Amerikansk "rik" forstad

I går tok Fru C, barna og jeg en liten spasertur i nærområdet, og det skal ikke mye til for å imponere meg. Se for eksempel på dette "gateskiltet":

Slike "skilt" finner man ikke i starten på gata der konemor holder til i Norge, for å si det slik.

Her er inngangspartiet til Fru C med familie. En smule større og mer fancy, enn konemors fuglekasse på 68 kvadrat.

Jeg blir målløs! Bare vent til jeg legger ut bildene av huset innvendig.

Her er vi i gata utenfor huset, og hadde det ikke vært for alle trærne ville dere sett det ene fantastiske huset etter det endre. Wisteria Lane kan bare gå og legge seg!!! Området heter Woodlands, og trærne er visstnok fredet, iallefall utenfor boligområdene.

Enden på gata.

Postkassene.

Hva tror dere dette er? En treningshall? FEIL! Det er en barneskole, og mitt spørsmål er: Hvor er alle vinduene? Denne skolen er forøvrig den femte beste barneskolen i Texas.

Brannhydranter finnes overalt, og da med ca 200 meters mellomrom i området der jeg befinner meg.

Vivi's Verden i USA

Da er jeg endelig fremme folkens, og med det har konemor tatt sine første steg i et land hun lenge har drømt om, men som til nå har vært totalt ukjent for henne. Ja, med mindre man blir statsviter av å råkline med en amerikaner i tenårene? I såfall burde jeg kanskje hatt visum for lenge siden!

Det er faktisk helt merkelig å være over there... ehhh... here, i landet som på mange måter er så stort. Det er så merkelig at det egentlig ikke har gått opp for meg enda. Uansett hvor jeg snur meg, overveldes jeg. Bilene, husene, veiene, trærne, ja til og med lekeplassene får meg til å sperre opp øynene. Alt er så flott og stort. Fru C sier imidlertid at det er slik det er her borte, iallefall utenpå. Det er visstnok mye som ikke synes for det blotte øyet.

I mitt første innlegg tenker jeg imidlertid å vise bilder fra flyturen som gikk bra, sett bort fra en kjempeSTOR skuffelse: TV skjermen!

Som den filmfriken jeg er, er det en selvfølge at jeg før turen så frem til å sitte pal foran en TV, for å se på film. Som dere skjønner av bildet, ble ikke den forventningen innfridd. Da jeg tok dette bildet måtte jeg faktisk zoome inn på skjermen, for at den i det hele tatt skulle bli hovedobjektet i bildet. Etterpå innså jeg imidlertid at nymånen under skjermen, tar det meste av fokuset!

KLM sitt vingespenn skuffet derimot ikke, og flyselskapet imponerte enda mer, da det viste seg at flyet aldri falt ned, slik jeg hadde sett for meg i dagene før avreisen.

Da jeg så dette, under innflygingen, tenkte jeg med en gang Wisteria Lane og Frustrerte Fruer.

I dette øyeblikket bestemte jeg meg for å dra på en baseballkamp mens jeg er her. Er ikke det typisk amerikansk, så vet ikke jeg!

Her er konemor fremme, men det er derimot ikke vertskapet (Fru C), som hadde LOVET å være ute i god tid. Fru C hadde nemlig spådd at det kom til å ta minst en time, fra jeg gikk av flyet til jeg var ute, på grunn av alle kontrollene. Det tok meg 15 minutter. Derfor fikk jeg god tid til å heve de slitne bena mine, og tenke over det faktum at leggene mine faktisk tar seg godt ut i tights, verdens beste reiseantrekk. For de som lurer, har jeg også en egen reisetruse. En truse som ikke lager vonde merker på disserompa, selv om man sitter veeeldig lenge!

Jo Nesbø sin bok Snømannen og en pose med Twix, var det som reddet flyturen når KLM sviktet på filmfronten. Siden Fru C var sååå sent ute, fikk jeg derfor muligheten til å lese noen ekstra sider, samt momse nok en sjokolade.

Hurra! Jeg har fått større pupper!

Jeg har i lengre tid HATET å gå med BH. Det har til tider vært så ille at jeg har vrengt av meg den helvetes tvangstrøya, hver gang jeg har kommet innom åpningen i fuglekassa vår. Enkelte dager har jeg faktisk tatt på meg ammeBH'ene mine, da de har vært det beste av to onder. Disse BH'ene burde jeg imidlertid ha brent for cirka ett år siden, men de ble altså liggende i skuffen. Måtte alle BH'er imidlertid brenne i helvete, har jeg tenkt mang en gang - helt til jeg for to uker siden satte mine ben i butikken Reimers!

Jeg var alene i butikken, og lot derfor alle hemninger fare. Jeg åpnet faktisk omkledningsrommet og inviterte inn damen som jobbet der. "Har dere en slik BH som jeg har på meg nå, men som er tettere her foran?" Damen tittet på BH'en min, og sikkert puppeluppene som holdt på å falle ut av tvangstrøya, før hun nysgjerrig spurte "Hvilken størrelse bruker du da?" Jeg svarte kjapt "85 B", men ble imidlertid svært så gledelig overrasket, da følgende svar kom: "Jeg tror vi heller prøver en 80 D jeg!"

I dag er jeg derfor 1500 kroner fattigere, men desto lykkeligere! Ikke bare er det behagelig å ha på seg mine nyervervede BH'er, men jeg har i tillegg fått vite at jeg er smalere rundt brystkassen enn jeg trodde, samt at jeg plutselig har større pupper enn jeg noen gang har kunnet drømme om! Verden er herlig dere ;-)

Da konemor dro...

Da er det 55 timer til konemor står på flyplassen, klar for take-off til årets husmorpause. Det er imidlertid en smule ironisk at jeg har brukt de siste tre dagene til å klargjøre min egen avreise, slik at mitt fravær skal bli mest mulig smertefritt, for de tre som blir igjen hjemme. Apropo smerte: Jeg har stresset så innmari disse dagene, at jeg nå går med konstant hodepine og beksorte poser under øynene.

Innunder begrepet klargjøring ligger mangt et gjøremål, noe jeg nå vil gå nærmere inn på. Først vil jeg imidlertid understreke at det ikke er manglende tiltro til romvesenet som er årsaken til at jeg klargjør min egen avreise, men heller et sterkt behov for å rettferdiggjøre det faktum at jeg skal til USA på ferie i to uker. Ubevisst har jeg nok dårlig samvittighet, selv om romvesenet har vært borte mer enn jeg kan klare å ta igjen, med denne ene turen. Jeg ønsker altså å gjøre det lettest mulig for ham, og ja - jeg ser det er urteit at jeg skal stresse slik før jeg drar, men sånn er jeg bare!

Jeg har for det første handlet inn det romvesenet og mine to små barn måtte trenge av mat, slik at de slipper å sulte mens jeg er borte. For det andre har jeg lagt ett ekstra skift med klær i barnehagen, samt informert de ansatte om mitt fravær. Slik håper jeg at romvesenet hver dag blir påmint at det er to barn, og ikke et han skal ha med seg hjem.

For det tredje har jeg skiftet på alle sengene, slik at romvesenet og barna får sin skjønnhetssøvn i et mest mulig middfritt miljø. Jeg har videre vasket vekk alle spytt-, sikkel- og fingermerker fra det som finnes av speil, i håp om at en av de tre gjenværende oppdager det ugredde håret eller det uvaskede ansiktet, før de går ut døren på morgenkvisten.

For det femte har jeg dratt over alle golv, vasket alt skittentøy og tømt det som er av kildesortert søppel. Oppvaskmaskinen er såklart også vasket og tømt. Jeg vil jo ikke at romvesenet skal ha alt dette hengende over seg når han er hjemme alene, selv om det sikkert blir en maskin eller fem i løpet av tiden jeg er borte.

På toppen av det hele, pakket jeg i dag bilen full, for å ta med meg hele bøtteballetten hjem til min mor i Nord-Trøndelag. Her skal vi tilbringe noe av ventetiden frem til jeg drar, og i morgen sender jeg romvesenet opp i alpinanlegget for rekreasjon.

I dag står det derfor klart for meg, at konemor burde lagt inn en ferie før ferien!

Evig kjærlighet

I dag kommer den andre novellen i serien jeg har valgt å kalle "Fem setninger", og dagens novelle er det Susanne fra landet som har gitt meg inspirasjonen til. Hun gav meg fem setninger som jeg har skrevet en historie til, og disse setningene er uthevet i teksten. Takk for hjelpen Susanne!

Evig Kjærlighet

Kan man savne noen man aldri har møtt? Helene klarer ikke å tvinge den tanken ut av hodet sitt, og registrerer derfor ikke skyene som seiler inn over himmelen over henne, og vinden hun har i ryggen. En vind som med all sin styrke tar tak i det løse håret hennes, og kaster det opp i luften så det faller ned i ansiktet hennes. Hun bryr seg ikke. Hvor er Kjetil? Han skulle vært her nå, sammen med henne.

Tanken på Kjetil fører henne tilbake til første gangen de møttes. Hun hadde stått ved appelsinene i den lokale butikken, da hun fikk øye på en gammel dame som gikk frem og tilbake mellom bananene og eplene, som lå på bordet ved siden av. Helene hadde smilt forsiktig over den gamle damens ubesluttsomhet, og plutselig hadde hun hørt en mørk munter stemme bak seg.

”Noen mennesker skjønner ikke forskjell på epler og bananer.” Helene hadde snudd seg mot stemmen, som viste seg å tilhøre et par himmelblå øyne som så rett gjennom henne. Hun hadde stotret frem et keitete svar som de begge hadde ledd av, men i ettertid kunne hun ikke huske hva det var hun hadde sagt. Hun husket bare hvor hardt hjertet hennes hadde slått, helt til Kjetil noen måneder senere hadde fortalt henne hvordan hun hadde sjarmert ham i senk den dagen. Hun hadde sagt at den gamle damen sikkert prøvde å følge med i dialogen som bananene hadde med eplene. Han hadde sett nysgjerrig på henne og spurt hva det var en banan hadde å si til et eple? ”Ingenting”, hadde Helene svart med en lattermild stemme. ”Bananer kan ikke snakke din tulling!”

Det kommer noen regndråper, men Helene enser det ikke. Hun står fortsatt på samme stedet, og om noen ser henne undrer de nok på hvorfor hun smiler. Helene tenker fortsatt på dagen da hun møtte Kjetil, den lykkeligste dagen i hennes liv. En dag som til og med overgikk øyeblikket da han hadde fridd til henne.

