Vivi er tilbake, men på ny blogg!

Hei kjære følgere (og andre lesere) av bloggen Vivi's Verden.

Etter seks år har jeg begynt å blogge igjen, men jeg trengte en ny frisk start og har derfor etablert en ny blogg: Livet på solsiden... (wordpress).

Den nye bloggen er som den gamle full av humor rundt hverdagskaoset i vår nye og litt større Fuglekasse, samt at den er totalt blottet for selvhøytidelighet. Det den nye bloggen imidlertid inneholder som denne mangler, er at jeg selv tegner/skribler/maler bilder til hvert innlegg.

Jeg håper dere ønsker å følge meg videre på ny plattform - det er godt å være tilbake!

STOR klem fra Vivi

Vivi på vei tilbake....

Etter å ha blitt inspirert av en god venn og nabo som for litt siden begynte å blogge i bloggen http://kjerstinslunehjem.blogspot.com/, tror jeg faktisk jeg er på vei tilbake til bloggeverdenen. Jeg har imidlertid flyttet bloggen Vivi's Verden til en annen konto, og er naturligvis nysgjerrig på hvordan dette påvirker de jeg har fulgt og de som har fulgt meg. Dukket jeg opp som "vanlig"?

Har i tillegg slettet en del gamle tulleinnlegg, fjernet en del banning fra diverse oversikter (IKKE evt. obskøne uttrykk i selve innleggene...kremt. Litt må man tåle), og jeg har ryddet opp i etikettene med mere. Tanken er nemlig at jeg skal holde meg til litt færre temaer, med fokus på familien og alt det tullete som skjer med Konemor, Romvesenet, Prinsen og Prinsessa, som fortsatt har sine øyeblikk her i livet. I tillegg blir det en god del SlankeTreningsMareritt-innlegg der Hufsetufsa fortsatt lever sitt eget liv. Hun hadde forøvrig en høydare innen smertehelvete den dagen hun deltok på terrengrittet på Oppdal i høst!!! AUUUU!!!

Det nye er imidlertid at jeg har totalt skiftet interiørstil, samt at vi har kjøpt en halvpart av en tomannsbolig som ikke er gjort stort med siden den ble satt opp i 1968. Tanken er å la dere følge oss gjennom utvendige og innvendige oppussingsprosjekt, der jeg har bedyret for Romvesenet at jeg skal være såååååå flink å hjelpe til. Med andre ord: det er duket for mange morsomme bloggeinnslag, der vinklingen skal være oppussing fra et kvinne(fugle)perspektiv.

Men aller først skal jeg BARE levere en masteroppgave, begynne i ny jobb, feire jul og flytte!

Hei...

Hjertebank og skjelvne hender, en pust som går raskere enn vanlig og en promp som leter etter dagens lys - forresten, stryk det siste. Det er jo midt på svarte natta!

Her er det lenge siden jeg har vært, og derfor lurer jeg fælt på hva som skjer om jeg legger ut et innlegg. Er det noen der?

Batterilader i str 44 kjøpes!

Er det noen som har en batterilader i størrelse 44 å selge? Den må være av den hurtige sorten, da undertegnede må være ferdig ladet før klokken 13.00 i morgen formiddag. Den må gjerne være rosa eller orange, og samtidig ha en vibrerende funksjon, slik at undertegnede kan kombinere oppladingen med mykgjøring av stive muskler.

B.mrk. Sliten-Konemor-Som-Har-Vært-På-Utviklings-Slæsh-Samarbeidsseminar-Siden-Torsdag

Prinsen gjør det igjen!!!!!

Som en følge av innlegget Prinsen skjemmer ut mammaen sin, kom jeg på nok en situasjon der prinsen kjørte sin egen regi. Vi var nemlig på kirkegården her forleden, for å legge blomster på graven til min kjære avdøde mormor. Siden prinsen sånn aldersmessig ligger mellom tre og fire år, er det naturlig nok en del av livets mysterier han enda ikke helt begriper, deriblandt dette med liv og død. Når vi så kommer til kirkegården, og han får vite at vi skal besøke oldemor Nini som er død, da ser han på oss med store spørrende øyne. For hvor er oldemor Nini? Vi forklarer at når man er død, da er det det samme som den marken var, den han hadde sett uken før og som han mente var ødelagt. Når man er død da finnes man ikke mere. Han så imidlertid ikke ut til å ha forstått tegninga, og spurte derfor det ultimate spørsmålet: Hvorfor? Hvorfor er oldemor død?

Til det spørsmålet hadde jeg på forhånd tenkt at vi skulle være litt forsiktig, og unnlate å fortelle at man kan dø om man er veldig veldig syk. Jeg vil jo ikke at prinsen og prinsessa skal få panikk neste gang romvesenet har influensa, og oppfører seg som om han er i ferd med å gå i graven. Inntil de blir litt større og forstår mer, har jeg derfor bestemt meg for å svare at man dør når man blir veldig veldig gammel! Dette var heldigvis en forklaring prinsen umiddelbart syntes å ta til seg. Vi satte derfor ned blomstene, fortalte oldemor at vi er glade i henne, og sendte henne masse slengkyss, før vi satte kursen mot porten ut og bilen vår. På vei ut møtte vi imidlertid en liten hindring i form av to eldre mennesker, som var på kirkegården i samme ærend som oss. Prinsen går dessverre fremst, og cirka fem meter unna den eldre hvithårete herremannen, peker han på mannen, og sier høyt og tydelig: "Mamma! Er han mannen der død?"

Takk gode Gud for at eldre mennesker har redusert hørsel, eller har den livserfaring som skal til for å sile ut det de ikke vil høre! Jeg tok prinsen på armen og hastet ut gjennom porten før han fikk strødd om seg med flere gullkorn!

Jeg forbanner alt!

Forbannede romvesen, forbannede tannlege og fire visdomstenner som må trekkes, og forbannede treningssenter som ikke kaster inn konemødre som sitter utenfor i bilen sin og funderer på om dette er dagen å trene på. Hadde treningssenteret tatt ansvar og fått disse kastet inn og opp på ei tredemølle, hadde man unngått at de samme konemødrene i stedet starter bilen sin og kjører til Rema 1000, korreksjon: forbannede Rema 1000, der de kjøper en halvannen liter Pepsi Max, to wienerbrød, sjokolade, potet sticks og en sentimental film, før de snur nesa hjemmover der de legger seg på sofaen, for å rulle seg rundt i sin egen patetiske selvmedlidenhet!

Og forbannede grammatikkregler som sier at to punktum på foregående avsnitt er ALT for lite!!!!!!!!!!!!!

Grrrrrrrrrrrrrr......

Del 1 Videoblogg fra treningstur

Hva gjør man når man endelig får en barnefri helg her i fuglekassen? Jo, da setter man seg på sykkelsetet og trør livet av både seg selv og hufsetufsa! Jeg tror jeg holder på å daue, men jaggu sitter jeg her og gliser likevel. For en tur og for en herlig følelse man får etterpå. Bare se her, og i oppfølgingen som kommer i neste innlegg.

Prinsen skjemmer ut mammaen sin!

Da var dagen kommet, den dagen da prinsen fikk sin egen mor til å ønske at det gikk an å synke gjennom golvet. Dessverre er Rema 1000 nøye når de velger entrepenører, og derfor måtte jeg fint finne meg i å bli stående, rød som en tomat.

