Store ord og lite handling!

I innlegget Bortskjemte mennesker strødde jeg rundt meg med store ord om alle mennesker, som ansvarsløst kaster rundt seg med søppel de ikke orker å ta seg av. Innlegget ble avsluttet med en erklæring om at jeg skulle bli et forbilde.

Jeg har nettopp hoppet av bussen ved den gamle inngangen til Nova kino, og noe stresset krysser jeg Olav Trygvassons gate. Jeg fortsetter langs den samme gaten og plutselig ser jeg en stor blank pose som ligger foran meg på fortauet. Vinden tar akkurat nok tak til å fylle posen med luft, og jeg registrere at posen er åpen i begge endene. I det jeg passerer posen kommer jeg til å tenke på innlegget mitt og min visjon om å bli et forbilde, et menneske som bidrar til et renere miljø. Innen tanken får satt seg, er jeg allerede forbi posen og føler det blir for dumt å snu. Jeg tenker det får gå for denne ene gangen, og det er da jeg oppdager en tom sigaretteske. Jeg går forbi sigarettesken og kjenner et stikk i samvittigheten min. Jeg går bare videre.

En film og litt shopping senere er jeg på vei i motsatt retning, i parallellgaten til Olav Tryggvassonsgate. Plutselig ser jeg en stor blank pose som ligger foran meg. Vinden tar akkurat nok tak til å fylle posen med luft, og jeg registrerer at posen er åpen i begge endene. Det er uten tvil den samme posen. Jeg tenker at nå er det noen som prøver å si meg noe, for den posen har forflyttet seg et kvartal bort og et opp, og er nå på vei tilbake i samme retning. Jeg går rett forbi posen, og nå stikker det ikke engang i samvittigheten min. Jeg tenker bare at dette kan jeg lage et innlegg av. Jeg skammer meg, men ikke nok til å ta opp den posen slik jeg burde gjort. Derfor er det med en klump i maven jeg nå innser at jeg ikke skal komme med flere store ord i denne saken, iallefall ikke før jeg kan vise til handling.