Han hadde først invitert henne med på middag, og deretter hadde de dratt til ishallen for å stå på skøyter. Hun husket hvor moro de hadde hatt det på bekostning av noe de hadde overhørt. En ung jente hadde sett på kjæresten sin med et drømmende uttrykk i øynene, før hun hadde uttalte at de hadde begge med seg skøyter med snøring på. Kjetil og Helene hadde fått latterkrampe bare ved tanken på dette paret om 20 år. De så for seg et ektepar i likedanne grilldresser, crocs og solhatter, på vei til Svinesund for å gjøre unna kjøtthandelen.

Da de skulle hjem den kvelden, hadde Kjetil insistert på å gå. De hadde fulgt strandlinjen, og da de kom til moloen i enden, hadde han dratt henne med helt ut. Der hadde han snudd henne rundt slik at hun ble tvunget til å se ham rett i øynene. ”Jeg må spørre deg om noe”, hadde han sagt svært så alvorlig. Så alvorlig at Helene umiddelbart hadde blitt bekymret. ”Du må love å være ærlig med meg, for jeg kommer til å se om du lyver.”

”Hvilken stilling foretrekker du?” Spørsmålet hadde overrumplet Helene så mye at hun begynte å le. ”Tuller du? Hvorfor spør du om det?” Kjetil hadde sett på henne som om det gjaldt liv eller død, og sagt at han måtte vite om de hadde samme favorittstilling. Helene hadde spurt hvorfor dette var så viktig for ham, og svaret hans hadde øyeblikkelig kvalt latteren hennes. ”Jeg kan nemlig ikke gifte meg med noen som har lyst til å stå doggy resten av livet. Så vær så snill, fortelle meg din favorittstilling.” Helene hadde sluttet å puste, men hadde klart å hviske at hennes favoritt var misjonærstillingen. Kjetil hadde så gått ned på kne, sett på henne med tårer i øynene og spurt om hun kunne tenke seg å ha sex med ham, og bare ham, for resten av sitt liv.

Regnet faller tett ned fra himmelen nå, men Helene enser det fortsatt ikke. Hvor blir det av Kjetil? Det er ikke likt ham å være sist, tenker hun. Han som alltid liker å være et hakk foran henne, til og med når de hver morgen kjører til sine respektive arbeidsplasser. Det var det samme hver gang, en av dem måtte alltid kjøre foran den andre ut av oppkjørselen. Ofte ble det imidlertid henne, fordi hun hadde parkert sist dagen før, men da krevde Kjetil at hun måtte stoppe ute på veien og slippe ham forbi. Det var nemlig eneste måten han kunne se på henne, i speilet sitt, frem til de svingte hver sin vei.

Helene er nå gjennomvåt av regnet, og selv om hun ikke merker det, så skjelver hun. Hun hører skritt i grusen bak seg og snur seg. Det er moren og faren hennes. ”Helene, nå må du komme kjære deg.” Hun kjenner farens hender rundt skuldrene sine. ”Du må ikke stå her ute i regnet.” Hun kjenner morens hånd ta tak i hennes, og sammen begynner de å gå bortover den grusbelagte veien. Helene stopper opp. ”Kjetil er ikke kommet enda,” sier hun. ”Jeg må vente på Kjetil, han vil sette pris på det. Det er sånn vi gjør det hjemme hos oss.” Moren og faren veksler et blikk, og faren tar av seg frakken som han henger over Helenes skuldre.

Slik står de og venter i noen minutter, stille, mens regnet fortsetter å falle ned. Endelig ser Helene bilen komme. Hun og foreldrene trekker til siden, slik at bilen slipper forbi dem. Bilen fortsetter videre bortover den grusbelagte veien, før den snur og rygger seg opp foran trappen. Helenes føtter svikter under henne, og de to andre sliter med å holde henne oppe. På trappen skimter hun Kjetils familie. Helenes øyne bader nå i tårer, og stemmen hennes avslører en smerte og fortvilelse som får hennes foreldre til å holde om henne som de aldri før har gjort.

Virkeligheten treffer Helene i maven med en voldsom kraft. ”Det skulle ikke ende slik”, hikster hun. Tårene renner nå i strie strømmer nedover de allerede våte kinnene hennes. ”Hvorfor akkurat ham? Hvorfor Kjetil? Han lovte meg at vi skulle være sammen for alltid. Han valgte til og med en sang som skulle minne oss på det.” Moren slipper datterens hånd, går opp foran henne og legger Helenes ansikt i sine hender. Hun ser sin datter dypt inn i øynene. ”Lille venn. Husker du hva mormor alltid brukte å si? En sang er ikke alltid en sang, sa hun. En sang kan også være en drøm, og nå må du ta vare på den drømmen. Det skylder du det lille nurket du bærer inni deg.”

Med ett kjenner Helene vinden som river henne i håret og regnet som har gjort henne våt. Hun skjelver i det hun tar de første tunge skrittene, mot kirketrappen og kisten som bæres inn.

Store ord og lite handling!

I innlegget Bortskjemte mennesker strødde jeg rundt meg med store ord om alle mennesker, som ansvarsløst kaster rundt seg med søppel de ikke orker å ta seg av. Innlegget ble avsluttet med en erklæring om at jeg skulle bli et forbilde.

Jeg har nettopp hoppet av bussen ved den gamle inngangen til Nova kino, og noe stresset krysser jeg Olav Trygvassons gate. Jeg fortsetter langs den samme gaten og plutselig ser jeg en stor blank pose som ligger foran meg på fortauet. Vinden tar akkurat nok tak til å fylle posen med luft, og jeg registrere at posen er åpen i begge endene. I det jeg passerer posen kommer jeg til å tenke på innlegget mitt og min visjon om å bli et forbilde, et menneske som bidrar til et renere miljø. Innen tanken får satt seg, er jeg allerede forbi posen og føler det blir for dumt å snu. Jeg tenker det får gå for denne ene gangen, og det er da jeg oppdager en tom sigaretteske. Jeg går forbi sigarettesken og kjenner et stikk i samvittigheten min. Jeg går bare videre.

En film og litt shopping senere er jeg på vei i motsatt retning, i parallellgaten til Olav Tryggvassonsgate. Plutselig ser jeg en stor blank pose som ligger foran meg. Vinden tar akkurat nok tak til å fylle posen med luft, og jeg registrerer at posen er åpen i begge endene. Det er uten tvil den samme posen. Jeg tenker at nå er det noen som prøver å si meg noe, for den posen har forflyttet seg et kvartal bort og et opp, og er nå på vei tilbake i samme retning. Jeg går rett forbi posen, og nå stikker det ikke engang i samvittigheten min. Jeg tenker bare at dette kan jeg lage et innlegg av. Jeg skammer meg, men ikke nok til å ta opp den posen slik jeg burde gjort. Derfor er det med en klump i maven jeg nå innser at jeg ikke skal komme med flere store ord i denne saken, iallefall ikke før jeg kan vise til handling.

Bilder som gjør meg glad

Når jeg ser dette bildet blir jeg glad fordi jeg overlevde denne toppturen til Snøhetta. En tur med et forferdelig vær, dårlig form og vonde knær. Jeg er også glad fordi dette bildet viser at jeg ikke var mer sliten, enn at jeg faktisk frydet meg over at vi hadde startet nedstigningen!

Når jeg ser dette bildet blir jeg glad fordi det minner meg på at jeg faktisk har litt av barnet i meg enda, siden det ikke er hver dag en voksen kler på seg i ens ærend for å lage en snøengel på verdens minste veranda! Jeg er også glad fordi jeg har råd til en god og varm boblejakke!

Når jeg ser dette bildet blir jeg glad fordi det var den mest perfekte dagen i hele mitt liv. Jeg er også glad for at jeg den dagen ikke visste at jeg tre år senere ville være 15 kilo tyngre!

Når jeg ser dette bildet blir jeg glad fordi prinsen var det første mirakelet i mitt liv. Jeg er også glad for at jeg på dette tidspunktet ikke visste at det ville gå neste to og et halvt år til jeg fikk en hel 8-timers natt med søvn igjen!

Når jeg ser dette bildet blir jeg glad fordi det var jeg som tok bildet, og da var den som stod i den "andre" enden av tauet!

Når jeg ser dette bildet blir jeg glad fordi det minner meg på at mirakler skjer hver dag. Jeg er også glad fordi jeg har barn som kan elske hverandre like mye som de hater hverandre!

Små barn lyver ikke, gjør de?

I går morges, som alle andre morgener, kom prinsen opp i ektesengen vår da han våknet. Som mange andre morgener krøp han også under dynen min og la seg tett inntil ryggen min. Der ble han liggende og stryke lett på meg, inntil han fant ut at det var morsommere å klipe litt forsiktig. Siden det var vanskelig å få tak enkelte steder, fant han til slutt den ringen som ble svært så fremtredende etter min siste fødsel. Til å begynne med registrerte jeg ikke hva det var han sa, noe som skyldtes at det var svært tidlig på morgenen og jeg var trett. Plutselig gikk det imidlertid opp for meg, hva det var vår unge lovende gjentok for hver gang han kløyp mammaen sin: "Oi! Så tjukk du va mamma."

Det er vel unødvendig å fortelle at jeg med et ble lys våken. Hadde jeg hørt riktig? Det viste seg dessverre at jeg hadde det, for da jeg spurte om han syntes at mamma var tjukk, svarte han klart og tydelig "JA!" I morgen starter altså slankekrigen på nytt, for det er ikke til å skuffe under en stol at det gikk skeis sist jeg prøvde! Konklusjonen blir, at det er av små barn man skal høre det!

I dag lander UFO'en med romvesenet!

Etter en uke alene hjemme med barna, har jeg i dag begynt å forberede hjemkomsten til romvesenet. Jeg og romvesenet har aldri vært så lenge borte fra hverandre tidligere, men jeg må si det har gått overraskende bra. Som noen av dere leste tidligere i uken, hadde jeg riktignok et par triste dager i starten, som jeg antar skyldes at jeg savnet romvesenet mer enn jeg forstod.

Det har også gått overraskende fint å være alene med barna, og jeg synes nesten de er "snillere" når jeg har de alene, enn når vi er to med ansvaret. Romvesenet sier dette også er tilfellet når han er alene med de, og jeg begynner faktisk å lure om dette skyldes at de vet at de kan kreve og få mer oppmerksomhet, når både mamma og pappa er hjemme? Det hadde vært moro å høre om dette er noe dere lesere også har opplevd.

Jeg skal imidlertid innrømme at det har blitt noen lettvinte løsninger den siste uken. Slik som i dag da jeg betalte oss inn på Lekeland, istedet for å gå ut med de i finværet. Middagene har også blitt noe enklere, og TV'n har fått lov til å stå på en halv time ekstra enkelte dager.