Det hele skjedde i kassakøen, der jeg trakk fronten på handlevognen etter meg, for å få den delen med varene nærmest båndet. Det betydde at prinsen, som satt bak i vogna, derfor hadde god sikt bakover i køen. Rett bak ham, sånn cirka en halv meter unna, står det en diger biker i fullt mc utstyr. Å si at vedkommende var av gjennomsnittlig størrelse, vil på alle mulige måter være en gedigen underdrivelse. Dette oppdaget såklart min svært så observante sønn.

"Mamma! Han har tjukk mage," sier han som om det skulle være den største selvfølgelighet. Åh nei, tenkte jeg mens jeg fortsatte å laste varer, tilsynelatende som om ingenting hadde skjedd. Jeg turte iallefall ikke å se opp, selv om det kanskje var det jeg burde gjort, sammen med overbringelsen av en beklagelse. Jeg kjente rødfarven brenne i kinnene, og fortalte prinsen, fortsatt uten å løfte blikket, at "Nei, det var ikke noe fint å si!" I stedet for å ta hintet repeterte imidlertid prinsen seg selv høyt og tydelig, til min store fortvilelse. "Prinsen, sånn er det ikke lov å si. Husk mamma har også stor mage," fortsatte jeg i håp om å appelere via et felles holdepunkt mellom meg og kulemagen bak oss. Det som deretter kom var jeg imidlertid totalt uforberedt på, og det vil nok dere som leste mitt forrige innlegg om prinsens gullkorn, forstå ganske godt: "Nei da mamma! Du har tynn mage du!"

Takk kjære prinsen min, men når mammaen din sier sånt, er det fordi hun håper du husker at du kallte henne tjukk for bare tre dager siden, og at hun denne dagen ønsker at du for en gangs skyld skal si deg enig med henne!

Å fortjene en nytrimmet hekk!

I kjølvannet av mitt forrige innlegg, Hersens mannfolk, fikk jeg mange fine kommentarer som inneholdt masse gode tips om hva man kan gjøre med mannfolk, som rent hypotetisk sett ikke kommer seg opp om morgenen. Jeg vil herved få takke dere alle for å ha fått ned pulsen min, og i tillegg vil jeg opplyse om at jeg nå har satt opp et skap der jeg kan putte ham inni neste gang han oppfører seg som en tenåring. Jeg har også sluttet å vekke ham i frykt for å møte det samme morgengretne trynet en gang til. Nå må han komme seg opp selv, og betyr det at han forsover seg, så får det bare bli sånn!

Når det gjelder Hanne Nabintu Herland som noen nevnte i en kommentar, så er jeg særdeles enig! Noen burde sette på den dama en munnkurv før hun skjemmer ut seg selv mer enn det hun kan ha godt av! Makan til kvinnfolk skal man lete lenge etter. MEN, det er kanskje sånn man blir om man bare lakker neglene sine, lager god mat for mannen sin og pynter seg litt ekstra for å tilfredsstille ham seksuelt? Her i fuglekassen må man derimot selv være finkjemmet, samt ha gjort seg fortjent til å få en veltrimmet hekk hos en truseløs konemor. Med andre ord: Jeg slipper å trimme hekken denne uka ;-)

Hersens mannfolk!!!!!!!!!!

Hvor mange av dere er det som opplever at når dere, med god grunn, blir sint på den såkalte bedre halvdelen deres, så snur han det til å handle om deg, og alt du sier og foretar deg i kjølvannet av det som fikk deg sint?

I mine øyne burde en utvilsomt hypotetisk diskusjon handle om at mannen din ikke kommer seg opp om morgenen for egen maskin, og at han blir sur og irritert når du vekker ham med å pjuske ham i nakken, og sier "Nei, du kan ikke sove 15 minutter til, for da blir det bare stress, og jeg må gjøre alt alene om vi skal rekke å levere barna i tide!" Den samme diskusjonen burde handle om at han, ved å ikke ta ansvar for å komme seg opp om morgenen, overlater det meste til deg SOM SÅKLART SYNES DET ER FAEN SÅ HERLIG Å STÅ OPP ETTER 5,5 TIMER MED SØVN. Det hele burde også handle om at han er sur, fremfor takknemlig, for at du tar ansvaret med å få ham opp uten å mukke, i cirka 80 % av morgenene. Videre burde diskusjonen handlet om at du av og til står opp 15 minutter (eller 30) før ham, for å la den stakkars mannen få det kvarteret han så sårt trenger. Den fordømte tosken som sovner som en stein hvor som helst, når som helst - og som hver natt får ca 8 timer søvn, altså to timer mer enn deg. Det burde sist, men ikke minst, handle om at når du har vekket ham, og han er sur fordi han ikke kan sove lengre, så har du din fulle rett til å reagere med frustrasjon og irritasjon fordi det utakknemlige mannfolket har samvittighet til å være sur og irritert over noe som i en normal verden er en selvfølge! Skal man på jobb og har barn, så må man bite i seg smerten det er å stå opp (suck it up), og være glad man har noe å stå opp til som gir livet mening, iallefall for de fleste.

Men, nei da! I enkelte hjem, helt hypotetisk altså, så ender det opp med å handle om at du kvinne stresser. For hva gjør vel et kvarter ekstra, og hva gjør det vel at det er du som fortsatt må vekke mannen din etter at det kvarteret har gått? Ro ned litt da, det gjør vel ikke noe at barna ikke rekker frokosten i barnehagen. De kan jo spise hjemme en gang i blandt, selv om vi vet at de spiser mye mindre da, og at det tar tre ganger så lang tid for dem å spise den brødskiva hjemme som i barnehagen, noe som gjør at vi i mange tilfeller kommer for sent til jobben. La oss drite i den erfaringen vi så ofte har gjort oss, og sove litt lengre.

Videre ender den hypotetiske diskusjonen opp med å handle om at du tross alt ble irritert og sint, når mannen din våknet av pjuskingen, og var sur fordi han måtte stå opp og ta del i morgenoppgavene. For du burde jo vite at han ikke kan noe for at han er sur når han våkner, det er nemlig ikke slik som hos oss kvinner, der vi kan bite i oss sure oppgulp, selv når hormonene raser.

Diskusjonen ender også opp med å handle om at du hisser deg opp over ingenting, for du er såklart ikke drittlei av å ha den samme runden hver morgen? Det blir også å handle om at du sier han "anklager" deg for å være forbannet, men at han ikke tenker på at det kanskje ikke er så rart, hvorpå han mener det er et faktum at du er forbannet, og at ordet "anklager" derfor ikke er riktig av deg å bruke. For å toppe det hele begynner kanskje mannen din å lete etter en ordbok, fordi han mener dere tydeligvis har forskjellige definisjoner på det å "bortforklare."

I slike hypotetiske situasjoner, som oppstår, helt hypotetisk, cirka annenhver måned - så ville iallefall jeg blitt frustrert, sint, oppgitt, gal og faen så lei meg. For hvem er det som har et problem? I følge retningen slike diskusjoner hypotetisk sett kan ta, er det jo tydelig at det er kvinnen som har et problem, og ikke den sure mannen som ikke vet å ta seg sammen og være glad for at noen hjelper ham med å komme seg på jobb. Nei da - la han være sur - han kan jo ikke noe får det stakkar! Og du, kan ikke du bare la være å bli irritert på ham, så skal du se at disse diskusjonene ikke blir å handle om deg og hvor håpløs du er som prøver å få alle i barnehagen og på jobb i tide. Hmmm, hva tror du?

