Den kule løytnanten!

Det er en tidlig morgen på en helt vanlig ukedag, og på oppstillingsplassen står det 34 menn og to kvinner i sin beste alder. De har pusset skoene som nå skinner blankere enn på lenge, iallefall siden oppstillingen dagen før. De har kneppet skjortene sine, børstet buksene, rettet på berreten og ledd litt av Korporal B som slapp en fis, mens han snudde rompa si opp mot resten av troppen. De står der ferdig innrettet og venter på at sjefen skal komme for å ta avmelding.

Du har imens stått bak hjørnet på garasjen, noen hundre meter unna, og fulgt med troppen din på avstand. De vet ikke at du er der, det er best slik. Noe annet ville jo bare virket dumt, for hvorfor stå slik å gjemme deg bak hjørnet når du like gjerne kunne ha ventet rett ved siden av der de står? Du liker imidlertid å stå slik og se på dem, se på dynamikken og samholdet i troppen når du ikke er tilstede. De virker liksom litt mer avslappet da. Klokken begynner å nærme seg og du ser at de er klare for avmelding. Du slenger benet over setet, kliver opp på sykkelen og begynner å sykle mot troppen.

På vei bortover tenker du at dette kommer til å bli en fin dag, du er i godt humør og sola skinner. Du merker faktisk at du er i rampehumør, noe du har vært i det siste. Det må være årstiden, det er snart vår. Du har nesten kommet bort til troppen, og sykkelhjulene lager knaselyder i det de ruller over småsteinene på asfalten. 30 meter igjen, snart fremme. Så får du et innfall. Hehe, tenker du inni deg. Lurer på hvordan troppen reagerer om jeg bremser opp foran dem, sladder med bakhjulet, hopper elegant av sykkelen, går rett opp i grunnstilling og tar avmeldingen mens sykkelhjulene fortsatt surrer og går.

Du kommer opp foran troppen som står der grav alvorlig, med hendene bak i korsryggen og blikket stramt rettet forover. Så sendes signalene fra hjernen din og til hendene om at bremsene skal i bunn. Du drar til det du makter på begge håndbremsene, og litt for sent innser du at du faktisk aldri har sladdet med en sykkel før, og det er stort sett det du rekker å tenke før forhjulet tverrsetter og bakhjulet steiler. Mens du flyr forover i en kaotisk salto, er det en tanke som går på repeat inne i hodet ditt: Dette går ikke bra!

Det kommer et gisp fra troppen, men når de ser at du fortsatt lever, bryter de ut i en latter så hjertelig og god at du selv må le med. Du får hjelp til å komme deg på bena, men innser at dagens slag er tapt. "Er dere alle?" spør du med et smil om munnen. "Ja Løytnant!" svarer Korporal B. "Kom, så driter vi i oppstillingen!" sier du, mens du haltende setter kursen mot klasserommet.