Nå er iallefall huset vasket og helgegodtet kjøpt inn, og om tre timer lander UFO'en med romvesenet, som har med pakker til både liten og stor. Da spiller det liten rolle at det er konemor som har vært på Extra leker på shopping, siden det var dårlig med utvalg i de Franske alpene ;-)

Svin på skogen

Dr.Borg vant forleden Wet-Fantasy konkurransen min, og som premie valgte hun å utfordre meg på følgende måte: Skriv et innlegg der følgende setninger er med, alle sammen, ordrett, i samme innlegget. He-he. Kom ikke å si at jeg er snau. Nå kan jeg dessverre ikke avsløre setningene allerede her, men de er klart og tydelig uthevet i novellen under. Det jeg derimot kan fortelle, er at da jeg leste setningene inne hos Dr. Borg, lo jeg så tårene spratt av både latter og forskrekkelse, for hun var IKKE nådig og gjorde det i alle fall ikke lett for meg. Novellen ble dessverre litt lang, og til tross for en trist start, kan jeg derimot love at det blir mer futt og fart jo lengre du leser. Jeg kan også garanterer en pangavslutning, og håper med dette at du tar utfordringen og leser den ;-)

Svin på skogen!

"Hva faen er det du sier?" Jeg så skrekkslagen bort på mannen som hadde vært samboeren min de siste fire årene, og som jeg etter planen skulle ha gått opp kirkegolvet med, om et halvt år. Jeg trodde jeg hadde hørt feil, og bad ham om å gjenta. "Du må flytte ut, jeg har møtt en annen! Jeg beklager, men jeg kan ikke noe for de følelsene jeg har. Det bare ble sånn." Jeg så på ham med et slikt hat at jeg nesten forventet at dritthaugen skulle ta fyr der han stod, med et likegyldig og helt for jævlig uttrykk i ansiktet. "Jeg kan ikke flytte. Hvor skal jeg gjøre av meg?" skrek jeg mot ham. Jeg kjente tårene presse på, men ikke faen om han skulle få den gleden. "Det var jo du som oppmuntret meg til å slutte i jobben min, og nå sier du at du har møtt en annen og at jeg må flytte." Dritthaugen kunne ikke være riktig sammenskrudd. "Hvor skal jeg gjøre av meg, og hva skal jeg leve av? Planen var jo at du skulle forsørge meg inntil jeg fikk en ny jobb, det hele var jo din ide." Jeg prøvde å stirre ham i senk, som om det kunne fjerne nyheten jeg nettopp hadde fått servert, men det var ikke en muskel som rørte seg i det platte ansiktet hans, og da skjønte jeg hvorfor man sier “drit i gutter - vi hekler isteden.”

Jeg røsket med meg det jeg trengte av personlige eiendeler og dro derifra uten å se meg tilbake, samtidig som jeg forbannet den dagen jeg hadde sagt opp min egen leilighet for å flytte inn i hans. Resten av eiendelene mine fikk jeg noen venner til å hente, noen dager senere. De neste ukene var et sant helvete, der jeg vekslet mellom sorgtynget gråt over å ha mistet han jeg trodde jeg skulle dele resten av mitt liv med, og sinne over det som viste seg å være en tvers gjennom råtten drittsekk. Situasjonen ble ikke bedre av at jeg, som hjemløs, måtte flytte fra den ene vennen til den andre, og etter tre uker hadde jeg tatt hele runden. Derfor ble jeg frivillig tvunget til å flytte til en tante som hadde invitert meg til å bo sammen med henne, på gården hun hadde utenfor byen. Jeg hatet bondelivet, men i nøden spiser fanden fluene på veggen sies det. Tante hadde levd alene i mange år, etter å ha blitt forlatt til fordel for en tjue år yngre jente, og delte derfor mitt periodiske mannehat i dagene som fulgte. I motsetning til mine venner, turte hun derimot å si fra den dagen hun syntes selvmedlidenheten min ble for slitsom.

"Hvorfor ligger du her, dag etter dag, og synes synd på deg selv? Tror du dritthaugen bruker like mye tid på å tenke på deg?" Jeg så forvirret opp på henne, rødøyd og hoven. "Hadde jeg vært deg, hadde jeg tatt meg sammen og sørget for at det miserable mannebeinet i det minste aldri kommer til å glemme deg. Det vil kanskje gjøre deg godt og være akkurat det du trenger for å komme deg videre." Jeg ble totalt overrumplet over å bli avvist slik midt i sorgen min, men en tanke begynte samtidig å spire i det lille hodet mitt. For en flott tante jeg har, tenkte jeg så.

Noen uker senere hadde jeg klart å komme meg forbi de daglige gråtetoktene, men kjente fortsatt at sinnet ikke hadde sluppet taket. Fint, tenkte jeg og ringte dritthaugen. "Hei! Jeg har fortsatt nøklene til leiligheten din. Det nye ludderet ditt trenger de sikkert, og dessuten er det noen småting kompisene mine glemte som jeg trenger. Jeg kommer i morgen klokken tre. Hadet!" Jeg hev på røret før han rakk å svare meg, mens jeg tenkte på det glimrende faktum at han ikke rakk å være hjemme før klokken fire. Noen ganger er det bare så dumt å ha en eks som ikke kan forlate arbeidsplassen sin før det nye skiftet går på, og som deretter må bruke 30 minutter på å komme seg hjem. Lurer på hva jeg skal bruke den ekstra timen til, tenkte jeg med et smil om munnen.

Dagen etter lånte jeg pickupen til min tante og dro inn til byen. Før jeg gikk inn i leiligheten til dritthaugen, stakk jeg en kjapp tur innom husverten, som bodde i samme huset. Vi to hadde aldri hatt noen god tone, muligens fordi verten var en paranoid tulling som truet med utkastelse ved den minste lille ting, men denne dagen så jeg forbi det. Det var tross alt særdeles viktig å informere om at jeg hadde flyttet ut, noe jeg antok dritthaugen ikke hadde gjort. Da jeg hadde vært hos verten, gikk jeg ut igjen for å hente en venn som hadde ventet på utsiden.

Vel inne i leiligheten lot jeg min medsammensvorne, et vietnamesisk hengebuksvin på ca 90 kilo, få vralte fritt rundt. Svinet, som egentlig tilhørte min tante, hadde vært klar for slakteriet, men siden tante ikke likte dritthauger, fikk jeg altså svinet for en billig penge. Jeg hadde tatt meg umaken med å pynte litt på det, for skal man på besøk, så skal man på besøk. Rundt halsen hadde jeg satt på et sort nagglehalsbånd i skinn, og da jeg forundret fant ut at det fantes en hel kolleksjon for store firbente dyr på nettet, flesket jeg like godt til med en skinndress til svinet. Det skulle ikke stå på pengene hadde jeg bestemt meg for.

Før jeg gikk for å hente tingene mine, manøvrerte jeg svinet mot den delen av stua som var trangest og mest ufremkommelig. Jeg slapp svinet og snudde meg, akkurat fort nok til å gå glipp av svinet som veltet den dyrebare lampen til dritthaugen. Det var ei lampe fra 50-tallet, omtrent med samme størrelse og form som en middels stor glassmanet. Den var stygg som faen, og dritthaugen hadde arvet den etter en onkel. Lampen hadde null affeksjonsverdi for ham, men en samler hadde nettopp bydd 25 000 kroner for den. "Nei, men Gisse da! Hva har du gjort?" Jeg så på svinet med et digert smil om munnen, før jeg forlot åstedet og satte kursen mot soverommet for å hente tingene jeg hadde glemt. "Kom Gisse, nå skal du få slappe av litt. Kom kom..."

En halv time senere hadde svinet tatt seg godt til rette, både her og der, samt bommet på toalettskåla, mens uskyldige meg hadde samlet sammen alt jeg mente var mitt. Jeg og svinet satte oss derfor på kjøkkenet for å vente på at dritthaugen skulle komme fra jobb. Jeg visste han ville komme alene, siden han ikke turte å gamble på en konfrontasjon mellom meg og ludderet sitt. Fra kjøkkenet hadde vi fri utsikt til inngangsdøren, og det er vel overflødig å si at dritthaugen ble forbannet da han åpnet ytterdøren og så svinet jeg hadde med inn i leiligheten hans. "Jeg måtte jo skaffe meg et nytt svin etter at du kastet meg ut," sa jeg med et smil. "Gisse minner meg faktisk så mye om deg, at jeg nesten glemmer at det ikke er oss to lenger". Dritthaugen så rimelig stresset ut der han stod, og det ble ikke bedre da jeg viste ham det jeg hadde plukket sammen av mine ting, som nå lå på kjøkkenbordet. "Her er noen ting jeg glemte," sa jeg mens jeg holdt opp tannkosten og et par cd'er. Han så på tannkosten, og vill i blikket rev han den ut av hendene mine og stappet den i munnen. Av alle steder. Før han med de ledige hendene samlet sammen halvparten av det som lå på bordet, og la det på den ene stolen. "Den tannkosten og de cd'ene er mine, det vet du jævlig godt." Jeg så på ham med et påklistret SadSam tryne. "Ja, jeg vet det, men kan du klandre meg for å ville ta igjen bare litt?"

Han satte seg ned rett ovenfor meg, og pustet resignert ut. "Jeg er jævlig lei for det som skjedde altså, og det er ikke din feil, det er meg. Jeg kan ikke noe for at jeg ble forelsket i en annen," sa han mens han så på meg med det tomme blikket sitt. Jeg smilte til ham, lente meg fremover og så på ham med et lekent blikk. "Det går bra kjære deg, vi to passet nok ikke sammen uansett. Det eneste som er synd, er at det ikke blir mer av den deilige sex'n vi brukte å ha. Husker du?" Han så forundret på meg, før et smil bredte seg om munnen hans. Jeg løftet litt på det ene øyebrynet mitt, før jeg åpnet opp kåpen min og avslørte for ham det faktum at jeg ikke hadde annet enn sort silkeundertøy og støvletter på meg. "Hun kommer ikke hjem riktig enda, gjør hun vel? Hun trenger aldri å få vite dette…" Jeg reiste meg opp, tok tak i slipset hans og dro ham mot kjøkkenøya som stod midt i kjøkkenet.