Dessverre, akkurat det forslaget passer ikke meg! Jeg oppfordrer derfor alle kvinner med et slikt problem, til å avlegge mannen din sin sjef et lite besøk. Der kan du iallefall være sikker på å møte den takknemligheten du ikke møter hjemme, for hvordan var det egentlig før dere møttes igjen? Jo, det stemmer det - da forsov mannen din seg cirka tre ganger i uken. Hersens mannfolk!!!!!! Ja, helt hypotetisk altså...

Og forresten, at det finnes kvinner som oppfører seg slik som i det hypotetiske eksemplet, er for meg knekkende likegyldig - for i dag handler det om mannen!

Gullkorn fra prinsen i fuglekassa!

I går var tydeligvis dagen da prinsen nok en gang følte for å slippe noen gullkorn. Det startet på vei til barnehagen da han ropte etter en gammel hvithåret mann som passerte oss, at "Vi skal hjem å spise pannekake Gamlefar!" At vi var på vei til frokosten i barnehagen hadde tydeligvis liten betydning.

Neste gullkorn, som fikk en overrasket konemor til å lure hva svarten det er de små holder på med i barnehagen, kom på vei hjem derifra: "Tutta e kjæresten min, for æ ska nusse litt på Tutta - og så fikk æ baby i magen min!" Kremt.... heldigvis stoler jeg på de ansatte.

Til slutt kom jo det jeg hadde håpet at ikke skulle skje, nemlig at han ser på meg og på maven min, hvorpå han bøyer seg frem, kjører en finger inn i den digre bilringen og sier "Der va du tjukk mamma!" Takk gode Gud for slankekurer!

Trening og mange tanker!

Mye trening, mange tanker, store prosjekter, og ikke minst masse tull og tøys er årsaken til mitt lille fravær fra bloggen i disse dager - sånn i tilfellet noen lurer - grmpf..... det er faktisk ingen som har lurt!!!

Det jeg egentlig tenkte å formidle i dag, er at jeg endelig har fått dreis på den lenge, men ikke så mye, omtalte slankekuren min. Det vil si, jeg tror jeg har startet tre eller fire kurer siden jul, som alle har krasjet innen en uke. Motivasjonen har med andre ord ikke vært på topp. Det jeg imidlertid har klart, er å trene jevnt. Jeg startet en uke før påske, og siden da har jeg trent tre ganger i uka, med et opphold på to uker da vi var i Spania og lillejenta var syk. De som har fulgt med vet, etter mye bannskap rundt det forbannede sykkelsetet, at jeg trener spinning på 3T. Nå kan jeg imidlertid fortelle at det finnes overhodet ikke vondt i hufsetufsa lengre, ikke en gang om jeg er litt crazy å trener uten sykkelshorts. Smack my Pony, sier jeg bare! I tillegg trener jeg styrke, fordi økt muskelmasse øker forbrenningen.

Etter to måneder med trening så jeg imidlertid ikke noe som helst bedring på vekta, og derfor innså jeg at matinntaket fortsatt var for stort. I en overgangsperiode (for å få ned blandt annet magamålet, som vi sier her) har jeg derfor valgt å bytte ut to måltider om dagen med slik protein-/slankeshake, som man får kjøpt på helsekost. Noka heter typen jeg bruker, og jeg valgte å gjøre dette fordi jeg trenger å se at vekta går ned. Jeg tar derfor shake til frokost og til middag de dagene vi lager mat som er uheldig om man skal ned i vekt (pannekaker for eksempel). Hvis vi skal ha sunn middag, tar jeg shake til lunsj i stedet. Det jeg må passe på, foruten dette, er at jeg får i meg minst 1150-1250 kcal hver dag, for hvis ikke blir vekttapet større en det som er bra når jeg trener såpass, i tillegg til at kroppen går over på sparebluss. Det som da er så greit med shaken, er at det gjør det lettere å følge med på kaloriene. Det blir mindre telling fordi hvert shakemåltid er 226 kcal. Den siste forandringen jeg har gjort, er at jeg drikker mer vann, og passer på å spise noe lett (som for eksempel en wasa sandwichbar) mellom lunsj og middag, og noe annet lett og kalorifattig til kvelds. Ergo blir resultatet færre små måltid, fremfor få store. Og resultatet, ja det har jeg begynt å se på vekta :-)

Men, best av alt er at jeg føler meg mye bedre av all treningen, og akkurat nå gleder jeg meg til å komme meg inn i gamle klær. Denne kuren kommer IKKE til å krasje slik de andre gjorde - jeg lover på tro og ære!

Barnevaktens mareritt - og drøm!

En gang i blandt, altfor sjelden skal du vite, finner jeg på noe for meg selv. Onsdag kveld var det avslutningsmiddag for klassen min, som jeg var invitert til selv om jeg ikke er ferdig før om et år. Middagen har vært planlagt i lengre tid, og frustrasjonen var derfor stor da romvesenet for en uke siden kom hjem og proklamerte at det samme kveld var sommerfest på jobben hans. Som vanlig er det jeg som må finne barnevakt, og denne gangen var jeg så heldig at kjempesnille Fru C tok oppdraget på strak hånd.

Aberet var imidlertid at prinsessa vår fikk vannkopper natt til mandag, men ble først dårlig den ettermiddagen jeg skulle bort. Siden vi visste hva som feilte henne, og fordi prinsessa skulle legge seg rett etter at jeg måtte dra, tok jeg sjansen på å reise fra henne. Jeg var jo bare ti minutter unna.

Når Fru C kom, skjønte prinsessa umiddelbart hva som skulle skje, og hun klamret seg til meg mens underleppa dirret faretruende. Med svart samvittighet overlot jeg henne til Fru C og fortet meg ut døren, mens gråten steg bak meg. 20 minutter senere kom telefonen.

Det var Fru C som kunne fortelle at prinsessa ikke hadde tatt i mot trøsten hennes. Hun hadde bare grått og grått da jeg dro, og hverken trøst eller godterier hadde hjulpet. For å toppe det hele hadde prinsessa, på grunn av all gråtingen, kastet opp på golvet. Fru C hadde derfor hastet inn på badet for å finne noe å tørke med, men da hun kom tilbake var prinsessa forsvunnet. Fru C hadde funnet henne i senga si, der prinsessa hulkende hadde krøpet innunder dyna på egen hånd, for å sove. Her må det legges til at prinsessa ikke er fyllt to år enda. Fru C syntes det var så vondt at hun ikke nådde inn til den lille syke og utrolig triste jenta.

Mens alt dette pågikk, satt "englebarnet", prinsen selv, rolig i stolen sin og så på barne-tv. Han hadde deretter spist maten sin og blitt med Fru C da det var tid for kveldsstell og natti-natti. Da jeg kom hjem var imidlertid praten mellom meg og Fru C, preget av den lille som ikke ville ta i mot trøst, og hvor fælt det er å være barnevakt når slikt skjer. Man føler seg så utilstrekkelig.

