Plutselig våkner du og begynner å rope høyt, uforståelige ord. Du reiser deg og kommer sjanglende mot meg, før du stopper og begynner å åpne opp buksen din. Rett foran øynene på meg!

"Hva er det du gjør?" roper jeg. "Skal du pisse får du gå på toalettet nede!". Du kvepper som om du har gått i søvne og ber meg om å roe meg ned. Du sier du bare skulle rette på armlenet mitt. Jeg blir uvel og titter bort på hun som sitter rett ovenfor meg. Hun rister på hodet av deg, der du på ny sjangler ned trappa.

Vel oppe igjen åpnes en ny ølboks, men nå har medlidenheten min forsvunnet. Du gikk over streken, en strek som fikk meg til å tenke på hver julaften jeg måtte sitte å lytte til min egen fars fylleprat. Hver julaften jeg måtte støtte ham i seng, eller rydde opp etter ting som hadde veltet, slik som juletreet. Jeg er kvalm og klarer ikke å se på deg. Jeg tar meg selv i å håpe at du ikke har en familie du skal hjem til. Jeg håper du ikke har noens jul å ødelegge med drikkingen din. Jeg håper du ikke har en datter som må plukke opp restene etter deg, på det som skal være årets hyggeligste familiekveld.

Jeg sitter der og håper jeg aldri trenger å møte deg igjen, selv om jeg vet du kun er et stakkars menneske med en uheldig skjebne. Du trenger medlidenhet selv om du mistet min, en fremmeds. Får håpe du skal hjem til noen som er et bedre menneske enn meg...