Da jeg hadde ham der jeg ville, begynte jeg å kle av ham. "Herregud, hva med svinet - det ser på oss," stotret han. Jeg så på ham med smale øyne. "Er du blitt feig? Jeg trodde ikke du ville føle deg truet av et lite svin. Dessuten er Gisse en dame, og du har jo alltid ønsket å ha meg med på en trekant," sa jeg mens jeg blunket med det ene øyet. Han så ut til å senke skuldrene, og forsøkte deretter å ta av meg kåpen. Jeg tok tak i håndleddene hans, så strengt på ham og bet ham i øret. "Nå gjør du som jeg vil lille gutt," hvisket jeg innbitt, vel vitende at dritthaugen likte å bli dominert. Da jeg hadde fått av ham klærne, snudde jeg ham rundt og fikk ham til å legge overkroppen over kjøkkenøya, før jeg førte hånden min ned mellom rompeballene hans og frem til der det voksende kjønnsorganet hans nå pekte rett frem. Jeg tok et godt tak, før jeg førte den andre hånden opp til hodet hans, og tredde på ham et halsbånd i skinn, som jeg hadde hatt liggende i kåpelommen. Jeg strammet halsbåndet nok til å ha ham der jeg ville. "Nå må du lystre meg, lille gutt," sa jeg mens jeg gikk til den andre siden av kjøkkenbenken, der jeg festet enden av halsbåndet så godt at det ville bli vanskelig å få opp. Dritthaugen likte tydeligvis det som skjedde. Jeg gikk deretter tilbake, og fra den andre lommen dro jeg opp et strap-on belte, som jeg festet på dritthaugen. "Dette hadde du ikke ventet deg," sa jeg mens jeg ertet ham med blikket. "Du vet, denne har batteri som gjør at den vibrerer ganske godt," hvisket jeg ham i øret samtidig som jeg trykket på on-knappen. I det samme kom det et gisp fra dritthaugen, som åpenbart likte det nye leketøyet sitt.

Plutselig ringte det på døren, og før dritthaugen rakk å si noe, la jeg pekefingeren over leppene hans. "Det er bare verten. Jeg snakket med ham i sted, og han skulle komme opp med en ny leiekontrakt til deg. En uten min signatur. Vent her, så sier jeg fra at vi kommer innom når jeg drar herifra." Dritthaugen så forskrekket på meg. "Herregud, få meg løs! Han kommer til å se både meg og svinet fra døråpningen!" Jeg tenkte meg om i to sekunder, før jeg hentet svinet og festet det bak kjøkkenøya. "Legg deg ned her sammen med Gisse, for da ser han dere ikke," sa jeg mens jeg, til et nytt gisp, slo på vibratoren som dritthaugen i forskrekkelsen hadde slått av. "Han hører det ikke, og du våger ikke å avbryte det vi har begynt på lille gutt. Da må jeg straffe deg!"

Jeg snørte sammen kåpen min, gikk bort til utgangsdøren og la hånden på klinken, før jeg kastet et siste blikk inn mot kjøkkenet. Jeg åpnet deretter døren og snudde meg rolig mot verten med et hevet øyebryn og påpekte ganske stille at det så ut til å ligge et voksent hengebuksvin under kjøkkenbenken. "I følge reglementet er det vel forbudt med husdyr, er det ikke? Hadde jeg vært deg ville jeg sjekket dette øyeblikkelig, slik at han ikke rekker å fjerne bevisene," hvisket jeg lavt, mens jeg førte verten inn gjennom døren med den ene hånden. Jeg forlot så leiligheten, til lyden av et hyl og masse kjefting. Verten likte tydeligvis ikke det han hadde funnet. Jeg kom plutselig på at dritthaugen ikke hadde sett den ødelagte lampen enda, men det hastet vel ikke, tenkte jeg fornøyd.

På vei bortover hallen møtte jeg overraskende nok en voksen dame, sikkert ti år eldre enn meg, som skrekkslagen tittet mot leiligheten der alt bråket kom fra. "Skal du til 1b?" spurte jeg. Hun nikket. "Da bør du forte deg. Jeg tror han som bor der trenger hjelp." Jeg klarte ikke å holde latteren tilbake der jeg nærmet meg utgangsdøren, og jeg lo så tårene trillet. Før jeg kunne anse oppdraget som ferdig, måtte jeg derimot ta turen innom postkassene ved enden av hallen. Jeg var ikke riktig ferdig enda. Jeg gikk hjemmevant bort til dritthaugen sin postluke, åpnet den opp og slapp nedi et polaroidbilde av et buksvin med en tannbørste i rompa. Da det var gjort, åpnet jeg utgangsdøren, rettet ryggen, kastet på nakken, lukket døren stille etter meg og kom aldri igjen.

I natt jeg drømte 3

Drømmingen min har tatt helt av, og nå husker jeg plutselig det meste. I tillegg føler jeg for å skrive de ned, for hva om jeg plutselig slutter å huske de igjen? Da har jeg iallefall de jeg skrev ned...

Bussen jeg sitter i kjører plutselig inn i en by som domineres av høye og mørke bygninger. Byen er så tettpakket at veien vi kjører på er lagt opp i luften, over de laveste bygningene. Det kan virke som om veien svever, men av en eller annen grunn føles det ikke slik. Fordi veien ligger så høyt, virker heller ikke de høye bygningene så store og dominerende som de ville gjort om vi kjørte nede på bakken.

Plutselig går vi inn i en slakk venstresving, og da ser jeg at byen omkranses av vann som på en eller annen måte ligger over bakkenivået, uten at byen oversvømmes. Vannet stopper liksom mot bylinjen. I enden av svingen ser jeg en rund bygning hvor alt det innvendige er ferdig, men hvor veggene mangler på det som befinner seg over bakken. Det er tydelig at det finnes en kjeller der. Innvendig minner bygningen om et parkeringshus, og det eneste jeg ser av parkeringshuset er ut- og innkjørselen, som ligner en spiral der den svinger seg mellom etasjene. Det merkeligste er at fra andre etasje og ned, er det tettpakket med biler. Det finnes ikke en centimeter der det ikke står en bil, og alle bilene er parkert og forlatt av eierne sine. Jeg skjønner at bussen skal ned i den bygningen, og jeg kjenner skepsisen vokse fordi kjelleren må være oversvømt siden bygningen mangler vegger. Plutselig er jeg i kjelleren, og den er ikke oversvømt.

Så er jeg med ett på en grusvei. Vi er på sightseeing, og jeg tror byen ligger bak meg. Overalt flyter det med brukte bleier og annen søppel, men mest bleier. Jeg går sammen med to barndomsvenninner, og plutselig ser jeg et lite hus, rett til venstre for veien vi går på. Vi beveger oss mot huset, og foran huset oppdager jeg en madrass og et lite barn i ett-to årsalderen, som ligger helt stille på sin venstre side oppå madrassen. Rett foran barnet brenner et lite bål, og jeg kjenner jeg blir skremt av tanken på at barnet kan trille opp i bålet. Hvem sitt barn er det? Jeg strekker frem en hånd og dytter forsiktig barnet innover, med det som resultatet at min venninne blir sint på meg. "La nå barnet være," sier hun. Jeg blir forfjamset og med ett er barnet borte, og i stedet ser jeg et digert tusenben, som må være minst 30-40 cm langt. Tusenbenet er ikke så veldig tykt, men det har en distinkt blåfarve i den forreste enden av kroppen.

Jeg kaver og prøver å riste av meg tusenbenet, og igjen blir den ene venninnen min sint. Hun sier jeg må slutte å slå bort tusenbenet. Jeg funderer litt på hvorfor tusenbenet har en slik blå farve på deler av kroppen sin, og hvorfor jeg ikke klarer å slå det bort?

Hørt fra barnemunn 3

Klokken er 06.50, og prinsen kjeder seg ved siden av meg, i min og romvesenet sin seng:

Prinsen: Mamma, hva har du i magen din? En baby?
Konemor: Nei, ikke nå nei.

2 sekunder senere;

Prinsen: Mamma, vi skal kjøpe mange mange do vi! Da blir vi så glad!

1 sekund senere;

Prinsen: Mamma, hvor er pappa?
Konemor: Han står på ski.
Prinsen: Nei, han flyr!

Da stod jeg opp, og tenkte i mitt stille sinn at han klarer sikkert å holde en tanke i mer enn to sekunder, om ikke så alt for lenge. La oss iallefall håpe det.

I natt jeg drømte 2

Jeg var plutselig i Bergen, ikke vet jeg hvorfor, men da jeg kom ut fra en butikk ble jeg stående å se på en plakat som hang i vinduet. Det var et bilde av et fint lite hvitmalt vertshus, og den som inviterte oss til å besøke dette vertshuset var MirakelMirakel. Hun lovte at gjerdene på vertshuset alltid ville være grønnmalte, og at der det var hjerterom, der var det husrom. Under innbydelsen stod et telefonnummer og navnet Sine. Jeg ble så forundret over at mirakel eide et vertshus, og derfor gikk jeg bare videre oppover i gaten, før jeg plutselig snudde for å ta en grundigere titt på denne plakaten. Da jeg kom tilbake til butikken, var plakaten derimot borte, og alle jeg spurte så bare rart på meg og ante ikke hva jeg mente. Vertshus, mirakel?

Dette er andre gangen jeg drømmer om en annen blogger, og det må vel bety at jeg er svært dedikert til alt som har med blogging å gjøre, eller hva?

Da jeg ble sjekket opp av romvesenet!

For de som ikke liker lange kjærlighetsfortellinger med masse klining, verdens værste sjekketriks, "friends with benefits" og en overraskende slutt, er det bare å avbryte lesingen med en gang!

For de som ikke har fått det med seg, er romvesenet på guttetur i Frankrike, på jakt etter den perfekte renna med nysnø. Jeg derimot, jeg sitter her hjemme med barna og en klump i halsen som jeg i går ikke forstod hvor kom i fra. I dag har jeg imidlertid innsett at jeg savner romvesenet mitt mer enn jeg har trodd, og har derfor skjønt at den tomme følelsen først vil forsvinne når han er hjemme igjen. Han er jo tross alt verdens beste mann, selv om han enkelte dager kan hevdes å komme fra en annen planet, og derfor burde vært sparket ut i atmosfæren med et realt straffespark. Innrømmelsen fikk meg imidlertid til å tenke på første gang jeg traff romvesenet, i november 2002. Jeg var hjemme hos mine foreldre, og ble dratt med på byen av min søster og en overstadig beruset kusine. Det siste kom for en dag da vi, på vei til byen, stoppet taxien i et T-kryss med et skilt, fordi hun ville "danse rundt stanga."