Den natten ble det ikke mye søvn. Prinsessa var i dårlig form og var, naturlig nok, svært urolig. Derfor var det med stor forundring jeg registrerte at prinsen sov til litt over halv åtte dagen etter, mye lengre enn han bruker, til tross for alt bråket. Når han våknet ble imidlertid forundringen, for ikke snakke om en uventet glede, enda større: "Men, mamma! Du skulle være borte du," sa han mens underleppa skalv. "Åh, hvorfor det," spurte jeg. "Er det fordi du ville at Fru C skulle være her når du våknet?" Prinsen så på meg med verdens tristeste morgenansikt og hulket "Jaaaaaa!"

Fru C har med andre ord ingen grunn til å føle seg utilstrekkelig som barnevakt, for her i huset kunne hun lett erstattet min plass denne morgenen - iallefall om man spør prinsen.

Da Vivi gjorde mormor flau

Da jeg var liten, for liten til å forstå hva det ville si å tråkke i salaten, da badet jeg i kålåkeren hele tiden. En gang tok jeg med min nå kjære avdøde mormor på et slikt bad. Det var så ille at jeg selv kan huske episoden.

Mormor hadde den gangen en god venninne, en hun senere mistet kontakten med. Undres om det kan være min feil? Fordi jeg tilbragte dagene sammen med mormor, fikk jeg nemlig være med når hun skulle besøke denne venninnen. Jeg husker at jeg likte å være med, først og fremst fordi det alltid vanket godsaker når jeg fikk være med til mormors venninner, men også fordi denne spesielle venninnen hadde en liten hund. Jeg elsket hunder, iallfall frem til jeg noen år senere ble bitt av en.

Under dette besøket begynte jeg imidlertid å fundere over at mormors venninne ikke hadde noen barn. Hunden var både god og søt, men det hadde vært så morro å ha noen andre å leke med. Derfor tittet jeg opp på mormor og hennes noe konservative venninne, og spurte "Hvorfor har ikke Julla noen barn jeg kan leke med?" Mormor så litt brydd på meg og svarte som best hun kunne. "Julla kan ikke få barn, og derfor har hun en liten hund i stedet." Dette var imidlertid ikke et tilfredstillende svar for meg, for det måtte da være en annen grunn. Derfor snudde jeg meg mot mormor og stilte spørsmålet hun aldri klarte å glemme: "Er det fordi de ikke har pult det?"

Hvem er dere?

Av og til blir jeg veldig nysgjerrig. Det kan være at prinsen fiser og jeg begynner å lure om det ble bremsespor i buksen hans. Da MÅ jeg såklart bare sjekke! Det kan også være at jeg synes jeg fortjener blomster av romvesenet, og derfor lurer fælt på om han har kjøpt noen, når han kommer hjem fra jobb. Når jeg nå tenker meg om, er vel dette noe som KUN har skjedd to ganger siden vi ble sammen, og derfor blir jeg vel strengt tatt ikke så nysgjerrig på blomsterfronten lengre...

Eller det kan være slik som i dag, da jeg fikk en ny følger, som ved første øyekast ikke har egen blogg - I dag var det en jente ved navn Monica, og tidligere kom Vimsehauet, Husmor 69, Vibeke og Helene. Dere andre har egne blogger som jeg stikker innom så fort jeg har ledig tid, men disse mystiske damene, og helt sikkert flere andre som ikke ligger til som følgere - de pirrer nysgjerrigheten min noe voldsomt. Hvem er dere? Gi en liten lyd, bare en bitte bitte liten en...

Samtidig er det kjempemorsomt om dere alle kan si hva dere liker best at jeg skriver om, slik at jeg vet hva jeg bør sikte mot. Og JA, det kommer flere videoblogger, med eller uten kaninmasken ;-)

Maria Mytterist kaprer Vivi!

Nok en gang har det dukket opp en fantastisk historie i et av mine kommentarfelt, og denne gangen er det Maria Mytterist som fikk meg og romvesenet til å krølle oss i lattersmerter. Maria forteller følgende selvopplevde historie:

Jeg kan le av det nå, men den gang det skjedde døde jeg nesten av skam: Jeg hadde med min 3-4 åring på butikken. Tidligere den uka hadde vi snakka om at han ikke måtte (veldig høylydt) kommentere mennesker han synes så rare eller annerledes ut. Jeg var streng, og sa at det var bedre at han snakket om det etterpå, når vi var hjemme - slik at han ikke såret noen. I kassakøen den dagen, ser jeg at han stirrer på en svært overvektig mann foran oss. Jeg gir ham blikket (streng mamma-beskjed), hvorpå han sier høyt og tydelig: "Mamma, se på han sjempetjukke mannen a`, han skal vi snakke om når vi kommer hjem!"

Jeg regner med det ble en ny alvorsprat da dere kom hjem fra handleturen ;-) Takk for en morsom historie Maria, og til dere andre: Besøk Maria sin kjempefine blogg!

Hjørnet hass Tor kommenterer hos Vivi!

Med de fleste innlegg følger en rekke koselige og morsomme kommentarer, og innimellom er det alltid noen som utmerker seg litt ekstra, og som definitivt får lattermusklene til å lee på seg. Til mitt forrige innlegg, Puppemas, kom det en kommentar som absolutt fortjener å se dagens lys. Den som kommenterte var Tor Amundsen fra bloggen Hjørnet hass Tor - Pludremesteren, og dette er historien han kunne fortelle:

Følgende historie ble meg fortalt her om dagen: Ei ung mor hadde med seg sønnen på fire år hjem til søstera si. Denne søstera var velutstyrt i fronten, og hadde dytta det hele godt opp gjennom utringinga slik at det ble en betydelig brevsprekk. Gutten stirra og stirra slik at mora syntes det ble flaut. Da søstera gikk på kjøkkenet et ærend spurte mora hvorfor han stirra så fælt, hvorpå gutten repliserte: Jeg lurer bare så fælt på hvorfor a tante har rumpa foran.

Takk for en god latter Tor :-)

Puppemas!

I dag kom gullkornene som perler på en snor, og her er de jeg husker i forbifarten:

"Mamma, har du puppa?" Treåringen ser på brystene mine med kulerunde øyne, slik han har gjort så mange ganger tidligere, før han fortsetter: "Æ har ikke puppa nei?" Jeg smiler oppgitt og gjentar meg selv for ente gang, og sier at det har han ikke, for han er gutt. Han tripper lett der han står på stellebenken, og jeg skjønner at han er i ferd med å rekke frem hendene for å ta på brystene mine. "Nei! Ikke lov, det e mamma sine puppa," sier jeg for å forhindre eventuelle forsøk. Etter fem minutters kamp for å få fokuset bort fra brystene mine, og over på nattstell og tannpuss, gir jeg opp. Gutten får lov til å kjenne på dem, en gang, i håp om at det uendelige puppemaset forsvinner. Han kommer med begge hendene samtidig, trykker brystene rett inn med flathånda før han avslutter med å dytte dem sammen inn mot midten. Han slipper dem og ser på meg med store øyne, og sier "Oi! Du va sterk du mamma!"

