"Morgenstund har gull...hark...host... i munn"

Hvorfor er det slik at 80 % av diskusjonene i hjemmet vårt skjer på morgenen? Hver dag våkner jeg og står opp som den blidspente lerka, iallefall for det meste, men ender oftest opp med å bli deppa og potte sur. Min mann derimot, tidligere omtalt som romvesenet i innlegget Menns hemmelige språk, han står opp med eder og galle sivende ut av munnvikene, iallefall nesten, men drar hjemmefra rolig, blid og fattet.

Kan det være slik at mitt "gode humør" mistrives såpass i min kropp at det flykter over til min mann? Eller er det slik at han blir i godt humør av at jeg blir sur? Eller er vi bare et offer for elendig kommunikasjon på døgnets tyngste tid?

Ta for eksempel i dag: Vi står opp og jeg går rett på kjøkkenet, trett i trynet og fortsatt i undertøyet, for å smøre nistepakker og lage kakao til barnas utedag i barnehagen. Min mann tar med seg eldstemann på badet, ordner seg selv og gutten, for så å komme fresh og nystriglet ut på kjøkkenet, der jeg fortsatt har litt igjen å gjøre. Når jeg forstår at min mann har til intensjon å lage seg frokost, fremfor å ta opp minstejenta og gjøre henne klar, blir jeg betenkt. For skal jeg, som fortsatt har igjen å fikse meg selv, ta minstejenta etter nistesmøringen, betyr det at alle andre blir ferdig leeeeenge før meg.

Jeg spør derfor, i et normalt toneleie, om ikke han kan ta opp prinsessa. Resultatet er at han snur rundt på hælene, mens en sur kommentar henger igjen etter ham, der han tramper tilbake til barnerommet. Da ble jeg, som egentlig var i godt humør, irritert og spør sint hva problemet er? Han synes for det første at jeg var for treg med nistesmøringen, og dessuten synes han det er kjipt om han må stelle begge barna. For det er han lei av. Jeg på min side blir lei meg fordi han får meg til å føle meg som en egoist når jeg ber han om å ta den andre ungen, samtidig som jeg mye heller ville vært den som tar opp den blide minstejenta, fremfor å stå ustelt på kjøkkenet med prim og hapå opp til ørene. Og dessuten er det oftest min mann som står på kjøkkenet, så det er ikke ofte han må ta begge barna. Jeg prøvde bare å være praktisk, og tenkte at det ville gå raskere om han tok barna og jeg gjorde meg ferdig på kjøkkenet.

Det hele eskalerte til sur og hissig stemning, men endte heldigvis opp med kyss, klapp og klem, før vi gikk ut døra, klare til å møte verden utenfor. Likevel står jeg her med en bismak i munnen. Hvorfor klarer ikke min mann å slutte å komme med sure oppstøt på morgenen, og hvorfor klarer ikke jeg å la være å forfølge alle hans oppstøt? Vi er to patetiske skapninger som kaster bort dyrebar tid på å krangle over bagateller. Og værst av alt er likevel når eldstemann kommer bort til meg og spør: "Mamma! Er du lei deg?". Er det bare vi som er sånn?