Vel fremme på utestedet fant jeg meg en ledig barkrakk, mens reisfølget mitt forsvant rett ut på dansegulvet. Det gikk ikke mange sekundene før jeg dro kjensel på mannen ved siden av meg. Han var broren til ei jente jeg var russ sammen med, og jeg introduserte derfor meg selv før jeg spurte hvordan det stod til med søsteren hans. At fyren var knakende kjekk gjorde jo heller ingenting. Vi småpratet litt og han kunne fortelle at han og de to kompisene som satt ved siden av ham, hadde kvelden fri fra HV-øvelsen de deltok på. Jeg så kjapt og uinteressert bort på kompisene, en med et helt okey utseende og en annen som raskt ble arkiverte under kategorien kort med masse hår på hodet.

Etter en liten dotur kunne jeg imidlertid konstanterer at min kjære kusine hadde kapret både barkrakken og kjekkasen jeg nettopp hadde snakket med. Eneste stolen som nå var ledig, var den som stod igjen etter kompisen som plutselig hadde dratt, og om jeg ikke aktet å stå resten av kvelden måtte jeg altså ta plass ved siden av den korte med alt håret. Hårdotten så kjekt på meg der jeg satte meg ned, og før jeg visste ordet av det stod det en rusbrus foran meg. Jeg tenkte i mitt stille sinn at gratis drikke har jeg ingenting imot, men noe mer blir det ikke din sleipe slimete mannsgris! Jeg hadde nemlig nettopp blitt dumpet på et forferdelig vis (noe vi tar i et senere innlegg) og var derfor totalt uinteressert i noe sjekkeopplegg. Eneste unntaket var om det dukket opp en kjekkas som var minst 20 cm høyere og tilsvarende kilo tyngre enn hårdotten, og som kun var ute etter å tilfredstille meg og mitt behov for å få ut all frustrasjon på en natt! Utsikten for at noe slikt ville inntreffe, var imidlertid så lav at jeg hadde lagt den planen på hylla før jeg dro ut den kvelden.

Der satt jeg altså med en jevn flyt av rusbrus og en hårdott som virket unormalt overinteressert i mitt forhold til å stå fort på nedoverski. Siden jeg raskt skjønte at flyten av gratis rusbrus var avhengig av mine svar på hvorvidt jeg stod på ski eller ikke, ble jeg den kvelden forvandlet til en Supercool Freestyle Babe som hadde tenkt å loffe rundt i alpene om noen vintre. Om det skyldtes at hårdotten virket som en real mann jo mer jeg snakket med ham, eller rusbrusen, vet jeg fortsatt ikke, men da han måtte dra fordi han skulle tidlig opp neste morgen, takket jeg ja til å bli med for å ta en kopp te (?). Han skulle betale taxien hjem til meg etterpå, så det måtte jeg ikke tenke på. Han ville bare ikke at kvelden skulle ta slutt enda. Jeg må nok innrømme at jeg på dette tidspunktet var i en deilig rusbrusrus, og var nok blitt så smått sjarmert av hårdotten som nå hadde blitt et lykketroll. Jeg skjønte såklart at det lå mer enn te i planene hans, men jeg hadde utover kvelden begynt å innse at det kanskje var dette jeg trengte etter å ha blitt dumpet. Vill, hemningsløs og uforpliktende sex trenger ikke være så dumt når man er sint på et mannfolk, tenkte jeg, selv om mannebeinet ikke innfridde kravene til vekt og høyde.

Vi klinte mer enn vi gikk på vei hjemover, og av alle ting så sier han plutselig noe sånt som at: "Du er akkurat en sånn jente som jeg har drømt om". Jeg fniste bare og svarte at jeg skulle jobbe i utlandet i enda et år, og la til at han desverre ikke tilhørte den typen menn som jeg faller for. Ergo måtte nok drømmen om en jente som meg, forbli en drøm, men vi kunne godt være venner erklærte jeg høyt og tydelig, mens jeg tenkte sex sex sex sex!!!

Etter en kopp te begynte klininga å bli litt heftigere, og siden vi satt i kjøkkenet til storebroren hans, lurte han meg like godt ned i kjelleren og inn på et lite toalett. Hva pokker er det fyren driver på med, tenkte jeg, men likevel var jeg såpass giret på mere klining at det fikk stå til. Han fikset med tepper og puter mens jeg egentlig begynte å angre på hele greia. Det var altså IKKE slik jeg hadde tenkt at jeg skulle få ut frustrasjonen min over å ha blitt dumpet. Men det skulle bli værre. For etter at vi, liggende i fosterstilling, hadde klint og rota under klærne til hverandre, i en ti minutters tid, kom tidenes sjekkereplikk ut av munnen på lykketrollet, som nå desverre ble degradert til et dotroll. Han dukket nemlig frem fra genseren min, ser på meg med de dådyrøynene og sier forsiktig: "Jeg har aldri blitt s... jeg!"

For å oppsummere i korte trekk: Det ble dårlig med sex den kvelden, kanskje fordi jeg plutselig fikk et behov for å spille kostbar. De neste dagene brukte jeg derfor på å overbevise ham om at vi bare kunne bli "friends with benefits", under forutsetningen at jeg slapp å ligge på et dogolv! Jeg forstod nemlig at et forhold med dotrollet aldri ville funke i lengden, han oppfyllte jo ikke kriteriene, og i tillegg passet det dårlig siden jeg jobbet i utlandet. Dotrollet gav seg imidlertid ikke, og kontakten ble holdt via telefon og brev.

Ved neste norgesbesøk ble det bestemt at jeg skulle bo noen dager hjemme hos ham, men jeg var fortsatt veldig klar på det punktet at han ikke var en jeg kunne falle for. Jeg skrev til og med et brev rett før jeg dro hjem, for å være sikker på at han ikke hadde forhåpninger om noe mer. Da jeg kom til Norge og Gardermoen, kom imidlertid beskjeden om at han ikke ville ha besøk likevel. Han var redd han ville bli enda mer glad i meg, og derfor såret fordi jeg ikke ville det samme som ham. Han insisterte imidlertid på at han skulle hente meg på Værnes og kjøre meg hjem til foreldrene mine, slik at vi fikk snakket ut. Normalt ville dette vært spikeren på kista, men det som nå skjedde var helt merkelig. Jeg ble potte sur, og da han møtte meg på Værnes enset jeg ham knapt. I bilen begynte jeg derimot å grine, og etterhvert kom følgende ord ut av munnen på meg: "Hva hvis det er ment å bli oss to da?". Har du sett på makan? Dotrollet var imidlertid klar i sin tale og kjørte meg likevel hjem til mine foreldre, før han dro tilbake til Trondheim. Den kvelden gikk det opp for meg at det jeg hadde manglet, var en bekreftelse på at dette var en mann med bein i nesa. Nå var det for sent, tenkte jeg mens klumpen i halsen bare vokste og vokste.

Dagen etter kom det imidlertid en telefonen. Han angret og ville ha meg til Trondheim med en gang, og hva mer kan jeg si? Den dagen forvandlet dotrollet seg til romvesenet som landet i ens ærend for å stjele hjertet mitt.

Den kule løytnanten!

Det er en tidlig morgen på en helt vanlig ukedag, og på oppstillingsplassen står det 34 menn og to kvinner i sin beste alder. De har pusset skoene som nå skinner blankere enn på lenge, iallefall siden oppstillingen dagen før. De har kneppet skjortene sine, børstet buksene, rettet på berreten og ledd litt av Korporal B som slapp en fis, mens han snudde rompa si opp mot resten av troppen. De står der ferdig innrettet og venter på at sjefen skal komme for å ta avmelding.

Du har imens stått bak hjørnet på garasjen, noen hundre meter unna, og fulgt med troppen din på avstand. De vet ikke at du er der, det er best slik. Noe annet ville jo bare virket dumt, for hvorfor stå slik å gjemme deg bak hjørnet når du like gjerne kunne ha ventet rett ved siden av der de står? Du liker imidlertid å stå slik og se på dem, se på dynamikken og samholdet i troppen når du ikke er tilstede. De virker liksom litt mer avslappet da. Klokken begynner å nærme seg og du ser at de er klare for avmelding. Du slenger benet over setet, kliver opp på sykkelen og begynner å sykle mot troppen.

På vei bortover tenker du at dette kommer til å bli en fin dag, du er i godt humør og sola skinner. Du merker faktisk at du er i rampehumør, noe du har vært i det siste. Det må være årstiden, det er snart vår. Du har nesten kommet bort til troppen, og sykkelhjulene lager knaselyder i det de ruller over småsteinene på asfalten. 30 meter igjen, snart fremme. Så får du et innfall. Hehe, tenker du inni deg. Lurer på hvordan troppen reagerer om jeg bremser opp foran dem, sladder med bakhjulet, hopper elegant av sykkelen, går rett opp i grunnstilling og tar avmeldingen mens sykkelhjulene fortsatt surrer og går.

Du kommer opp foran troppen som står der grav alvorlig, med hendene bak i korsryggen og blikket stramt rettet forover. Så sendes signalene fra hjernen din og til hendene om at bremsene skal i bunn. Du drar til det du makter på begge håndbremsene, og litt for sent innser du at du faktisk aldri har sladdet med en sykkel før, og det er stort sett det du rekker å tenke før forhjulet tverrsetter og bakhjulet steiler. Mens du flyr forover i en kaotisk salto, er det en tanke som går på repeat inne i hodet ditt: Dette går ikke bra!

Det kommer et gisp fra troppen, men når de ser at du fortsatt lever, bryter de ut i en latter så hjertelig og god at du selv må le med. Du får hjelp til å komme deg på bena, men innser at dagens slag er tapt. "Er dere alle?" spør du med et smil om munnen. "Ja Løytnant!" svarer Korporal B. "Kom, så driter vi i oppstillingen!" sier du, mens du haltende setter kursen mot klasserommet.

I natt jeg drømte...

Jeg ligger i sengen min på et lugubert hotell, kun gudene vet hvor. Jeg innbiller meg at familien vår er på skiferie. Min seng står nærmest ytterdøren og til høyre er sengen til romvesenet, mens prinsen ligger borte ved vinduet. Hvor prinsessa er vet jeg ikke, og det ser ikke ut til å bekymre meg akkurat der og da. Plutselig driver jeg og tar bilder av noen molter på et fat, hjemme i fuglekassen i Trondheim. Jeg leter etter riktig vinkel, for det har Emmeline sagt at er veldig viktig. Bildene skal brukes i bloggen min, men hele fotoseansen blir imidlertid ødelagt i det en mus kommer opp på min venstre side, der jeg ligger over kjøkkenbenken for å ta det perfekte bildet. Jeg forter meg å ta bildet, i håp om at musa ikke blir med, men bildet jeg sitter igjen med er av ei mus med et uttrykk du kun finner hos mennesker. Overrasket, komisk og litt søt.