"Mamma! Æ vil ikke vær gutt æ!" Prinsen henger med hodet, og underleppa stikker litt frem, slik den seg hør og bør om man vil at andre skal se hvor lei seg man er. "Æ vil vær ei jente som hete Sella Wilhelm æ!" Noe oppgitt prøver jeg å forklare at han fra naturens side er skapt som gutt, og at han dessverre alltid kommer til å være en gutt. Samtidig tenker jeg at Lilly-fasen tydeligvis er over, til fordel for Sella Wilhelm, et navn som i høyeste grad kan defineres som kjønnstvetydig. Inni meg tenker jeg på det faktum at det kun er timer siden han ville gå med lillesøsterens kjole og hårspenne, og at det er en dag siden han ikke ville ha guttetiss. Samtidig kjenner jeg en liten lettelse over at han brøler "bæsj og tiss" cirka 20 ganger i døgnet, at han elsker monstertrucker, lastebiler, racerbiler og lego, og at han viser null interresse for sminken min!

Fisk flytter inn i fuglekasse!

Forrige helg representerte en aldri så liten skillevei for fuglekassen og oss som bor her. Etter å dyrt og hellig ha sverget på at vi skulle holde fuglekassen fri for dyr, hadde vi sånn helt plutselig et akvarium av minste sort, samt en blåsort liten kampfisk. At en fuglekasse skal være fri for dyr, er i seg selv en smule absurd, og enda værre er det når dyret som faktisk flytter inn der er en fisk. Vår kampfisk er imidlertid av den uredde sorten, og derfor har vi valgt å ikke dvele ved det faktum at vi har brutt husdyrløftet vårt, men heller akseptere at andre også ser sitt snitt til å svømme inn i vårt lune rede.

Denne familieforøkelsen førte selvsagt til jubel og glade tilrop fra Prinsen og Prinsessa, som umiddelbart protesterte mot konemors navneforslag, nemlig Per. Prinsen stirret på meg mens nesen rynket seg, og utbrøt forskrekket "Neeei! Fisken hete ikke Per. Fisken hete Sella Wilhelm!" Javel, tenkte jeg, og bestemte meg noe slukøret for å ikke legge ned veto, til tross for en gryende skepsis til dette utradisjonelle navnet.

Historien ender derimot ikke der. I går dro vi nemlig for å kjøpe en samboer til Sella Wilhelm, som vi syntes litt synd på. Han hadde jo ingen venner. I bilen, på vei til dyrebutikken, spør jeg hva den nye vennen til Sella Wilhelm skal hete, og etter en liten betenkningspause kommer svaret: "Hun skal hete Ester Siri!" Det er vel unødvendig å utdype at jeg holdt på å kjøre av veien, eller hva?

For alle nysgjerrige fiskekjennere, en kategori jeg definitivt IKKE tilhører, kan jeg imidlertid fortelle at det eneste vi kom hjem med fra fiskebutikken, var et slott og en liten busk til å pynte opp akvariet med. Ekspeditøren ville nemlig ikke selge oss Ester Siri, fordi hun ikke ville stå som medsammensvoren til mord. Kampfisker liker visst ikke å ha venner, viste det seg.

En ting til...

Stikker bare innom for å formidle at jeg og den nye sykkelbuksa for tiden sykler så mye, at det blir liten tid til blogging! Okey, så har jeg en del andre ting jeg trikser og mikser med også, men som Arnold så kjekt sier: "I'll be back!"

Forresten, det er en ting jeg må fortelle. På lørdag brukte jeg og romvesenet litt over åtte timer på å montere et dusjkabinett, inne på et rom som er hele to kvadratmeter stort. Romvesenet sa F.... (et annet ord for hufsetufsa) så mange ganger at jeg mistet tellingen, og for å toppe det hele, påstod romvesenet at han var så svett at han ikke kunne utstå stanken av seg selv. Men, vet dere hva som var mer fantastisk enn noe annet? Jo, nemlig at vi var venner NESTEN hele tiden. Det var nok takket være mitt harmoniske, stillferdige og blyge vesen :-)

Nå kom jeg på en ting til. Dere husker sikkert fortsatt den flotte *kremt* videobloggen jeg la ut for noen dager siden. Min gode venninne Fru C så også den, og jeg fikk derfor ganske raskt en sms fra henne, der det stod noe sånt: Etter å ha sett deg i sykkelbukse og med kaninmaske, har jeg innsett at jeg og Ektemannen må ha et rimelig kjedelig sexliv!

Jeg lo godt mens jeg svarte henne, men rakk ikke en gang sende svaret før en ny sms fra Fru C ramlet inn på mobilen min: Nå fikk jeg meg en ny latter - klarte nemlig å sende meldingen din til Ektemannen! Bør kanskje sende en oppklaringsmelding? Spørsmålet er om han vil tro på at meldingen virkelig skulle til deg før han får se videobloggen din ;-)

Bæsjemamma!

Det er en helt vanlig ettermiddag i fuglekassen, iallefall nesten. Denne ettermiddagen har nemlig Vivi og romvesenet bestemt seg for å ta med sine to håpefulle ut på shopping. De små må ha nye joggesko, støvler, sandaler og diverse klær. Det Vivi og romvesenet imidlertid ikke har tatt høyde for, er at det er første dag etter påske og at barna derfor er i sjokk etter en hel dag i barnehagen. I tillegg kan det synes som om hele Trondheim er ute med barna sine denne ettermiddagen, i samme ærend som Vivi sin familie. Kaos er visstnok beskrivende for slike situasjoner.

Vel ute av huset tar det ikke lange stunden før Vivi skjønner at dette kommer til å bli en svett ettermiddag. Ungene holder seg ikke i ro ved siden av henne og romvesenet, prinsessa vil ikke prøve nye sko, og hverken hun eller prinsen har tenkt å høre på noen av irrettesettelsene som Vivi prøver seg på. Stresset og svett er det bare et ultimatum som står igjen overfor prinsen, som er gammel nok til å forstå alvoret: "Hvis du ikke høre etter mamma no, og lar vær å spring rundt ut blandt bilan som kan kjør på dæ, så må du sitt i bilen!"

Fem minutter senere husker Vivi derimot hvorfor denne trusselen ikke overbrukes, for noen må nemlig sitte sammen med trollet når han er forvist til bilen. Denne ettermiddagen faller oppgaven på henne. Mens romvesenet er inne i den siste butikken, sitter altså Vivi igjen i bilen med en overraskende fornøyd prinsesse og en hylende prins.

"Æ vil vær med inn i buttikken, æ e snill no!" Vivi svarer så pedagogisk som mulig, og er egentlig ganske fornøyd med hvor rolig hun klarer å forholde seg, men så kommer det. " Da si æ bæsjemamma te dæ," stotrer han frem mellom alle hikstene. Vivi kjenner det knyter seg til i magen, for nå er hun lei prinsen sin bæsjemamma-periode, som har vart i cirka to uker. Derfor gidder hun heller ikke å svare på utbruddet fra prinsen. Hun snur seg bort fra de to i baksetet, ser ut av frontvinduet og puster resignert ut, i det samme som hun hører prinsessa som hermer etter sin ever-lasting-hero: "Da di ei bæjsemama!"

