Evig kjærlighet

I dag kommer den andre novellen i serien jeg har valgt å kalle "Fem setninger", og dagens novelle er det Susanne fra landet som har gitt meg inspirasjonen til. Hun gav meg fem setninger som jeg har skrevet en historie til, og disse setningene er uthevet i teksten. Takk for hjelpen Susanne!

Evig Kjærlighet

Kan man savne noen man aldri har møtt? Helene klarer ikke å tvinge den tanken ut av hodet sitt, og registrerer derfor ikke skyene som seiler inn over himmelen over henne, og vinden hun har i ryggen. En vind som med all sin styrke tar tak i det løse håret hennes, og kaster det opp i luften så det faller ned i ansiktet hennes. Hun bryr seg ikke. Hvor er Kjetil? Han skulle vært her nå, sammen med henne.

Tanken på Kjetil fører henne tilbake til første gangen de møttes. Hun hadde stått ved appelsinene i den lokale butikken, da hun fikk øye på en gammel dame som gikk frem og tilbake mellom bananene og eplene, som lå på bordet ved siden av. Helene hadde smilt forsiktig over den gamle damens ubesluttsomhet, og plutselig hadde hun hørt en mørk munter stemme bak seg.

”Noen mennesker skjønner ikke forskjell på epler og bananer.” Helene hadde snudd seg mot stemmen, som viste seg å tilhøre et par himmelblå øyne som så rett gjennom henne. Hun hadde stotret frem et keitete svar som de begge hadde ledd av, men i ettertid kunne hun ikke huske hva det var hun hadde sagt. Hun husket bare hvor hardt hjertet hennes hadde slått, helt til Kjetil noen måneder senere hadde fortalt henne hvordan hun hadde sjarmert ham i senk den dagen. Hun hadde sagt at den gamle damen sikkert prøvde å følge med i dialogen som bananene hadde med eplene. Han hadde sett nysgjerrig på henne og spurt hva det var en banan hadde å si til et eple? ”Ingenting”, hadde Helene svart med en lattermild stemme. ”Bananer kan ikke snakke din tulling!”

Det kommer noen regndråper, men Helene enser det ikke. Hun står fortsatt på samme stedet, og om noen ser henne undrer de nok på hvorfor hun smiler. Helene tenker fortsatt på dagen da hun møtte Kjetil, den lykkeligste dagen i hennes liv. En dag som til og med overgikk øyeblikket da han hadde fridd til henne.

Han hadde først invitert henne med på middag, og deretter hadde de dratt til ishallen for å stå på skøyter. Hun husket hvor moro de hadde hatt det på bekostning av noe de hadde overhørt. En ung jente hadde sett på kjæresten sin med et drømmende uttrykk i øynene, før hun hadde uttalte at de hadde begge med seg skøyter med snøring på. Kjetil og Helene hadde fått latterkrampe bare ved tanken på dette paret om 20 år. De så for seg et ektepar i likedanne grilldresser, crocs og solhatter, på vei til Svinesund for å gjøre unna kjøtthandelen.

Da de skulle hjem den kvelden, hadde Kjetil insistert på å gå. De hadde fulgt strandlinjen, og da de kom til moloen i enden, hadde han dratt henne med helt ut. Der hadde han snudd henne rundt slik at hun ble tvunget til å se ham rett i øynene. ”Jeg må spørre deg om noe”, hadde han sagt svært så alvorlig. Så alvorlig at Helene umiddelbart hadde blitt bekymret. ”Du må love å være ærlig med meg, for jeg kommer til å se om du lyver.”

”Hvilken stilling foretrekker du?” Spørsmålet hadde overrumplet Helene så mye at hun begynte å le. ”Tuller du? Hvorfor spør du om det?” Kjetil hadde sett på henne som om det gjaldt liv eller død, og sagt at han måtte vite om de hadde samme favorittstilling. Helene hadde spurt hvorfor dette var så viktig for ham, og svaret hans hadde øyeblikkelig kvalt latteren hennes. ”Jeg kan nemlig ikke gifte meg med noen som har lyst til å stå doggy resten av livet. Så vær så snill, fortelle meg din favorittstilling.” Helene hadde sluttet å puste, men hadde klart å hviske at hennes favoritt var misjonærstillingen. Kjetil hadde så gått ned på kne, sett på henne med tårer i øynene og spurt om hun kunne tenke seg å ha sex med ham, og bare ham, for resten av sitt liv.

Regnet faller tett ned fra himmelen nå, men Helene enser det fortsatt ikke. Hvor blir det av Kjetil? Det er ikke likt ham å være sist, tenker hun. Han som alltid liker å være et hakk foran henne, til og med når de hver morgen kjører til sine respektive arbeidsplasser. Det var det samme hver gang, en av dem måtte alltid kjøre foran den andre ut av oppkjørselen. Ofte ble det imidlertid henne, fordi hun hadde parkert sist dagen før, men da krevde Kjetil at hun måtte stoppe ute på veien og slippe ham forbi. Det var nemlig eneste måten han kunne se på henne, i speilet sitt, frem til de svingte hver sin vei.

Helene er nå gjennomvåt av regnet, og selv om hun ikke merker det, så skjelver hun. Hun hører skritt i grusen bak seg og snur seg. Det er moren og faren hennes. ”Helene, nå må du komme kjære deg.” Hun kjenner farens hender rundt skuldrene sine. ”Du må ikke stå her ute i regnet.” Hun kjenner morens hånd ta tak i hennes, og sammen begynner de å gå bortover den grusbelagte veien. Helene stopper opp. ”Kjetil er ikke kommet enda,” sier hun. ”Jeg må vente på Kjetil, han vil sette pris på det. Det er sånn vi gjør det hjemme hos oss.” Moren og faren veksler et blikk, og faren tar av seg frakken som han henger over Helenes skuldre.

Slik står de og venter i noen minutter, stille, mens regnet fortsetter å falle ned. Endelig ser Helene bilen komme. Hun og foreldrene trekker til siden, slik at bilen slipper forbi dem. Bilen fortsetter videre bortover den grusbelagte veien, før den snur og rygger seg opp foran trappen. Helenes føtter svikter under henne, og de to andre sliter med å holde henne oppe. På trappen skimter hun Kjetils familie. Helenes øyne bader nå i tårer, og stemmen hennes avslører en smerte og fortvilelse som får hennes foreldre til å holde om henne som de aldri før har gjort.

Virkeligheten treffer Helene i maven med en voldsom kraft. ”Det skulle ikke ende slik”, hikster hun. Tårene renner nå i strie strømmer nedover de allerede våte kinnene hennes. ”Hvorfor akkurat ham? Hvorfor Kjetil? Han lovte meg at vi skulle være sammen for alltid. Han valgte til og med en sang som skulle minne oss på det.” Moren slipper datterens hånd, går opp foran henne og legger Helenes ansikt i sine hender. Hun ser sin datter dypt inn i øynene. ”Lille venn. Husker du hva mormor alltid brukte å si? En sang er ikke alltid en sang, sa hun. En sang kan også være en drøm, og nå må du ta vare på den drømmen. Det skylder du det lille nurket du bærer inni deg.”

Med ett kjenner Helene vinden som river henne i håret og regnet som har gjort henne våt. Hun skjelver i det hun tar de første tunge skrittene, mot kirketrappen og kisten som bæres inn.