7. januar 2009

Menns hemmelige språk!

Av og til skulle jeg ønske at jeg var i besittelse av "Den store boken som forklarer alle menns tanker og handlinger". Hadde jeg hatt den boken, hadde jeg kanskje forstått hvorfor min mann kan si ting som for meg blir helt riv ruskende galt, eller hvorfor han alltid går i den samme fella når han snakker med meg. Av og til blir jeg bare stum av fortvilelse mens jeg måpende ser på denne mannspersonen foran meg, før jeg til slutt summer meg og skriker ut "Fra hvilken helvetes planet kommer du fra? Hvem er du?".

Jeg tror det hele startet på mandag da romvesenet hadde bursdag, noe jeg forøvrig ikke kom på før klokken 14.00 den dagen. Dette tok han heldigvis med knusende ro, noe jeg derimot ikke hadde kommet til å gjort. Etter masse unnskyldninger og kryping fikk han gaven, en alt for dyr klokke, som han forøvrig dro og byttet til en han likte bedre.

Samme kveld laget jeg bursdagskaken hans, med bittelitt hjelp fra han. I utgangspunktet hadde han sagt at han skulle hjelpe meg fordi jeg hadde influensa, men i ettertid kom det frem at han "trodde" jeg ville gjøre det selv! Jaha, svarte jeg, for jeg hadde faktisk spurt om hjelp tre ganger mens jeg holdt på! Nå skal det sies at han hadde andre ting å ta seg av også, men jeg ble allerede der ganske irritert fordi han ikke tenkte på at jeg heller burde ha ligget. I tillegg vet han, etter sikkert hundre diskusjoner, at jeg står på til jeg stuper... jeg klarer sjelden å si nei, og vi har blitt enige om at han må hjelpe meg der.

Dagen etter, altså i går, måtte jeg være hjemme fordi jeg var for dårlig til å dra på skolen. Klokken 14.30 ringer han meg for å fortelle at "jeg drar fra jobben 15.30, og henter barna slik at de får en litt kortere barnehagedag". Så fint, tenkte jeg, helt til klokken var 15.55 og han på ny ringer og sier at han ble forsinket, men da var i ferd med å dra fra jobben. Da kokte det over for meg, for ute var det snøstorm og han syklet. Hvorfor ringte han ikke å sa fra om det på et litt tidligere tidspunkt? Det hele betød nemlig at han kanskje kunne rekke å hente barna innen barnehagen stengte, og derfor måtte jeg kaste meg rundt i den influensatåka jeg gikk i, traske de 500 meterne til barnehagen og hente barna selv. Dette er for mange kanskje en bagatell, men for meg blir det for mye når jeg er dårlig. Det er ikke bare bare å få med seg en treåring og et halvannet år gammelt barn hjem i snøstorm når man er "syk i tillegg til syk", og for meg blir det en prinsippsak: Han kunne ringt tidligere slik at jeg hadde sluppet å stresse!

Etter masse "forklaringer", som jeg ble lei av for flere år siden, kom gullegget: "Jeg får vel ikke dra på skitur i morgen nå som jeg var så dum å ikke si fra til deg om at jeg ble forsinket!" Planen var nemlig at han skulle dra med noen kompiser på en dagstur, som innebar at jeg måtte hente barna i barnehagen og ha de alene den ettermiddagen. Da brast det for meg igjen, for det var vel ikke derfor han eventuelt burde bekymre seg for om han fikk dra eller ikke. Hvis jeg ville legge hindringer i veien for turen hans, måtte det bli fordi han ikke spør meg hvordan formen min er og om jeg er i stand til å ha barna neste dag hvis han drar?

Så var det bursdagsfest, og etterpå ble det diskusjon igjen. Hvorfor tar han ikke hensyn til meg, hvorfor avbryter han meg når jeg snakker, slik at jeg blir enda mer rasende. Hvorfor skal han alltid forklare ting, kan han ikke bare innrømme at han dummet seg ut? Hvorfor "truer" han med å ikke dra på skitur fordi han kommer til å få dårlig samvittighet om han drar? Det er jo han som først spurte om å få dra, og jeg sa jo ja. Jeg vil jo ikke at han skal la være å dra. Jeg vil bare at han skal vise omtanke for meg som sitter igjen hjemme. Jeg kan tåle en dag med ekstra belastning om jeg vet at han faktisk tenker på at jeg er syk, og sjekker med meg om jeg er i form til den ekstra belastningen. Det er jo bra at han får koblet av og hentet nye krefter i skibakken, krefter jeg vet han trenger for å takle at jeg er så mye syk som jeg er.

Hvorfor blir han irritert når jeg ikke klarer å si nei til andre når jeg er dårlig, samtidig som han ikke sier noe når jeg lager kake og middag i influensatåke. Jeg forstår meg ikke på dette romvesenet. For han er kjempeflink til å hjelpe til hjemme, han er veldig snill og ikke egoistisk... iallefall tror jeg ikke det. Hvilket språk er det egentlig han snakker? Jeg forstår iallefall ikke en dritt nå for tiden, eller....?