Det stopper imidlertid ikke der. De neste ti minuttene hagler det nemlig med bæsjebeskyldninger mot Vivi, som sitter i fremsetet og ikke vet om hun skal le eller gråte. Etterhvert kommer heldigvis romvesenet, og familien setter kursen hjemover. Prinsen sitter fortsatt og hulker, og det hele eskalerer faktisk når romvesenet kommer og prinsen forstår at slaget er tapt. Det ble ingen butikktur på ham. Fortvilet over utfallet sier han gråtkvalt: "Æ vil te mora mi!" Dette er et kjent sitat fra bæsjeperioden, og det smelter derfor ikke hjertet til Vivi, for hun vet hva som kommer når hun svarer: "Æ e jo her , det e æ som e mora di!"

Svaret kommer resolutt, og er preget av at prinsen er sinna: "Nei, du e ikke mora mi. Det e Ingvild som e mora mi." Ingvild er da den eldste jenta i barnehagen, og det er hun som får være mor når de skal leke mor, far og barn. Hvilken rolle prinsen har i denne leken, vet Vivi så alt for godt, og aner derfor en viss utvikling av situasjonen.

"Nei Prinsen, det e æ som e mora di på ordentlig. Ingvild e bare lissom-mora di når dokk leike i barnehagen," sier Vivi fullstendig klar over at dette er som å snakke til en vegg. "Nei, og æ heite ikke Prinsen, æ heite Lilly!"

Dåseh.......!

Jeg tror jeg holder på å dø! Du skjønner det at jeg har nemlig vært på såkalt Trim, Trening og Trivsel på 3T - nærmere bestemt på PulsSpinn45. Det vil si at man sykler i 45 minutter, og underveis har man fire intervaller på fire minutter hver, der det er meningen at man skal komme opp i mellom 80-95 % av maks O2-opptak. Med andre ord kan du ta det forbannede slagordet Trim, Trening og Trivsel, og stikke langt opp i svarteste rævhølet! Drittvondt, DåseHelvete og DjevelskeFaenskap (3D) passer MYE bedre.

Sett bort fra det, så har jeg det bra!

Hufsetufse i nød!

Hei snuppa!

Nå har endelig jet-lagen gitt seg, og jeg kan trygt si at "I'm back in shape"..... hvis du da ser bort fra det faktum at jeg i dag har vært på min første trening siden tidenes morgen, og derfor ligger for "døden". Au au au au!!! Hufsetufsa mi har det FRYKTELIG vondt, etter en time på det fordømte sykkelsetet. Jeg burde kanskje begynt med styrketrening i stedet.

Ellers har jeg klart å karre meg opp til skolen, der jeg nå sitter oppå en godt polstret stol, i et hederlig forsøk på å lese om Albert Bandura sin teori om mennesker og motivasjon. Mitt håp er at Bandura sine teorier kan gi meg et personlig utbytte, i tillegg til det åpenbart faglige. Jeg trenger nemlig en stor dose motivasjon for å komme meg gjennom de kommende dagers helvete med stive lår, rompe og sår Hufsetufse. Jeg slipper om ikke annet å bruke den gamle hvite løgnen om "vondt i hodet" til romvesenet, for nå kan jeg heller si "vondt i Hufsetufsa!"

Hvordan går det forresten med deg? Trenger du også litt motivasjonspåfyll, du som skal ha svigermor i huset i tre uker? Når jeg ser på saken fra din vinkel, skal jeg kanskje holde snavla mi og slutte å klage over Hufsetufsa. Besøk av svigermor ligger i en klasse langt over mine utfordringer. Det er iallefall det jeg har fått høre, for selv har jeg jo ingen svigermor. Har hun kommet med noen gullkorn som får en sliten husmor til å gå i fistel, eller har det gått bra? Du skal vite at i tillegg til den såre Hufsetufsa mi, er det deg jeg tenker mest på i disse dager.

Masse klemmer fra superdupre, perfekte, alltid så flinke og snille Vivi - din venn i nøden ;-)

PS!
Målet med mailen var å få deg til å le, og nå som jeg ser på det i ettertid, ser jeg at dette blir et PERFEKT bloggeinnlegg. Om du klarer å slette mailen, vet du hvor du finner den!

H....... dritt KLM!

Nå er jeg endelig hjemme, og har Jet-lag så det holder! Føler meg rett og slett drita, og da er det kanskje ikke så rart at jeg i går natt våknet livredd og ikke skjønte hvor jeg var, mens jeg i natt hadde fylleangst og ikke fikk sove! Det er med andre ord godt det er lenge til jeg skal ut å reise igjen.

I tillegg er jeg enda i harnisk over KLM. Det startet med at flighten mellom Houston og Amsterdam var ca 40 minutter forsinket, noe som betydde at jeg ikke rakk flyet videre til Trondheim, til tross for at det enda ikke hadde tatt av da jeg landet i Amsterdam. Da jeg kontaktet KLM på bakken, ca 08.50 på lørdags morgen, ble jeg booket om til et fly som tok av først klokken 20.20 samme kveld. Det ville bety neste 12 timers venting i Amsterdam, samt at romvesenet og barna ikke kunne hente meg på flyplassen, fordi de små lå og sov. Da begynte jeg å grine! Fytti rakkern hvor lei meg jeg ble. Så der stod jeg, svart av maskara, trett fordi det var nesten et døgn siden jeg hadde sovet, og deprimert fordi jeg ikke ville få den hjemkomsten jeg hadde gledet meg til.

Det var da jeg tok saken i egne hender og gikk til en annen KLM skranke, der jeg fikk booket om til Oslo og derfra videre til Trondheim. Jeg måtte betale 8oo kroner for billetten Oslo-Trondheim, men det var det verdt, for da ville jeg være i Trondheim kl 17.55. Jeg fikk med andre ord den velkomsten jeg hadde sett frem til, med norske flagg og MASSE klemmer og glade ansikt!

Et siste grynt i retning KLM er imidlertid at de i Amsterdam hadde klart å "glemme" igjen to av tre kolli, som jeg fikk levert på døra dagen etter. Møkk og dritt, men kanskje ikke så dumt likevel - for da var det ingen tollere som sjekket bagasjen min og alt stasjet jeg hadde med hjem! So long suckers, sier nå bare jeg!

Kakeparty, og i morgen drar jeg!

I skrivende stund er det torsdag, og i morgen drar jeg tilbake til Norge. Jeg gleder meg til å komme hjem til romvesenet, prinsen og prinsessa - for dere vet: borte bra, men hjemme best! Jeg gleder meg spesielt til å se småtrollene komme løpende mot meg på flyplassen, og tar jeg ikke feil er det sikkert en liten en som hyler mamma, når han får se meg.

Jeg gleder meg også til å se ansiktene til de små når de får gavene jeg har med, og siden jeg har tatt helt av, er det som julaften på nytt! I tillegg har jeg vært litt fornuftig også. Jeg har nemlig handlet mye billige klær, og toppen av kransekaka er de to Graco bilstolene jeg har med hjem. I Norge koster de ca 12-1300 kroner, men her gav jeg ca 350 kroner for de. I tillegg har romvesenet tatt seg noen friheter mens jeg har vært i Amerika. For så fort jeg hadde satt meg på flyet, gikk han på internett og bestillte et par slalomski til ca 1000-lappen, som han antar å ha spart ca 4-6000 kroner på. Disse blir levert på døra av Fed-Ex i løpet av dagen, og vips har konemor max tillatt bagasje med seg hjem! Derfor håper vi nå at jeg ikke blir hentet inn av tollerne.