Så er jeg tilbake på det lugubre hotellrommet, men nå er prinsen oppi sengen min. Jeg oppdager raskt flere små åmer som kryper på kroppen hans. Jeg får panikk, og oppdager raskt alle åmene som vrir og kveiler seg bortover golvet og overalt ellers på hotellrommet. Romvesenet løper etter hjelp og kommer tilbake med hotellsjefen, som kan konkludere med at romvesenet ikke burde lagt fra seg ytterjakken sin, på stolen som står inne på rommet. Så lukker hotelsjefen døren og går sin vei.

Takk til Eugenie som inspirerte meg til å jobbe for å huske drømmene mine! Dette hadde ikke skjedd om det ikke var for deg!

Bortskjemte mennesker!

Jeg skulle ønske det fantes flere som den gamle mannen jeg så i går, da jeg satt i min egen lille verden og ventet på at senteret skulle åpne. Han stod bare plutselig foran bilen min, der han bøyde seg ned og plukket opp et pappkrus som noen hadde satt fra seg. Han tok med seg kruset og gikk bort til søppelstativet ved inngangen, der han kastet det. Så gjorde han som oss andre, han ventet. Han la hendene bak på ryggen, og jeg kunne ikke unngå å legge merke til hvor fredfull og god han virket der han stod og myste mot himmelen, kanskje i håp om at solen skulle titte frem.

Jeg skulle ønske det fantes flere som den eldre kvinnen jeg så i dag, da jeg tok bussen inn til sentrum. Jeg så henne komme fra en sidegate, litt foran bussen, der hun plutselig stoppet opp og tok opp en pose som noen skjødesløst hadde kastet fra seg. Hun så på posen, snudde den opp ned og ristet den lett, før hun brettet den sammen og puttet den i lommen. Så ruslet hun sakte men sikkert videre, mens hun kanskje tenkte på hvor bortskjemte vi mennesker er, som kaster rundt oss det vi ikke orker å ta hånd om selv.

Det var nå som pokker!

Tidligere i dag kunne jeg ha skrevet et innlegg om hvor giddaslaus jeg var og hvordan dette skulle bekjempes med en liten fis, et glass saft og en film. I skrivende stund spekulerer jeg imidlertid på hvorfor det alltid kommer hindringer i veien for meg, når jeg virkelig har behov for noe - slik som i dag, da jeg virkelig hadde behov for å ligge på sofaen og se film.

For når fisen var sluppet, den forferdelige lukta luftet ut, saften var i glasset og jeg lå på sofaen, skulle egentlig alt være klart for to timer med avslapping. Etter ti minutter skjønte jeg imidlertid at idyllen var i ferd med å sprekke, for da frøs bildet på skjermen (Nicole Kidman er forresten ikke like vakker i stillbilde, som når filmen får rulle og gå som vanlig). Jeg fikk heldigvis orden på sakene, men det var først etter at jeg hadde slått av spilleren, pusset dvd-platen og startet filmen forfra igjen. Da måtte jeg såklart gjennom en ny runde med filmselskapets advarsler, deriblant en brief om at jeg ville bli arrestert hvis jeg piratkopierte filmer fra nettet, noe jeg imidlertid synes er urteit. For hvorfor skal jeg piratkopiere filmer når jeg allerede har brukt penger på å kjøpe over 600 av den sorten? I min lille hjerne finnes det nemlig to typer filmelskere; de som kjøper filmene sine og hver gang blir tvunget til å se på disse advarslene, og de som kopierer filmer fra nettet og slipper alle advarslene som er ment for dem!

Jeg hoppet deretter glatt over alle trailerne, gikk rett på menyen, startet filmen og hoppet frem til kapittelet jeg hadde vært i. Deretter spolet jeg frem til der filmen hadde stoppet og la meg så til rette på sofaen igjen, lykkelig over å være tilbake i filmmodus. Lykken varte i fem minutter, og så var det på'n igjen. Av med maskina, på med maskina, på med filmen, ny runde med advarsler osv, osv. Denne gangen varte lykken i hele 10 minutter før det på ny stoppet opp. "Pokker å!" tenkte jeg høyt og sint. Jeg som hadde kjøpt filmen for penger romvesenet ikke vet om, noe så bortkastet. Denne gangen trengte jeg bare å hoppe et kapittel tilbake, spole fremover og så var det i orden, i allefall i to hele minutter. Jeg mistet til slutt tellingen, men etter å ha jobbet meg gjennom filmens første 35 minutter på denne måten, gav jeg opp. Da var jeg nemlig så sliten, sur og irritert at jeg tok til takke med en gammel film som jeg presterte å sovne fra. Det hjalp faktisk ikke at det var nydelige Mr. Reeves som spilte hovedrollen.

Da jeg våknet var jeg lei hele filmforsøket og satte meg til rette foran PC'n for å blogge, og tror dere ikke den fordømte musa ikke funket! Ingenting hjalp, selv om jeg byttet batteri og dyttet inn løse ledninger. Noe så innmari surt. Nå har imidlertid romvesenet fått orden på musa (PC-musa altså!), og jeg har dobbeltsjekket den nyinnkjøpte filmen, og vet dere hva? Den dritten fungerer perfekt! Derfor står det rimelig klart for meg at dvd-spilleren og PC'n i dag rottet seg sammen mot meg, og det har ført til at jeg har bestemt meg for en ting:

JEG SKAL ALDRI FISE FØR EN FILM, EVER AGAIN!

En dokone til besvær!

Det smerter meg å måtte rippe opp i enda en av mine personlige komitragedier, men det er noe som sier meg at det er slikt dere liker. Og siden jeg krysser fingrene for at dere ler med meg og ikke av meg, så hopper jeg like godt ut i det nok en gang, også nå med hodet først.

Det er en mild og fin vårdag i det herrens år 2005, og Vivi og romvesenet er hjemme alene i den nyoppussede fuglekassen sin. Det er nye tapeter på veggene, taket er malt, de har satt inn ny kjøkkeninnredning og lagt nytt golv. Vivi sitter på toalettet og gjør slikt som ingen damer bør gjøre, iallefall om du spør enkelte herremenn. Siden dette er år 0,5 f.pr. (før prinsen) får hun også lov til å sitte alene på porselenet, noe som innebærer at hun uforstyrret kan studere alle detaljene inne på det lille toalettet. Hun finner raskt ut at om hun strekker ut bena, så treffer tærne veggen på motsatt side av der hun sitter. Foran til venstre er døren til gangen, og foran til høyre henger den lille porselensvasken. Om hun lener seg fremover slik at brystkassen tar i knærne, vil hun faktisk risikere å slå seg selv bevisstløs i det hodet kolliderer i vasken. Over vasken henger det som egentlig er et medisinskap, men som Vivi stolt har tatt i bruk som speil- og menstruasjonsskap. Skapet er nemlig i blank fin aluminium, som er perfekt til å speile seg i fordi det ikke avslører forfallet slik vanlige speil gjør. I tillegg passer bindene, og dorullene, perfekt inn i hyllene. Oppå skapet står rommets eneste innslag av pynt, nemlig to store glasskrukker fyllt med mellomstore steiner.

Vivi tar seg god tid, og når hun er ferdig tørker hun den lille stussen sin svært så omhyggelig. Så tar hun tak i trusekanten, samtidig som hun vipper disserompa av porselenet og reiser seg opp så lang hun er. Så skjer det som ikke skal skje. For i det Vivi reiser seg opp, slår hun hodet i hjørnet på menstruasjonsskapet, som hektes av den ene spikeren i det skapet skyves oppover av Vivi's hodeskalle. Dette fører til at glasskrukkene sklir av skapet og mot veggen vis a vis toalettet, før de faller ned på porselensvasken og slår av en stor bit av porselenet. Krukkene går deretter rett i golvet der de går i tusen knas. Vivi har i dette øyeblikket trukket seg unna menstruasjonsskapet, som etter turen oppover nå spinner nedover rundt den gjenværende spikeren, og går rett i veggen der det blir et dypt og stygt kutt i den nye tapeten. I alt kaoset går også døren til gangen opp, slik at glassbiter og stein kastes ut dit. Primalskriket til Vivi har imidlertid ristet liv i romvesenet som står på badet, litt lenger inn i gangen. Romvesenet løper redd ut i gangen, og før han i det hele tatt ser Vivi roper han bekymret ut: "Stå i ro slik at du ikke tråkker på noe og lager riper i det nye golvet!"

Hva skulle man gjort uten disse omsorgsfulle og kjærlige mannfolkene, spør nå bare jeg? Og for de som lurer er vi fortsatt lykkelig gift, men vi har et dypt kutt i tapeten og en porselensvask som ser ut som et lappeteppe! Det ble ingen riper i golvet og vasene har vi kjøpt nye av. Er det noe(n) jeg nå har glemt? Nei, det er visst ikke det. Grmpf....

Pupper på avveie!

”Herregud!,” nærmest brølte hun ut mens rødfargen krøp oppover kinnene hennes. Vivi senket hodet og snudde ryggen til røntgenapparatet og den alt for unge radiografen som nettopp hadde fortalt henne at hun ikke hadde behøvd å ta av seg genseren, kun brystholderen. Grepet om de melkesprengte brystene fastnet mens hun løp tilbake til det lille omkledningsrommet, som lå mellom rommet hun kom fra og korridorene utenfor. ”Du må jo si fra om sånt,” skrek hun i det hun smelte igjen døra. Hun var sikker på at den perverse mannegrisen hadde gjort det med vilje for å få en titt på godsakene hennes. Han hadde sagt hun måtte ta av seg sko, belte og brystholder hvis den hadde spiler, noe hennes hadde hatt. Videre hadde han informert om at hun måtte trekke ned buksa til knærne når hun kom opp på røntgenbordet. Hun hadde tenkt at hvorfor ta ned buksa om ikke resten også skal av?

