Barnevaktens mareritt - og drøm!

En gang i blandt, altfor sjelden skal du vite, finner jeg på noe for meg selv. Onsdag kveld var det avslutningsmiddag for klassen min, som jeg var invitert til selv om jeg ikke er ferdig før om et år. Middagen har vært planlagt i lengre tid, og frustrasjonen var derfor stor da romvesenet for en uke siden kom hjem og proklamerte at det samme kveld var sommerfest på jobben hans. Som vanlig er det jeg som må finne barnevakt, og denne gangen var jeg så heldig at kjempesnille Fru C tok oppdraget på strak hånd.

Aberet var imidlertid at prinsessa vår fikk vannkopper natt til mandag, men ble først dårlig den ettermiddagen jeg skulle bort. Siden vi visste hva som feilte henne, og fordi prinsessa skulle legge seg rett etter at jeg måtte dra, tok jeg sjansen på å reise fra henne. Jeg var jo bare ti minutter unna.

Når Fru C kom, skjønte prinsessa umiddelbart hva som skulle skje, og hun klamret seg til meg mens underleppa dirret faretruende. Med svart samvittighet overlot jeg henne til Fru C og fortet meg ut døren, mens gråten steg bak meg. 20 minutter senere kom telefonen.

Det var Fru C som kunne fortelle at prinsessa ikke hadde tatt i mot trøsten hennes. Hun hadde bare grått og grått da jeg dro, og hverken trøst eller godterier hadde hjulpet. For å toppe det hele hadde prinsessa, på grunn av all gråtingen, kastet opp på golvet. Fru C hadde derfor hastet inn på badet for å finne noe å tørke med, men da hun kom tilbake var prinsessa forsvunnet. Fru C hadde funnet henne i senga si, der prinsessa hulkende hadde krøpet innunder dyna på egen hånd, for å sove. Her må det legges til at prinsessa ikke er fyllt to år enda. Fru C syntes det var så vondt at hun ikke nådde inn til den lille syke og utrolig triste jenta.

Mens alt dette pågikk, satt "englebarnet", prinsen selv, rolig i stolen sin og så på barne-tv. Han hadde deretter spist maten sin og blitt med Fru C da det var tid for kveldsstell og natti-natti. Da jeg kom hjem var imidlertid praten mellom meg og Fru C, preget av den lille som ikke ville ta i mot trøst, og hvor fælt det er å være barnevakt når slikt skjer. Man føler seg så utilstrekkelig.

Den natten ble det ikke mye søvn. Prinsessa var i dårlig form og var, naturlig nok, svært urolig. Derfor var det med stor forundring jeg registrerte at prinsen sov til litt over halv åtte dagen etter, mye lengre enn han bruker, til tross for alt bråket. Når han våknet ble imidlertid forundringen, for ikke snakke om en uventet glede, enda større: "Men, mamma! Du skulle være borte du," sa han mens underleppa skalv. "Åh, hvorfor det," spurte jeg. "Er det fordi du ville at Fru C skulle være her når du våknet?" Prinsen så på meg med verdens tristeste morgenansikt og hulket "Jaaaaaa!"

Fru C har med andre ord ingen grunn til å føle seg utilstrekkelig som barnevakt, for her i huset kunne hun lett erstattet min plass denne morgenen - iallefall om man spør prinsen.

Bæsjemamma!

Det er en helt vanlig ettermiddag i fuglekassen, iallefall nesten. Denne ettermiddagen har nemlig Vivi og romvesenet bestemt seg for å ta med sine to håpefulle ut på shopping. De små må ha nye joggesko, støvler, sandaler og diverse klær. Det Vivi og romvesenet imidlertid ikke har tatt høyde for, er at det er første dag etter påske og at barna derfor er i sjokk etter en hel dag i barnehagen. I tillegg kan det synes som om hele Trondheim er ute med barna sine denne ettermiddagen, i samme ærend som Vivi sin familie. Kaos er visstnok beskrivende for slike situasjoner.

Vel ute av huset tar det ikke lange stunden før Vivi skjønner at dette kommer til å bli en svett ettermiddag. Ungene holder seg ikke i ro ved siden av henne og romvesenet, prinsessa vil ikke prøve nye sko, og hverken hun eller prinsen har tenkt å høre på noen av irrettesettelsene som Vivi prøver seg på. Stresset og svett er det bare et ultimatum som står igjen overfor prinsen, som er gammel nok til å forstå alvoret: "Hvis du ikke høre etter mamma no, og lar vær å spring rundt ut blandt bilan som kan kjør på dæ, så må du sitt i bilen!"

Fem minutter senere husker Vivi derimot hvorfor denne trusselen ikke overbrukes, for noen må nemlig sitte sammen med trollet når han er forvist til bilen. Denne ettermiddagen faller oppgaven på henne. Mens romvesenet er inne i den siste butikken, sitter altså Vivi igjen i bilen med en overraskende fornøyd prinsesse og en hylende prins.