Avslutningsvis legger jeg ved noen bilder fra de siste dagene her i Houston, og med det vil jeg takke for reisefølget til dere bloggere, samtidig som jeg vil overrekke verdens største klem og takk til Herr I og Fru C, som har latt meg bo her i nesten to uker. Jeg har hatt det topp, og det skyldes uten tvil deres gjestfrihet, gode humør og teite humor ;-) Jeg er så glad i dere alle sammen! Adios Amigos!

En smule større enn Sinsenkrysset!

Her er vi på besøk i et "rikmannsstrøk", som er inngjerdet og har egen vaktport!

Ja, jeg trenger vel ikke kommentere dette, gjør jeg?

Kakebutikker liker vi!

Å kjøpe kake liker vi enda bedre! Spesielt når stykkene er kjempestore, og kaka heter "Black Out Cake".

Det vi liker ALLER best, er imidlertid å spise kakene vi har kjøpt, inne på den store kakebutikken! Sjekk dunet på overleppa... er det normalt???? Halleluja, jeg ser jo ut som en hårdott!

Slikt kaller jeg "Fancy-schmancy"!

Lite norsk, veldig amerikansk kanskje?

Retro kinotavle!

Bæsjehumor i Amerika!

Du vet hvordan det er med gode venninner - man sier det meste til hverandre, om det er på spøk eller alvor. Det er derimot ikke alt du vil at andre, inkludert venninnenes ektemenn, skal høre. På dette området hender det imidlertid at jeg plumper uti med begge bena, både titt og ofte. Om det skyldes at jeg ikke gidder å bry meg, fordi jeg tar meg selv svært lite høytidelig, eller om det skyldes ren og skjær utenksomhet, er ikke alltid like lett å bedømme.

Som for eksempel i går ettermiddag. Jeg og Fru C styrer med et eller annet på kjøkkenet. Vi snakker om løst og fast, og plutselig kjenner jeg at NÅ må jeg på toalettet. Samtidig går det en liten humoristisk djevel i meg, og med et lite smil om munnen sier jeg "Ah, nå må jeg på do, og siden det kan ta sin tid, tar jeg med meg boken min - for jeg har nemlig lært at når man har hemorider, skal man ikke presse!"

Som en oppfølging på mitt utsagn, svarer Fru C noe sånt som at "Ja, men av og til må man presse litt, for bæsjen kommer ikke ut av seg selv." Jeg er allerede på vei til trappen som går opp til andre etasje, og svarer i forbifarten "Ja, men jeg mener sånn presse-presse, for det er ikke bra!"

Mens jeg løper opp trappen smiler jeg for meg selv, og vet at Fru C antakeligvis har det samme smilet om sin munn, et smil som forteller at bæsjehumor-er-fortsatt-moro. Når jeg tipper toppen på trappa, får jeg imidlertid et aldri så lite sjokk. Der ligger Herr I lettere henslengt, rett ved gelenderet som skiller loftet fra den åpne førsteetasjen. Herr I har verdens største glis om munnen, og det er ikke vanskelig å forstå at han har hørt mitt og Fru C sitt resonnement rundt pressing av bæsj.

Jeg knekker såklart sammen av latter, og en smule skam, men kjenner at nå må jeg VIRKELIG på do. Hele seansen avsluttes derfor med meg som hyler av latter, og henvendt til Herr I stotrer frem at "Herregud, nå MÅ jeg på do, for ellers kommer jeg til å gjøre i buksa!"

I går ble altså Herr I innlemmet i min og Fru C sin bæsjehumor, som om det var det mest naturlige i hele verden, og da spiller det heller ingen rolle at jeg faktisk ikke har hemorider!

Konemor opplever ekte Baseball.

I kveld har jeg og Fru C vært på en ekte baseball kamp. Det var Houston Cougars, fra University of Houston, som spilte mot LaFayette. Vi ankom Cougars sin hjemmestadion bare minutter før kampstart. Lette til sinns og svært fnisete kjøpte vi billetter av beste sort, hver vår caps, popcorn og litt drikke.

Deretter fant vi plassene våre, tok fram kameraene og erklærte oss selv for kampklare. Eneste problemet var at vi hadde null kjennskap til baseballreglene, noe vi ikke tok så høytidelig. Vi kom sikkert til å forstå det etterhvert konkluderte vi med, i det vi måtte reise oss for den amerikanske nasjonalsangen:

Etter nasjonalsangen, var det på tide med litt skikkelig baseball:

Når vi begynte å gå lei av selve kampen, begynte vi å se på spillerne sine romper. Dette må være den mest sexy'e sporten som finnes, er det noen som en eller annen gang har sagt! Sjekk ut rompa til nummer 26, Murphy (favorittspilleren vår), så skjønner dere hva vi sikter til:



Etterhvert kom mørket, og det ble riktig så stemningsfullt.



Etter nesten to timer hadde vi imidlertid sett nok Baseball, og derfor snek vi oss ut, cirka halvveis i kampen. Been there, done that - tenkte vi, mens vi gikk mot bilen og saumfarte parkeringsplassen etter en matchball.

Æ vil snakke med Amerika!

I løpet av ferien min i USA, har jeg snakket med familien hjemme ved tre anledninger. Dette har vært utrolig godt, særlig det å høre de søte stemmene til prinsen og prinsessa. Prinsessa er så liten at der kommer det mest noen lala - lyder, etterfulgt av noen mama. Prinsen er derimot gammel nok til å føre en enkel samtale med sin mor, men akkurat der har konemor måttet svelge noen kameler.

Dere skjønner nemlig det, at den kjære prinsen min tenker på helt andre ting enn å snakke med meg, når vi ringes. I det han får røret, begynner han å gnåle ustanselig om "Amerika? Amerika? Æ vil snakke med Amerika?" For å stoppe gnålinga har jeg endt opp med å svare "Uff ja, vent litt," før jeg gir røret til Fru C, med forklaringen om at min kjære sønn helst vil snakke med noen andre enn meg.

"Ja hallo, det er Amerika," har Fru C svart, og da har prinsen fått det som han vil. Det hjelper ikke at romvesenet har forsøkt å fortelle at Amerika er et sted og ikke et menneske, prinsen SKAL uansett snakke med Amerika og ikke sin mor! Det eneste han derimot vil snakke med meg om, er alle gavene jeg skal ha med hjem! Utspekulerte lille bøllefrø!!!

Typisk amerikansk!

Det er sikkert mange ting man kan si typisk amerikansk om, og hva som er typisk vil sikkert variere like mye som antallet man spør. Her er imidlertid noen av de tingene jeg har opplevd den siste uken, og som jeg ser på som typisk amerikansk.

Amerikansk kjent ølmerke.

Wal Mart Supercenter har vel alle hørt om.

Glorete glitter og bilselgere er en slager, iallefall i de fleste filmer!

Gedigne veier, mange felt og store biler.

Hvem har vel ikke sett slike skilter på en eller annen amerikansk film.

Skyskrapere - og disse er ikke blant de største.

Stor stadion i Houston. Ikke typisk i seg selv, men mer kjent for hva som skjedde der da vi var der:

Corn Dogs har iallefall jeg hørt om, og da bare som et amerikansk fenomen.

Ekte cowboyer!

Livestock show er noe som hvert år arrangeres i Houston, og det er som en XXXXL norsk martna.

Auksjon av storfe.