Det var så alt for typisk henne å drite seg ut på denne måten. Friskt i minnet lå fortsatt den gangen hun hadde møtt en bekjent fra videregående. Hun hadde kjedet seg hjemme og derfor bestemt seg for å stikke ned til kjøpesenteret, som ligger fem minutter hjemmefra. Hun hadde fått øye på Eva bak kassaapparatet på G-sport som da hadde hatt en butikk der. Eva hadde sett opp og smilt gjenkjennende mot henne der hun passerte i gangen utenfor butikken. Vivi hadde egentlig tenkt å stikke fra stedet uten å hilse på, men den muligheten hadde fløyet i det hun ble oppdaget. Eva hadde vært iført en blå stor T-skjorte og stod vendt med siden mot Vivi som kom mot kassen. ”Det var lenge siden,” hadde Vivi sagt mens hun smilte tilbake. Eva hadde sluppet det hun holdt på med. ”Ja, så moro å se deg. Bor du i området?” Etter en kort samtale om hvor de bodde, hvem de var sammen med og hva de hadde gjort siden sist, hadde Vivi elegant avrundet det hele ved å si det hun hadde tenkt siden hun først så Eva ved kassen. ”Jeg ser du venter en liten,” hadde hun sagt. Eva hadde først kikket litt brydd opp på Vivi, for så å bekrefte hennes plutselige følelse av at dette ikke stemte. Aldri hadde hun følt en sånn brennende følelse i kroppen. Det var som om hele verden stoppet opp og luften forsvant mens det dannet seg et vakuum rundt henne. Var det virkelig mulig å være så teit? Det verste hadde imidlertid vært å skulle ro seg ut av en situasjon, der det ikke fantes noen mulighet for å rette opp skaden. Det eneste Vivi hadde kommet på å si var ”Har du sett den Norvegiareklamen for lettost, der han mannen spør en kvinnelig bekjent om hun har en bolle i ovnen, og hun ikke har det?” Det hele hadde blitt så pinlig at Vivi raskt avsluttet samtalen før hun forlot butikken i en helsikes fart. Det verste var imidlertid at hun hadde klart å gjøre det samme bare et halvt år senere, i sitt eget bryllup. At hun aldri lærte.

Inne på omkledningsrommet grep Vivi genseren som lå på benken foran henne. Hun unngikk bevisst å se på seg selv i speilet som dekket veggen bak benken, mens hun fortet seg å trekke genseren over hodet. Hvis hun lot være å se i speilet slapp hun å se den bleke nakne kroppen sin, og da kunne hun nesten innbille seg at strippeshowet ikke hadde funnet sted. På enkelte dager, slik som i dag, ble hun så innmari oppgitt av seg selv. Ikke bare dreit hun seg ut i tide og utide, hun var i tillegg den type menneske som alltid sparket tærne i dørkarmer, snublet i egne ben på åpne fortau og hektet klær i bordhjørner og andre utstikkende ting slik at de revnet. Lista var lang, og ektemannen var til tider minst like oppgitt som henne selv. Han mente det måtte gå an å konsentrere seg litt mer for å unngå slikt. Selv syntes hun at hun var rimelig konsentrert til enhver tid, i alle fall sånn noenlunde.

Vivi trakk pusten og gikk på ny inn i røntgenrommet. Benken hun skulle ligge på var i den andre enden av rommet, som foruten det enorme røntgenapparatet og en glassvegg var sterilt og tomt. Hun hoppet mer eller mindre opp på benken, med buksa godt plantet på knærne, og det i en slik fart at herr ”Hot-shot-want-to-see-your-boobs” ikke en gang rakk å summe seg før hun lå klar. Det er best å ikke vise tegn til svakhet tenkte hun mens hun knep igjen øynene. Nå ville hun hjem, og det fort.

Trommelen begynte å surre og gå rundt overkroppen hennes, oppover og nedover, og etter fem minutter var det hele over. Radiografen, som i mellomtiden hadde sittet bak glassveggen, kom inn for å hjelpe henne med å senke benken, før han gikk tilbake for å se på dataskjermen. ”Vi undersøker bildet av ryggen din og sender så resultatet til fastlegen. Du hører nok fra henne om cirka en uke.” Radiografen løftet blikket, men Vivi var allerede borte. Han smilte fårete. Han hadde ikke jobbet på Capio røntgen i mer enn ei uke, og allerede kunne han møte til lunsj med den beste pasienthistorien.

Karius, Baktus og den slemme tannkosten!

Husker du første gang du var hos tannlegen? Ikke? Da er det nok mer sannsynlig at du husker første gang du så filmen om Karius og Baktus? Min unge lovende tre-åring fikk nemlig se filmen for en måneds tid siden, og det var før vi fikk innkallingen til hans første tannlegetime. Hadde vi bare visst!

Uken etter filmvisningen fremstår som et eneste langt mareritt for meg, min mann og vår unge lovende. Det eneste han tenkte på var "Stakkars Karus og Baktus. Karus og Baktus e snill" og "Mamma, fort deg, fort deg....må springe...skumle tannkosten kommer tar meg, vrææææl!" At han har en livlig fantasi har vi alltid visst, men det tok helt av denne uken. Han som til vanlig lister seg inn til mamma og pappa når han våkner, startet nå hver dag med å hylskrike inne i sengen sin. Det var mørkt, det var skummelt og "skumle tannkosten tar meg...".

Slik gikk dagene og etterhvert roet det seg heldigvis ned. Så kom dagen da innkallelsen til hans første tannlegetime lå i postkassen, og jeg tenkte at dette kom jo til å gå innmari bra (*ironi*). Jeg fortalte ham at vi skulle til tannlegen, at tannlegen var snill og at han fikk premie når han var ferdig. Jeg var svært påpasselig med å ikke nevne de "hvis navn vi ikke sier høyt", siden alt som kunne minne ham på den filmen måtte unngåes.

I dagene før tannlegebesøket øvde vi på å gape og på å si "aaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaa", fordi jeg og mitt surrete hodet glemte at det er noe man bare sier hos legen når man har sår hals og får stukket en spatel ned i svelget. I dag var imidlertid den stor dagen kommet, og guttungen var kjempehappy fordi han skulle til tannlegen og få premie. På venteværelset tegnet han en tegning som han stolt hengte opp på korktavelen, og når vi ble hentet tok han hånden min og spaserte nysgjerrig avgårde etter sekretæren som gikk foran oss.

Døren inn til tannlegekontoret stod åpen og jeg var kjempenervøs for hvordan det hele kom til å gå. Det var mye å se på for en treåring, og han ble litt overveldet av alt utstyret. Noe forsiktig prøvde han seg frem, tittet litt, men holdt seg ved siden av meg. "Kanskje du skal gå rundt å se hva som finnes på kontoret her", sa jeg fordi jeg skjønte at han trengte litt tid før han ble klar til å sette seg i stolen. Det er da den intelligente sekretæren peker på de to som sitter og disser på en stang i vinduet, og sier "Ja, har du sett disse to før, eller den store tannkosten der?". Der sitter Karius og Baktus og dingler med bena, og bak oss står det en tannkost på størrelse med en liten voksen person.

I dag var min unge lovende hos tannlegen for første gang. Han registrerte så vidt Karius og Baktus der de disset avgårde i sitt eget tempo. Han studerte den store tannkosten ved døren med et smil om munnen, før han satte seg i tannlegestolen, gapte opp og sa "aaaaaaaaaaaaaaaaaa".

Hyl, skrål, rock'n roll og seks bleier...

Mørket har lagt seg rundt blokka som et slør, og kulda trekker inn gjennom ventilene. Inne er det godt og varmt, og på fire hektiske timer har jeg klart å gjøre like mye som jeg inbiller meg at andre, de uten barn, foretar seg på en hel uke. Det føles iallefall slik.

Siden jeg hentet småtrollene i barnehagen har jeg rukket å lage middag, ryddet bort etter måltidet, byttet en bæsjebleie og vært streng fordi noen ikke hørte etter. Jeg har ryddet litt mer og byttet bæsjebleie nummer to, som forøvrig ble toppet av en tredje "vanlig" bleie. Deretter satte jeg på en maskin med klær, før vi alle rocket til Trond Viggo og Hjalmar. Plutselig ble noen sutrete og hylte etter meg. Etter meg og ingen andre, fordi romvesenet er i Riga på spa- og actioneventyr!

Endelig ble det barneTV og 30 minutter for meg selv, trodde jeg. For da krevde de små nemlig en kontinuerlig strøm av saft og banan. Etter de 30 minuttene var det på tide med bæsjebleie nummer fire og en ny maskin med klær, før jeg endelig kunne lage kveldsmat til prinsessa. Så kom det obligatoriske kveldstellet, bleie nummer fem, og deretter "natti", "Kjære Gud jeg har det godt..." og nuss og klem. One down, one to go! Jeg nærmet meg mållinja.

Etter den tredje maskinen med klær kunne jeg sette på Karlson på taket til prinsen, for så å bruke 10 minutter på bloggen. Deretter var det en ny runde kveldsmat, kveldsstell og da bleie nummer seks. Litt drikke, tannpuss (Pokker! Jeg glemte tenna til prinsessa), "natti", "Kjære Gud jeg har det godt..." og nuss og klem.

Puhhh! Jeg er så glad i småtrollene mine, men det er godt når de er i seng og jeg endelig har kvelden for meg selv. Det er bare det at jeg er så innmari sliten. Det er jo nå jeg burde tatt frem malesakene mine, hørt på musikk, lest en bok eller tatt et fotbad, men nei. Jeg er så sliten. Tre maskiner med klær, hyl, skrål, rock'n roll og seks bleier. Det var ikke slik det skulle bli, men jeg vil heller ikke vært det foruten! Det er bare det at jeg så gjerne skulle vært på spa i Riga jeg også.

Hørt fra barnemunn 2

I går våknet prinsen klokken seks, noe som betydde at vi frem til klokken syv hadde et gnagsår mellom oss i dobbeltsengen: "Kan vi stå opp? Jeg vil se på Jungeldyret Hugo." Disse ordene gikk på repeat i en time, og siden vi har en ny regel i huset som sier at vi skal ligge i sengen frem til klokken syv, samt at barnetv på morgenen er forbudt på ukedagene, var det bare å holde ut som best vi kunne. Erfaringen er nemlig at prinsen ofte våkner rundt klokken fem om han vet han får se TV, for det er altså så morsomt!

Da klokken endelig ble syv og vi kunne gå på badet, ble derfor de første minuttene preget av alvorspraten vi følte vi måtte ha med den unge lovende prinsen. Vi prøvde å forklare at om han ikke klarer å være stille når han kommer inn i sengen vår på morgenen, så får han ikke lov til å komme. Da må han bli liggende i sin egen seng til vi sier han får stå opp. Det er da prinsen ser på sin far med smale øyne og sier "Pappa! Da må jeg fortelle morfar at du dytta meg!"

Hva kan man si? Jeg gir meg over - grensesetting kan være farlig! Heldigvis våknet han halv åtte i dag, hvis ikke hadde vi vel fått barnevernet på døra neste gang prinsen er hos besteforeldrene!

I don't want your money honey!