"Æ vil vær med inn i buttikken, æ e snill no!" Vivi svarer så pedagogisk som mulig, og er egentlig ganske fornøyd med hvor rolig hun klarer å forholde seg, men så kommer det. " Da si æ bæsjemamma te dæ," stotrer han frem mellom alle hikstene. Vivi kjenner det knyter seg til i magen, for nå er hun lei prinsen sin bæsjemamma-periode, som har vart i cirka to uker. Derfor gidder hun heller ikke å svare på utbruddet fra prinsen. Hun snur seg bort fra de to i baksetet, ser ut av frontvinduet og puster resignert ut, i det samme som hun hører prinsessa som hermer etter sin ever-lasting-hero: "Da di ei bæjsemama!"

Det stopper imidlertid ikke der. De neste ti minuttene hagler det nemlig med bæsjebeskyldninger mot Vivi, som sitter i fremsetet og ikke vet om hun skal le eller gråte. Etterhvert kommer heldigvis romvesenet, og familien setter kursen hjemover. Prinsen sitter fortsatt og hulker, og det hele eskalerer faktisk når romvesenet kommer og prinsen forstår at slaget er tapt. Det ble ingen butikktur på ham. Fortvilet over utfallet sier han gråtkvalt: "Æ vil te mora mi!" Dette er et kjent sitat fra bæsjeperioden, og det smelter derfor ikke hjertet til Vivi, for hun vet hva som kommer når hun svarer: "Æ e jo her , det e æ som e mora di!"

Svaret kommer resolutt, og er preget av at prinsen er sinna: "Nei, du e ikke mora mi. Det e Ingvild som e mora mi." Ingvild er da den eldste jenta i barnehagen, og det er hun som får være mor når de skal leke mor, far og barn. Hvilken rolle prinsen har i denne leken, vet Vivi så alt for godt, og aner derfor en viss utvikling av situasjonen.

"Nei Prinsen, det e æ som e mora di på ordentlig. Ingvild e bare lissom-mora di når dokk leike i barnehagen," sier Vivi fullstendig klar over at dette er som å snakke til en vegg. "Nei, og æ heite ikke Prinsen, æ heite Lilly!"

Hyl, skrål, rock'n roll og seks bleier...

Mørket har lagt seg rundt blokka som et slør, og kulda trekker inn gjennom ventilene. Inne er det godt og varmt, og på fire hektiske timer har jeg klart å gjøre like mye som jeg inbiller meg at andre, de uten barn, foretar seg på en hel uke. Det føles iallefall slik.

Siden jeg hentet småtrollene i barnehagen har jeg rukket å lage middag, ryddet bort etter måltidet, byttet en bæsjebleie og vært streng fordi noen ikke hørte etter. Jeg har ryddet litt mer og byttet bæsjebleie nummer to, som forøvrig ble toppet av en tredje "vanlig" bleie. Deretter satte jeg på en maskin med klær, før vi alle rocket til Trond Viggo og Hjalmar. Plutselig ble noen sutrete og hylte etter meg. Etter meg og ingen andre, fordi romvesenet er i Riga på spa- og actioneventyr!

Endelig ble det barneTV og 30 minutter for meg selv, trodde jeg. For da krevde de små nemlig en kontinuerlig strøm av saft og banan. Etter de 30 minuttene var det på tide med bæsjebleie nummer fire og en ny maskin med klær, før jeg endelig kunne lage kveldsmat til prinsessa. Så kom det obligatoriske kveldstellet, bleie nummer fem, og deretter "natti", "Kjære Gud jeg har det godt..." og nuss og klem. One down, one to go! Jeg nærmet meg mållinja.

Etter den tredje maskinen med klær kunne jeg sette på Karlson på taket til prinsen, for så å bruke 10 minutter på bloggen. Deretter var det en ny runde kveldsmat, kveldsstell og da bleie nummer seks. Litt drikke, tannpuss (Pokker! Jeg glemte tenna til prinsessa), "natti", "Kjære Gud jeg har det godt..." og nuss og klem.

Puhhh! Jeg er så glad i småtrollene mine, men det er godt når de er i seng og jeg endelig har kvelden for meg selv. Det er bare det at jeg er så innmari sliten. Det er jo nå jeg burde tatt frem malesakene mine, hørt på musikk, lest en bok eller tatt et fotbad, men nei. Jeg er så sliten. Tre maskiner med klær, hyl, skrål, rock'n roll og seks bleier. Det var ikke slik det skulle bli, men jeg vil heller ikke vært det foruten! Det er bare det at jeg så gjerne skulle vært på spa i Riga jeg også.