Dessuten spiste jeg et stykke av bløtekaka jeg laget i går. Forbannede slankekur!

15 Kommentarer:

Blogger sa...

Kremt... det ble to kakestykker til i dag fordi jeg var i elendig humør. Og vet dere hva? Det hjalp faktisk litt!

Blogger sa...

Og dessuten har begynt å angre på hele innlegget....er det stygt å skrive slikt om den man er mest glad i av alle? Han er jo VERDENS BESTE samtidig som han, på slike dager som i dag, kan være DEN VERSTE!

Anonym sa...

Det er åpenbart snakk om to planeter! (holder litt med The Dude) :P

Blogger sa...

Obskur: Ja, det er konklusjonen min også! Det hadde vært så mye enklere om han flyttet over til min! Dessuten er jo du "DUDE" også, og dere har det jo med å rotte dere sammen... og det gjør vi kvinner ALDRI ;-)

Anonym sa...

Ikke lett å begynne på slankekur når det er slike fristelser i nærheten samtidig med slike stjernekriger! Hjelper liksom ikke med en gulrot da... Men ny dag med nye muligheter i morgen, både for deg og romvesenet ;-)

Blogger sa...

Uff ja! Romvesener forstyrrer slankekurer! Men i dag starter jeg... på ordentlig ;-)

Anonym sa...

Eeeh... mulig jeg mistet poenget her men... Er det virkelig sånn at han må spørre om lov før han drar på skitur med kompisene?

Blogger sa...

Alf Ivar: Hehe :-) Har jeg fått besøk av en ungkar på bloggen min? Før vi fikk barn var jeg og min mann på ski hver helg og minst to skiferier i året, noe som betød mellom 30 og 50 skidager fra ca desember til mars! Når man er i jobb er dette faktisk ganske mye.

Når man blir gift og får barn (to stykk i løpet av 20 måneder), sier det seg selv at antallet skidager reduseres. Fordi jeg har vært syk det siste 1 1/2 året betyr det blandt annet at jeg ikke har fått stått på ski og at jeg i perioder ikke har vært i stand til å ta meg av mine to små alene, en hel lørdag eller søndag (å være sammen med to så små barn som jeg har, er nemlig mer krevende enn å være på jobb i åtte timer).

Konklusjonen: Min mann har ALLTID lyst å stå på ski, men han spør alltid om å "få lov" fordi han nå har et ansvar utover seg selv. Han gjør det også fordi det for meg er godt å vite at mine meninger også blir tatt med i betraktning, da han faktisk "tar" fra meg en hel dag eller ettermiddag. Hvis han er borte en dag på ski betyr jo det at jeg stuper i seng når kvelden kommer, helt utslitt! På samme måte spør såklart jeg også om lov når jeg ønsker å finne på noe, som betyr at min mann må være alene med barna i lengre tid enn bare en tur på butikken. Synes det er fint vi :-)

Du skjønner dette (bevisst eller ubevisst) når og den lille hunden din får selskap av en fruentripper :-)

Anonym sa...

Jeg har spist kake. TO kakestykker. Ikke min skyld at det var brownies på jobb i dag... Og det ville ha vært ufint å ikke ta i mot når noen ville glede oss andre, ikke sant...?!

Hvordan står det til med romvesenet? Greid å knekke koden?

Blogger sa...

CamKarMir: Ja, da leder jeg med mine totalt tre kakestykker ;-) Men, i dag startet jeg som sagt på nytt, og det går kjempefint... sett bort fra at jeg er litt sulten da!

Jeg og romvesenet er fortsatt på to planeter, men fredsavtalen er heldigvis et faktum...enn så lenge :-O

Anonym sa...

Hehe. Jeg vet hvordan det er å ha barn. Selv har jeg tre og er fremdeles gift med samme damen. Joda, jeg vet jo selvsagt at det med kommunikasjon er viktig. Vi snakker sammen vi også, og finner ut av når "ego-tripper" kan gjennomføres. Jeg provoserte muligens litt, og det var ikke meningen.

Er det sykdom med i bildet så er selvsagt det med på å forsterke behovet for kommunikasjon.

Blogger sa...

Alf Ivar: Beklager det at jeg trodde du var singel. Tittet på profilen din, og ut fra den så det ut som det bare var deg og hunden :-)

Ellers forstod jeg at det var litt humoristisk provokasjon i kommentaren din, men jeg hadde slik skrivekløe at svarkommentaren min tok litt av :-) Og ja, kommunikasjon er veeeeeeeldig viktig :-)

Ha en fortreffelig dag :-)

Anonym sa...

Jeg føler med deg. Og kunen sagt så mye;-)
Men gir deg heler bare en klem.

Anonym sa...

Som du ser på skrivefeilene på en kommentar på to linjer, så er jeg trøtt :-)

Blogger sa...

Tordenlill: Håper du gikk og la deg etter kommentaren din, og takk for sympatistøtten :-)

Legg inn en kommentar

All tilbakemelding er god tilbakemelding, så lenge det ikke blir ufint!

 
Vivi's Verden. Design by Exotic Mommie. Illustraion By DaPino