Hørt fra en barnemunn

For tre år siden ble jeg mor for første gang, og etter det har det åpnet seg en ny verden for meg. Jeg refererer til et barns verden der det er naturlig å si høyt det første som faller en inn, og da totalt blottet for sjenanse eller andre sperrer som vi voksne ofte er beheftet med. Når man lever tett opptil en slik verden lærer man fort å holde på smilebåndene, for gullkornene kommer oftest når det ikke passer seg å le. Jeg forundres også stadig over hvor reflektert et barn kan være, til tross for sin unge alder og enda uutviklede tale. Her er noen eksempler på det min sønn, som snart fyller tre år, har sagt i det siste.

Vi har vært på besøk hos min far og er på vei tilbake. Etter en times kjøring begynner eldstemann å kjede seg og henvender seg til meg og min mann som sitter i forsetet. "Jeg kan få sjokoladekjeks jeg, ja det kan jeg! Kan jeg det mamma?". Jeg svarer da som sant er at "Vi har ikke sjokoladekjeks". "Jeg vil ha sjokoladekjeks jeg", fortsetter han og jeg gjentar at vi ikke har noe, og tilføyer (for å understreke at det ikke er vits i å fortsette å mase) at "Vi har ikke penger å kjøpe kjeks for". Da kommer det voksent fra baksetet: "Men da kan jeg få lommeboken min!".

Det er samme biltur, og barna er nå sutrete og maser som besatt. Vi setter på en cd med barnemusikk og passer på å spille gla'sanger, da det forhindrer minstejenta fra å bryte ut i en hylekonsert. Jeg trykker derfor neste sang når det plutselig kommer en trist sang over høytalerne. Da blir eldstemann sint fordi han vil høre den sangen jeg nettopp hoppet over. "Jeg vil høre den sangen", roper han ut. "Nei", svarer jeg, hvorpå han blir enda sintere og begynner å gråte. Det er imidlertid et stadig tilbakevendende problem i vår familie, at eldstemann alltid skal bestemme hva vi skal høre på og hvem som får lov til å synge sammen med musikken. Derfor blir jeg veldig bestemt og sier strengt "Nå er det mamma som bestemmer, og det er på tide at du lærer at du ikke alltid kan få viljen din". Da stilner gråten i baksetet og han sier følgende til meg som sitter irritert i framsetet: "Du mamma, hør her! Du får ikke lov til å leke sammen med meg og lillesøster. Du får ikke lov til å være sammen!". For å si det slik, jeg ble raskt kvitt den irritasjonen jeg hadde følt tidligere.

En dag passet vi en nabojente som er på samme alder som vår minste, altså ett år. Da det begynte å nærme seg leggetid skulle vi bade de to jentene, men da eldstemann plutselig bestemte seg for å være med, måtte jentene dele badebalje. Eldstemann var litt forsinket ut på badet, så når han kom hadde vi allerede hatt et lite, men ganske vanlig uhell for små barn, der jenta vi passet hadde bæsjet i badevannet. Da eldstemann fikk se dette sier han spontant: "Det der var ikke så smart gjort!", og når en slik kommentar kommer fra en pjokk som knapt når deg til midten av låret, blir man litt lattermild.