Små barn lyver ikke, gjør de?

I går morges, som alle andre morgener, kom prinsen opp i ektesengen vår da han våknet. Som mange andre morgener krøp han også under dynen min og la seg tett inntil ryggen min. Der ble han liggende og stryke lett på meg, inntil han fant ut at det var morsommere å klipe litt forsiktig. Siden det var vanskelig å få tak enkelte steder, fant han til slutt den ringen som ble svært så fremtredende etter min siste fødsel. Til å begynne med registrerte jeg ikke hva det var han sa, noe som skyldtes at det var svært tidlig på morgenen og jeg var trett. Plutselig gikk det imidlertid opp for meg, hva det var vår unge lovende gjentok for hver gang han kløyp mammaen sin: "Oi! Så tjukk du va mamma."

Det er vel unødvendig å fortelle at jeg med et ble lys våken. Hadde jeg hørt riktig? Det viste seg dessverre at jeg hadde det, for da jeg spurte om han syntes at mamma var tjukk, svarte han klart og tydelig "JA!" I morgen starter altså slankekrigen på nytt, for det er ikke til å skuffe under en stol at det gikk skeis sist jeg prøvde! Konklusjonen blir, at det er av små barn man skal høre det!