Det er ikke bare vi mennesker som trenger hårføner for å bli fine.

Jeg tror de klør oksen/kalven med en pinne for å få den til å stå stille.

På vei hjem - ny skyskraper.

Her skjønte jeg hva Fru C mente med at deres hus ikke var noe i forhold til hva de rike bor i.

Fem minutter etterpå kjører vi forbi disse husene, som representerer trinnet før hustrailerne. Kontrastenes land tenker jeg.

Konemor savner sine små!

Nå begynner hjemlengselen å komme over meg. Ikke så ille at jeg vil sette meg på første flyet hjem, men nok til at jeg tenker på de små tingene som gjør meg glad.

Det kan være lyden av prinsen som roper "mamma!" mens han løper opp trappene i oppgangen, etter en lang dag i barnehagen. Det kan være smilet og den gode klemmen som venter meg, når jeg tar imot ham på det øverste trappetrinnet. Det kan også være de våte kyssene og klemmene fra en liten prinsesse som både sikler og er snørrete. Eller det kan være det rampete blikket hun sender meg, når jeg prøver å fange kjøkkenredskapet hun rappet fra skuffen min.

Jeg savner også å høre prinsen som sier at at han vil legge seg, i det han løper mot rommet og sengen sin. Eller prinsessen som, på grunn av alt bråket, setter seg opp i sengen med verdens søteste smil, i det storebroren kommer inn døren bare minutter etter at hun har lagt seg. Jeg savner god natt sangen, kyssene i panna, klemmene og en liten stemme som sier "Jeg er glad i deg mamma." Jeg savner det meste, hvis man ser bort fra dårlig nattesøvn og tidlige morgener da.

Jeg savner også romvesenet, og det er ikke bare fordi jeg har eggløsning og denne uken har hatt en herlig baby rundt meg hver eneste dag ;-)

Konemor nyter livet i USA!

For å kalle en ferie for en ferie, er det enkelte kriterier konemor mener må oppfylles. I korte trekk snakker vi om god mat, god drikke, shopping, avslapping og en liten anelse luksus. Så langt har mitt USA opphold bydd på alle de nevnte punktene, og konemor er derfor svært fornøyd.

En kyllingburrito, slik en kyllingburrito skal være - mmmm!

Når Herr I står for grillingen, er det ikke noe slinger i valsen skal jeg si deg!

Her har jeg, Fru C og barna vært på restaurant, og desserten tok vi med oss hjem. Sjekk størrelsen på kakestykkene!

Her har Herr I tatt meg med til den lokale butikken, og gjett om øynene mine stod på stilk, og munnen badet i vann da jeg fikk se disse flotte kakene!

Halleluja - slanking dra til blokksberg!

Her fikk jeg prestasjonsangst - for nå er det ikke lenge til prinsessen min fyller to år.

God drikke er et av kriteriene i en ferie, og her i kombinasjon med et annet; avslapning.

Her er konemor på vei til noe av det hun gledet seg mest til, og til vertskapets store glede har jeg for vane å uttale en mengde ord slik de skrives, og ofte med en trøndersk aksent. Wal Mart er intet unntak.



Shoppe shoppe shoppe...

Enda mer shoppe shoppe shoppe - Ops! Jeg trenger større koffert!

Så var det dette med avslapning da! Som dere ser ligger konemor her i et badekar, svøpt i badeskum. Det dere derimot ikke ser, er konemors forfjamselse over at kun halve kroppen hennes er under vann. Jeg husker da vitterligen at sist jeg badet, for noen år og kilo siden, så lå hele jeg under vann. Fru C sier imidlertid at badekarene her er små, ja faktisk tror hun at det er snakk om barnebadekar. Jeg støtter henne HELT KLART i den antakelsen!

Jeg hører noen kalle på meg; "Kom konemor, kom og legg deg ned, kom, kom...."

Og vips! Der ligger jeg - totalt avslappet.

Herr I mikset en aldeles nydelig Margaritha til meg, og "that maid my day"

Romvesenet om konemoren sin

Forleden dag, før jeg dro til USA, stod jeg og betraktet meg selv i baderomsspeilet. Jeg uffet meg, sukket og hang generelt med leppa. Jeg uttalte det meste høyt, vel vitende om at romvesenet hørte hva jeg hadde å si om meg selv. Jeg ville på en måte unnskylde det faktum at romvesenet hadde endt opp med meg. Jeg skulle så gjerne sett bedre ut for ham, og jeg hater det faktum at jeg har forandret meg slik, siden den dagen han gav meg sitt ja.

Det er da romvesenet snur seg og setter øynene sine i meg. Bestemt, på grensen til sint, sier han: "Tror du virkelig at jeg hadde giddet å ordne meg en stygg kone?"

Det var ikke mer å si om den saken, og med et følte jeg meg fryktelig dum.

Hjemme hos Fru C i USA

Da er det på tide å vise bilder fra huset jeg bor i, under mitt USA opphold. Fru C har imidlertid, gang på gang, understreket at huset de leier (for ca 3900 dollar) er ingenting imot det vi skal besøke på søndag, for da skal vi på barbeque hos en annen norsk familie. For meg som kommer fra fuglekassen på 68 kvadrat, blir imidlertid dette enormt nok! Herr I forteller forøvrig at om de skulle kjøpt huset de leier, måtte de betalt halvparten av hva et slikt hus ville ha kostet i Norge. Han er ikke helt sikker, men tror prisen på huset ville tilsvart ca 3 500 000 kroner. I Norge betyr det at et slikt hus ville kostet minst det dobbelte!

Et fantastisk inngangsparti må man ha!

Trappa opp til andre etasje.

Fru C hadde pyntet med vakre blomster til jeg kom (tror jeg).

Slik ser stua ut fra inngangspartiet.

Det er ikks så mye annet å si enn at i USA er ALT stort, til og med hylleseksjonene! Ellers liker jeg sofaen til Fru C og Herr I svært godt.

Stua fra andre etasje.

Spisestua som ligger mellom kjøkkenet og inngangspartiet.



Kjøkkenet sett fra stua, og som dere kanskje ser, er det et lite bakhode som stikker opp til høyre for stekeovnen. Det er hodet til lilleprinsen som ser ned på Fru C, som gjemte seg for fotografen!

Her tror imidlertid Fru C at fotografen er ferdig, men det var jeg ikke :-)

Kjøkkenbordet som er kjøpt på IKEA her i Houston.

The master bedroom!

Badet til Herr I og Fru C - fantastisk stort, med eget toalett, dusj, boblebad, to vaskeservanter og et digert walk-in-closet!

Dette er det berømte gå-inn-i-skapet, og tar jeg ikke feil, blir nok Fru C litt snurt fordi hun ikke fikk ryddet før jeg tok bildet. Forresten tror jeg heller hun blir snurt fordi ikke jeg ryddet :-)

Dette er et av de andre badene, et av de 4, 5 badene som finnes i huset!

Et sånt vaskerom skulle jeg gjerne hatt i fuglekassen min.

Ellers må jeg få understreke at jeg har det kjempefint. Fru C gjør alt hun kan for at jeg skal kose meg, oppleve ting, spise god mat og slappe av. Verdens beste venninne kan man trygt si - hvis man ser bort fra når hun erter meg når jeg uttaler Wal-Mart!!!