I natt jeg drømte 3

Drømmingen min har tatt helt av, og nå husker jeg plutselig det meste. I tillegg føler jeg for å skrive de ned, for hva om jeg plutselig slutter å huske de igjen? Da har jeg iallefall de jeg skrev ned...

Bussen jeg sitter i kjører plutselig inn i en by som domineres av høye og mørke bygninger. Byen er så tettpakket at veien vi kjører på er lagt opp i luften, over de laveste bygningene. Det kan virke som om veien svever, men av en eller annen grunn føles det ikke slik. Fordi veien ligger så høyt, virker heller ikke de høye bygningene så store og dominerende som de ville gjort om vi kjørte nede på bakken.

Plutselig går vi inn i en slakk venstresving, og da ser jeg at byen omkranses av vann som på en eller annen måte ligger over bakkenivået, uten at byen oversvømmes. Vannet stopper liksom mot bylinjen. I enden av svingen ser jeg en rund bygning hvor alt det innvendige er ferdig, men hvor veggene mangler på det som befinner seg over bakken. Det er tydelig at det finnes en kjeller der. Innvendig minner bygningen om et parkeringshus, og det eneste jeg ser av parkeringshuset er ut- og innkjørselen, som ligner en spiral der den svinger seg mellom etasjene. Det merkeligste er at fra andre etasje og ned, er det tettpakket med biler. Det finnes ikke en centimeter der det ikke står en bil, og alle bilene er parkert og forlatt av eierne sine. Jeg skjønner at bussen skal ned i den bygningen, og jeg kjenner skepsisen vokse fordi kjelleren må være oversvømt siden bygningen mangler vegger. Plutselig er jeg i kjelleren, og den er ikke oversvømt.

Så er jeg med ett på en grusvei. Vi er på sightseeing, og jeg tror byen ligger bak meg. Overalt flyter det med brukte bleier og annen søppel, men mest bleier. Jeg går sammen med to barndomsvenninner, og plutselig ser jeg et lite hus, rett til venstre for veien vi går på. Vi beveger oss mot huset, og foran huset oppdager jeg en madrass og et lite barn i ett-to årsalderen, som ligger helt stille på sin venstre side oppå madrassen. Rett foran barnet brenner et lite bål, og jeg kjenner jeg blir skremt av tanken på at barnet kan trille opp i bålet. Hvem sitt barn er det? Jeg strekker frem en hånd og dytter forsiktig barnet innover, med det som resultatet at min venninne blir sint på meg. "La nå barnet være," sier hun. Jeg blir forfjamset og med ett er barnet borte, og i stedet ser jeg et digert tusenben, som må være minst 30-40 cm langt. Tusenbenet er ikke så veldig tykt, men det har en distinkt blåfarve i den forreste enden av kroppen.

Jeg kaver og prøver å riste av meg tusenbenet, og igjen blir den ene venninnen min sint. Hun sier jeg må slutte å slå bort tusenbenet. Jeg funderer litt på hvorfor tusenbenet har en slik blå farve på deler av kroppen sin, og hvorfor jeg ikke klarer å slå det bort?

I natt jeg drømte 2

Jeg var plutselig i Bergen, ikke vet jeg hvorfor, men da jeg kom ut fra en butikk ble jeg stående å se på en plakat som hang i vinduet. Det var et bilde av et fint lite hvitmalt vertshus, og den som inviterte oss til å besøke dette vertshuset var MirakelMirakel. Hun lovte at gjerdene på vertshuset alltid ville være grønnmalte, og at der det var hjerterom, der var det husrom. Under innbydelsen stod et telefonnummer og navnet Sine. Jeg ble så forundret over at mirakel eide et vertshus, og derfor gikk jeg bare videre oppover i gaten, før jeg plutselig snudde for å ta en grundigere titt på denne plakaten. Da jeg kom tilbake til butikken, var plakaten derimot borte, og alle jeg spurte så bare rart på meg og ante ikke hva jeg mente. Vertshus, mirakel?

Dette er andre gangen jeg drømmer om en annen blogger, og det må vel bety at jeg er svært dedikert til alt som har med blogging å gjøre, eller hva?

I natt jeg drømte...

Jeg ligger i sengen min på et lugubert hotell, kun gudene vet hvor. Jeg innbiller meg at familien vår er på skiferie. Min seng står nærmest ytterdøren og til høyre er sengen til romvesenet, mens prinsen ligger borte ved vinduet. Hvor prinsessa er vet jeg ikke, og det ser ikke ut til å bekymre meg akkurat der og da. Plutselig driver jeg og tar bilder av noen molter på et fat, hjemme i fuglekassen i Trondheim. Jeg leter etter riktig vinkel, for det har Emmeline sagt at er veldig viktig. Bildene skal brukes i bloggen min, men hele fotoseansen blir imidlertid ødelagt i det en mus kommer opp på min venstre side, der jeg ligger over kjøkkenbenken for å ta det perfekte bildet. Jeg forter meg å ta bildet, i håp om at musa ikke blir med, men bildet jeg sitter igjen med er av ei mus med et uttrykk du kun finner hos mennesker. Overrasket, komisk og litt søt.

Så er jeg tilbake på det lugubre hotellrommet, men nå er prinsen oppi sengen min. Jeg oppdager raskt flere små åmer som kryper på kroppen hans. Jeg får panikk, og oppdager raskt alle åmene som vrir og kveiler seg bortover golvet og overalt ellers på hotellrommet. Romvesenet løper etter hjelp og kommer tilbake med hotellsjefen, som kan konkludere med at romvesenet ikke burde lagt fra seg ytterjakken sin, på stolen som står inne på rommet. Så lukker hotelsjefen døren og går sin vei.

Takk til Eugenie som inspirerte meg til å jobbe for å huske drømmene mine! Dette hadde ikke skjedd om det ikke var for deg!