26. februar 2009

I natt jeg drømte 3

Drømmingen min har tatt helt av, og nå husker jeg plutselig det meste. I tillegg føler jeg for å skrive de ned, for hva om jeg plutselig slutter å huske de igjen? Da har jeg iallefall de jeg skrev ned...

Bussen jeg sitter i kjører plutselig inn i en by som domineres av høye og mørke bygninger. Byen er så tettpakket at veien vi kjører på er lagt opp i luften, over de laveste bygningene. Det kan virke som om veien svever, men av en eller annen grunn føles det ikke slik. Fordi veien ligger så høyt, virker heller ikke de høye bygningene så store og dominerende som de ville gjort om vi kjørte nede på bakken.

Plutselig går vi inn i en slakk venstresving, og da ser jeg at byen omkranses av vann som på en eller annen måte ligger over bakkenivået, uten at byen oversvømmes. Vannet stopper liksom mot bylinjen. I enden av svingen ser jeg en rund bygning hvor alt det innvendige er ferdig, men hvor veggene mangler på det som befinner seg over bakken. Det er tydelig at det finnes en kjeller der. Innvendig minner bygningen om et parkeringshus, og det eneste jeg ser av parkeringshuset er ut- og innkjørselen, som ligner en spiral der den svinger seg mellom etasjene. Det merkeligste er at fra andre etasje og ned, er det tettpakket med biler. Det finnes ikke en centimeter der det ikke står en bil, og alle bilene er parkert og forlatt av eierne sine. Jeg skjønner at bussen skal ned i den bygningen, og jeg kjenner skepsisen vokse fordi kjelleren må være oversvømt siden bygningen mangler vegger. Plutselig er jeg i kjelleren, og den er ikke oversvømt.

Så er jeg med ett på en grusvei. Vi er på sightseeing, og jeg tror byen ligger bak meg. Overalt flyter det med brukte bleier og annen søppel, men mest bleier. Jeg går sammen med to barndomsvenninner, og plutselig ser jeg et lite hus, rett til venstre for veien vi går på. Vi beveger oss mot huset, og foran huset oppdager jeg en madrass og et lite barn i ett-to årsalderen, som ligger helt stille på sin venstre side oppå madrassen. Rett foran barnet brenner et lite bål, og jeg kjenner jeg blir skremt av tanken på at barnet kan trille opp i bålet. Hvem sitt barn er det? Jeg strekker frem en hånd og dytter forsiktig barnet innover, med det som resultatet at min venninne blir sint på meg. "La nå barnet være," sier hun. Jeg blir forfjamset og med ett er barnet borte, og i stedet ser jeg et digert tusenben, som må være minst 30-40 cm langt. Tusenbenet er ikke så veldig tykt, men det har en distinkt blåfarve i den forreste enden av kroppen.

Jeg kaver og prøver å riste av meg tusenbenet, og igjen blir den ene venninnen min sint. Hun sier jeg må slutte å slå bort tusenbenet. Jeg funderer litt på hvorfor tusenbenet har en slik blå farve på deler av kroppen sin, og hvorfor jeg ikke klarer å slå det bort?

0 Kommentarer:

Legg inn en kommentar

All tilbakemelding er god tilbakemelding, så lenge det ikke blir ufint!

 
Vivi's Verden. Design by Exotic Mommie. Illustraion By DaPino