Vivi's Verden i USA

Da er jeg endelig fremme folkens, og med det har konemor tatt sine første steg i et land hun lenge har drømt om, men som til nå har vært totalt ukjent for henne. Ja, med mindre man blir statsviter av å råkline med en amerikaner i tenårene? I såfall burde jeg kanskje hatt visum for lenge siden!

Det er faktisk helt merkelig å være over there... ehhh... here, i landet som på mange måter er så stort. Det er så merkelig at det egentlig ikke har gått opp for meg enda. Uansett hvor jeg snur meg, overveldes jeg. Bilene, husene, veiene, trærne, ja til og med lekeplassene får meg til å sperre opp øynene. Alt er så flott og stort. Fru C sier imidlertid at det er slik det er her borte, iallefall utenpå. Det er visstnok mye som ikke synes for det blotte øyet.

I mitt første innlegg tenker jeg imidlertid å vise bilder fra flyturen som gikk bra, sett bort fra en kjempeSTOR skuffelse: TV skjermen!

Som den filmfriken jeg er, er det en selvfølge at jeg før turen så frem til å sitte pal foran en TV, for å se på film. Som dere skjønner av bildet, ble ikke den forventningen innfridd. Da jeg tok dette bildet måtte jeg faktisk zoome inn på skjermen, for at den i det hele tatt skulle bli hovedobjektet i bildet. Etterpå innså jeg imidlertid at nymånen under skjermen, tar det meste av fokuset!

KLM sitt vingespenn skuffet derimot ikke, og flyselskapet imponerte enda mer, da det viste seg at flyet aldri falt ned, slik jeg hadde sett for meg i dagene før avreisen.

Da jeg så dette, under innflygingen, tenkte jeg med en gang Wisteria Lane og Frustrerte Fruer.

I dette øyeblikket bestemte jeg meg for å dra på en baseballkamp mens jeg er her. Er ikke det typisk amerikansk, så vet ikke jeg!

Her er konemor fremme, men det er derimot ikke vertskapet (Fru C), som hadde LOVET å være ute i god tid. Fru C hadde nemlig spådd at det kom til å ta minst en time, fra jeg gikk av flyet til jeg var ute, på grunn av alle kontrollene. Det tok meg 15 minutter. Derfor fikk jeg god tid til å heve de slitne bena mine, og tenke over det faktum at leggene mine faktisk tar seg godt ut i tights, verdens beste reiseantrekk. For de som lurer, har jeg også en egen reisetruse. En truse som ikke lager vonde merker på disserompa, selv om man sitter veeeldig lenge!

Jo Nesbø sin bok Snømannen og en pose med Twix, var det som reddet flyturen når KLM sviktet på filmfronten. Siden Fru C var sååå sent ute, fikk jeg derfor muligheten til å lese noen ekstra sider, samt momse nok en sjokolade.