Ahh, for en helg! Som jeg fortalte i innlegget Caribbean og Matthew, here I come!, var jeg på en heller eksotisk langweekend med Mr McConaughey i helgen. Sola skinte fra klar himmel og varmen var bare eventyrlig perfekt. For ikke å snakke om den sexy'e Mr M som gjorde alt han kunne for å gjøre meg til lags. Når han ikke mikset parasolldrinker, stod han for det meste foran meg, på et par meters avstand, slik at jeg fikk noe vakkert å hvile slitne konemor-øyne på. Han masserte også slitne konemor-føtter og skuldre, samtidig som han lyttet og samtykket i alt det kloke jeg hadde å fortelle ham. Stakkars Mr M kunne fortelle at han aldri hadde møtt noen så intelligent og vakker som meg, og sexy hvisket han meg i øret mens han strøk meg over kinnet og så meg dypt inn i øynene.

Mr M og jeg har tatt en dukkert - herlig mann, jeg mener vann!

Siden jeg er en konemor med moralske og sunne verdier, i tillegg til alt det andre Mr M så forsiktig hentydet til, respekterte han alle mine ønsker om avholdenhet fra både det ene og det andre. Men, det var med tungt hjerte sa han. Det ble imidlertid enda tøffere for stakkars Mr M da jeg måtte snu nesa mot nord igjen. Mr M sine tårer og 100 røde roser kunne nemlig ikke hindre meg i å dra hjem til romvesenet, prinsen og prinsessa. Hans etterhvert alt for iherdige forsøk på å få meg til å bli, ble faktisk på grensen til pinlig da vi skulle ta farvel på flyplassen. I et siste desperat forsøk gikk han nemlig ned på kne foran meg, mens han holdt meg i hånden og tårene trillet, og begynte å synge denne sangen;

Stakkars Mr M! Men, livet er tøft og jeg ville tilbake til mine kjære. Derfor ble det et suss på kinnet og Hasta La Vista Baby! Kanskje våre veier krysses igjen, hvem vet?

Mammablogger goes erotic...!

Som mine flittigste lesere nå bør ha fått med seg, hender det at jeg satser på flere hester enn jeg har godt av. Nå er jeg imidlertid i ferd med å gjøre det igjen, men denne gangen har jeg en god grunn. Fra tid til annen stikker jeg nemlig innom bloggen Mannfolkprat, noe som stort sett alltid blir en hyggelig lesestund. Av og til hender det imidlertid at Mannfolkprat skriver erotiske tekster, og når jeg kommer over disse, har jeg alltid tatt med meg disserompa mi og løpt det jeg er god for. Jeg har gang på gang prøvd å lese de erotiske tekstene hans, men jeg blir altså så rød og lett skjelvende at jeg ikke makter å stå løpet ut. Nå er det imidlertid nok, og jeg har tenkt å komme problemet til livs.

Siden det tydeligvis ikke hjelper det grann å lese erotikk, har jeg bestemt meg for å se om det hjelper å skrive en slik tekst i stedet. For de av dere som nå tenker at det har rablet for "mammablogger" Vivi, vil jeg bare få påpeke at det statistisk sett (inni mitt hodet) er normalt at småbarnsmødre kan ha et anstrengt forhold til det erotiske. Vi har tross alt klemt ut en eller flere 4-5 kilos søte, men store, kjøttklumper av der dere vet. Derfor er det viktig å raskest mulig komme seg opp på hesten igjen, og selv om det er i seneste laget satser jeg nå altså friskt for å bli kvitt mitt lille erotiske problem. For de av dere med dårlig hjerte og glatte stolseter, gjør jeg imidlertid oppmerksom på en viss sklifaktor i dagens tekst fra Vivi.

Det er en mørk og regntung kveld, og de våte gatene glinser i lyset fra gatelyktene. Han runder hjørnet og får øye på henne med en gang. Han har sett henne tidligere, men aldri gjort alvor av tanken på å kontakte henne på denne måten. Han kikker seg over skulderen, men det er ingen å se. Han går henne sakte i møte, mens han betrakter muggene hennes og kjenner den lille tissefanten bli veldig glad. Når de kommer opp på siden av hverandre, hører han henne hviske "Me so horny horny! Do you liky liky?". Han svarer ikke, men bare dytter henne lett foran seg til hotellet og inn gjennom resepsjonen, der to unge jenter begynner å fnise i det de passerer. Han bryr seg ikke, men kan godt forstå fnisingen. Selskapet hans er ikke akkurat kledd for en middag for to på Ritz med sine turkise nettingstrømper, rosa miniskjørt og gule lodne kashmirgenser fra 80-tallet. Det hjelper nok heller ikke at hun snubler avgårde som en nyfødt kalv på de altfor høye hælene.

Vel oppe på rommet skrur han på TV'en, før han setter seg godt til rette i stolen som står i hjørnet. Desverre finnes det bare en musikkkanal på hotellets TV, og denne kvelden er det åpenbart countrytimen som gjelder. Hun skjønner fort hva han har i tankene og begynner å svinge mer eller mindre urytmisk med hoftene, i god utakt med musikken. Hun vrikker og vrir på seg mens hun lar tungen gli sakte over de røde leppene sine, noe som resulterer i at hun sikler og må tørke seg i munnvikene. Hun snur disserompa mot mannen i hjørnet og løfter litt på miniskjørtet, nok til at han får se den mørke jungelen som stikker ut på hver sin side av trusekanten. Han rynker litt på nesa over dette synet, noe hun legger merke til. "Beklager, men jeg rakk ikke å barbere meg før jeg gikk ut i kveld!" Hun tar så tak i kanten på den gule kashmirgenseren, drar den over hodet og kaster den heller usexy opp i været, slik at den lander oppå golvlampen rett bak henne. Dette resulterer i at rommet blir badet i et surt gulaktig lys. Hun tar så tak i kontorstolen, snur den rundt slik at hun kan sette seg overskrevs den, med blikket og stolryggen mot ham. Der sitter hun mens hun først drar av seg en grønn blondetopp, enda mer 80-talls enn kashmirgenseren, før hun så begynner på den sorte bh'en. Hun kaver så innmari at han blir mest opphengt i hvor lite sexy det hele er. Den iveren tissefanten hadde vist tidligere, var nå blitt redusert til en lunken forventning om at det snart må skje et under med den oversminkede, urytmiske kvinnen foran ham.

"Kan du ikke ta litt på deg selv" spør han forsiktig, mens han studerer ansiktet hennes inngående. Nesen hennes rynker seg, øynene blir smale og hun lager en grimase som minner mer om forferdelse enn noe annet. "Er du gal? Er det du eller jeg som skal tilfredsstilles her kanskje? Sett deg tilbake og hold kjeft, nå har du ødelagt alt!" Han beklager og ber henne fortsette der hun stoppet. Hun reiser seg opp og setter et og et ben på stolsetet, mens hun tar av seg støvlettene. Når det er gjort setter hun det høyre benet på stolsetet, mens hun tar sats, hopper opp og setter det venstre benet på stolryggen, som nå tipper ned i retning ham. Midt i svevet sklir hun på det glatte stolskinnet, noe som fører til at stolen går mot høyre mens hun faller mot venstre og rett inn i veggen. Han hopper opp fra stolen i hjørnet og løper mot den kavende bylten, og i det han bøyer seg ned for å hjelpe henne, slår de hodene sammen i et smell som får stjernene til å danse for dem begge. Det bannes og hyles, og de legger ikke merke til den svidde lukten og røyken som begynner å spre seg sakte, men sikkert rundt i hele rommet. Det tar ikke mange sekundene før brannalarmen går.

Brannmannen ser først på henne der hun står i hotellresepsjonen, med hendene foran de bare brystene, fortsatt iført miniskjørtet og de turkise strømpene. Han flytter så blikket over til mannen ved siden av. "Dere var heldige nå! Genseren rakk aldri å ta fyr, men jeg antar dere er litt mer forsiktige neste gang. Dere kan gå opp igjen nå," sier han med et smil. Vel oppe på rommet snur kvinnen seg mot mannen og hyler det hun er god for: "Bare så du vet det, neste gang ungene er hos besteforeldrene blir det pizza og kino! Er det forstått? Nå skal jeg sove. Rollespill du liksom - din TULLING!"

Okey, jeg resignerer! Erotisk mammablogging kommer aldri til å skje! Tilbake til misjonærstillingen og flaue forsøk på å lese Mannfolkprat sine innlegg...

Caribbean and Matthew - here I come!

Som jeg kanskje har fortalt så skal Konemor på en aldri så liten langweekend sammen med Mannen med stor M. Bikinien er pakket, leggene og alt det andre er barbert, gifteringen ligger på nattbordet og jeg er klar. Romvesenet er informert og påstår at Mr M bestakk ham med en middag for to med Angelina Jolie, som visstnok er en god venn av Mr M.

Dette tegner til å bli en super helg, og dere må virkelig beklage at det blir lite blogging på meg i helgen. Jeg skal såklart prøve å stikke innom en gang eller to, men håper uansett på tilgivelse hvis jeg kommer med nye bilder av Mr M etter turen. Og hvem vet, kanskje jeg slenger med et bikinibilde av meg i samme slengen ;-)

Tata... suss på kinnet -Adios!

Nektet fødende kvinne å banne!

Tenkt deg at du ligger på fødestua, midt inni den værste rien, og i din frustrasjon over de intense smertene sier du -Faen i helvete, det er så jævlig låkt! Dette er for de fleste mødre en situasjon vi kjenner oss igjen i, eller hva?

Det som imidlertid er nytt for oss, er at det faktisk finnes en jordmor som da ville kommet helt opp i ansiktet på deg, fortalt deg at hun ikke ønsker banning, og at så lenge du er på hennes fødestue, må du oppføre deg slik hun sier. Men, hun gir seg ikke der, hun topper nemlig det hele med følgende: -Å ligge og tilkalle djevelen vil bare medføre større smerter, og da fortjener du en tøff fødsel. Men om vi vil, så kan vi heller alle sammen vende oss mot en annen og be til Ham i lag. Da vil det kanskje gå bra!

Sunnmørsposten skrev for to dager siden denne reportasje om jordmoren som nektet en fødende kvinne å banne, og samme historie finner du i gårdagens Adresseavis, på side 10.

Er det mulig, spør jeg meg selv? Riktignok er jeg døpt, konfirmert og gift i statskirken, og samme sirkelen har jeg sålangt også latt mine barn starte på, men det kunne aldri hindret meg fra å banne under mine egne fødsler. Heldigvis hadde jeg jordmødre som tillott de små frustrasjonsutbruddene mine, og noe annet skulle jaggu meg tatt seg ut. Og for de som lurer er jeg motstander av generell banning i det daglige, med mindre man sparker stortåa i dørkarmen - da er det nemlig unntakstilstand! Så med min bakgrunn som deltids-banner, er det vel bare å forberede seg på et møte med *HAN DERE VET*!