Det var nå som pokker!

Tidligere i dag kunne jeg ha skrevet et innlegg om hvor giddaslaus jeg var og hvordan dette skulle bekjempes med en liten fis, et glass saft og en film. I skrivende stund spekulerer jeg imidlertid på hvorfor det alltid kommer hindringer i veien for meg, når jeg virkelig har behov for noe - slik som i dag, da jeg virkelig hadde behov for å ligge på sofaen og se film.

For når fisen var sluppet, den forferdelige lukta luftet ut, saften var i glasset og jeg lå på sofaen, skulle egentlig alt være klart for to timer med avslapping. Etter ti minutter skjønte jeg imidlertid at idyllen var i ferd med å sprekke, for da frøs bildet på skjermen (Nicole Kidman er forresten ikke like vakker i stillbilde, som når filmen får rulle og gå som vanlig). Jeg fikk heldigvis orden på sakene, men det var først etter at jeg hadde slått av spilleren, pusset dvd-platen og startet filmen forfra igjen. Da måtte jeg såklart gjennom en ny runde med filmselskapets advarsler, deriblant en brief om at jeg ville bli arrestert hvis jeg piratkopierte filmer fra nettet, noe jeg imidlertid synes er urteit. For hvorfor skal jeg piratkopiere filmer når jeg allerede har brukt penger på å kjøpe over 600 av den sorten? I min lille hjerne finnes det nemlig to typer filmelskere; de som kjøper filmene sine og hver gang blir tvunget til å se på disse advarslene, og de som kopierer filmer fra nettet og slipper alle advarslene som er ment for dem!

Jeg hoppet deretter glatt over alle trailerne, gikk rett på menyen, startet filmen og hoppet frem til kapittelet jeg hadde vært i. Deretter spolet jeg frem til der filmen hadde stoppet og la meg så til rette på sofaen igjen, lykkelig over å være tilbake i filmmodus. Lykken varte i fem minutter, og så var det på'n igjen. Av med maskina, på med maskina, på med filmen, ny runde med advarsler osv, osv. Denne gangen varte lykken i hele 10 minutter før det på ny stoppet opp. "Pokker å!" tenkte jeg høyt og sint. Jeg som hadde kjøpt filmen for penger romvesenet ikke vet om, noe så bortkastet. Denne gangen trengte jeg bare å hoppe et kapittel tilbake, spole fremover og så var det i orden, i allefall i to hele minutter. Jeg mistet til slutt tellingen, men etter å ha jobbet meg gjennom filmens første 35 minutter på denne måten, gav jeg opp. Da var jeg nemlig så sliten, sur og irritert at jeg tok til takke med en gammel film som jeg presterte å sovne fra. Det hjalp faktisk ikke at det var nydelige Mr. Reeves som spilte hovedrollen.

Da jeg våknet var jeg lei hele filmforsøket og satte meg til rette foran PC'n for å blogge, og tror dere ikke den fordømte musa ikke funket! Ingenting hjalp, selv om jeg byttet batteri og dyttet inn løse ledninger. Noe så innmari surt. Nå har imidlertid romvesenet fått orden på musa (PC-musa altså!), og jeg har dobbeltsjekket den nyinnkjøpte filmen, og vet dere hva? Den dritten fungerer perfekt! Derfor står det rimelig klart for meg at dvd-spilleren og PC'n i dag rottet seg sammen mot meg, og det har ført til at jeg har bestemt meg for en ting:

JEG SKAL ALDRI FISE FØR EN FILM, EVER AGAIN!