Pupper på avveie!

”Herregud!,” nærmest brølte hun ut mens rødfargen krøp oppover kinnene hennes. Vivi senket hodet og snudde ryggen til røntgenapparatet og den alt for unge radiografen som nettopp hadde fortalt henne at hun ikke hadde behøvd å ta av seg genseren, kun brystholderen. Grepet om de melkesprengte brystene fastnet mens hun løp tilbake til det lille omkledningsrommet, som lå mellom rommet hun kom fra og korridorene utenfor. ”Du må jo si fra om sånt,” skrek hun i det hun smelte igjen døra. Hun var sikker på at den perverse mannegrisen hadde gjort det med vilje for å få en titt på godsakene hennes. Han hadde sagt hun måtte ta av seg sko, belte og brystholder hvis den hadde spiler, noe hennes hadde hatt. Videre hadde han informert om at hun måtte trekke ned buksa til knærne når hun kom opp på røntgenbordet. Hun hadde tenkt at hvorfor ta ned buksa om ikke resten også skal av?

Det var så alt for typisk henne å drite seg ut på denne måten. Friskt i minnet lå fortsatt den gangen hun hadde møtt en bekjent fra videregående. Hun hadde kjedet seg hjemme og derfor bestemt seg for å stikke ned til kjøpesenteret, som ligger fem minutter hjemmefra. Hun hadde fått øye på Eva bak kassaapparatet på G-sport som da hadde hatt en butikk der. Eva hadde sett opp og smilt gjenkjennende mot henne der hun passerte i gangen utenfor butikken. Vivi hadde egentlig tenkt å stikke fra stedet uten å hilse på, men den muligheten hadde fløyet i det hun ble oppdaget. Eva hadde vært iført en blå stor T-skjorte og stod vendt med siden mot Vivi som kom mot kassen. ”Det var lenge siden,” hadde Vivi sagt mens hun smilte tilbake. Eva hadde sluppet det hun holdt på med. ”Ja, så moro å se deg. Bor du i området?” Etter en kort samtale om hvor de bodde, hvem de var sammen med og hva de hadde gjort siden sist, hadde Vivi elegant avrundet det hele ved å si det hun hadde tenkt siden hun først så Eva ved kassen. ”Jeg ser du venter en liten,” hadde hun sagt. Eva hadde først kikket litt brydd opp på Vivi, for så å bekrefte hennes plutselige følelse av at dette ikke stemte. Aldri hadde hun følt en sånn brennende følelse i kroppen. Det var som om hele verden stoppet opp og luften forsvant mens det dannet seg et vakuum rundt henne. Var det virkelig mulig å være så teit? Det verste hadde imidlertid vært å skulle ro seg ut av en situasjon, der det ikke fantes noen mulighet for å rette opp skaden. Det eneste Vivi hadde kommet på å si var ”Har du sett den Norvegiareklamen for lettost, der han mannen spør en kvinnelig bekjent om hun har en bolle i ovnen, og hun ikke har det?” Det hele hadde blitt så pinlig at Vivi raskt avsluttet samtalen før hun forlot butikken i en helsikes fart. Det verste var imidlertid at hun hadde klart å gjøre det samme bare et halvt år senere, i sitt eget bryllup. At hun aldri lærte.

Inne på omkledningsrommet grep Vivi genseren som lå på benken foran henne. Hun unngikk bevisst å se på seg selv i speilet som dekket veggen bak benken, mens hun fortet seg å trekke genseren over hodet. Hvis hun lot være å se i speilet slapp hun å se den bleke nakne kroppen sin, og da kunne hun nesten innbille seg at strippeshowet ikke hadde funnet sted. På enkelte dager, slik som i dag, ble hun så innmari oppgitt av seg selv. Ikke bare dreit hun seg ut i tide og utide, hun var i tillegg den type menneske som alltid sparket tærne i dørkarmer, snublet i egne ben på åpne fortau og hektet klær i bordhjørner og andre utstikkende ting slik at de revnet. Lista var lang, og ektemannen var til tider minst like oppgitt som henne selv. Han mente det måtte gå an å konsentrere seg litt mer for å unngå slikt. Selv syntes hun at hun var rimelig konsentrert til enhver tid, i alle fall sånn noenlunde.

Vivi trakk pusten og gikk på ny inn i røntgenrommet. Benken hun skulle ligge på var i den andre enden av rommet, som foruten det enorme røntgenapparatet og en glassvegg var sterilt og tomt. Hun hoppet mer eller mindre opp på benken, med buksa godt plantet på knærne, og det i en slik fart at herr ”Hot-shot-want-to-see-your-boobs” ikke en gang rakk å summe seg før hun lå klar. Det er best å ikke vise tegn til svakhet tenkte hun mens hun knep igjen øynene. Nå ville hun hjem, og det fort.

Trommelen begynte å surre og gå rundt overkroppen hennes, oppover og nedover, og etter fem minutter var det hele over. Radiografen, som i mellomtiden hadde sittet bak glassveggen, kom inn for å hjelpe henne med å senke benken, før han gikk tilbake for å se på dataskjermen. ”Vi undersøker bildet av ryggen din og sender så resultatet til fastlegen. Du hører nok fra henne om cirka en uke.” Radiografen løftet blikket, men Vivi var allerede borte. Han smilte fårete. Han hadde ikke jobbet på Capio røntgen i mer enn ei uke, og allerede kunne han møte til lunsj med den beste pasienthistorien.