
30. januar 2009
Den fordømte Eventyrposen!

29. januar 2009
Det herligste med å ha barn!

Barn og alt som kan gå galt!

Det er tidlig mandags morgen og du sover søtt. Plutselig blir du revet ut av søvnen da du merker at noen er i rommet og at vedkommende står og ser på deg. Fordi du er så trett fungerer heller ikke hodet, og instinktet forteller deg at du skal bli redd. Du kjenner frykten rive i deg i et kort øyeblikk, helt til øynene får vendt seg til mørket, og du oppdager den lille som står bøyd over deg: "Mamma! Jei har tissa ut mei." Du tenker at det ikke går an siden den lille bruker bleie, men konstanterer raskt at det umulige har skjedd. Bleien er så full at det har rent over. I tillegg registrerer du at barnet ditt synes det er helt normalt å stå opp klokken 05.30, men du velger å holde munn fordi du har erfart hvor sint han blir om du ikke deler samme oppfatning.
Dere går på badet, du er trett og den lille er lys våken. "Mamma, kan du nyse av mei bleien?". Du skjønner at barnets far har lært gutten noe morsomt *sukk*, og vet at her er det bare å spille med. Nysing følges opp av et krav om å synge, kile osv, og før gutten er påkledd er iallefall du lys våken.
I mellomtiden har resten av huset våknet av alt bråket, og det lille badet som er ment for max to personer, rommer nå fire. Når alle er ferdig påkledd, går far ut på kjøkkenet for å smøre mat, mens du bevilger deg en kjærkommen tur til toalettet. De to små tar det derimot som en selvfølge at de får lov til slå følge med deg, og toalettet som er ment for max en person, rommer nå tre. Du vet at det blir hyling av en annen dimensjon om du prøver å lukke dem ute, og det er iallefall ikke å trakte etter så tidlig på morgenen. Så der sitter du da, akkompagnert av to skuelystne tilskuere som kommer med heiarop hver gang det plopper i vannet under deg.
Ferdig med det du vet, lengter du etter å sette deg ned med frokosten og avisa. De små følger såklart etter og setter seg på hver sin side av deg. Alle spiser mens du prøver å bla i avisa. Det hele går fryktelig tregt fordi han til høyre for deg hele tiden peker og spør: "Mamma! Ka e det for nå?" Du svarer, kun for å få et oppfølgingsspørsmål: "Koffer det?". Du svarer igjen og får et nytt oppfølgingsspørsmål: "Ja, men koffer det da?". Mens du svarer på hvorfor alt er som det er, ligger hun til høyre for deg oppå den delen av avisa som er på hennes side, og mellom henne og avisa er det en brødskive med syltetøy på. Du går på kjøkkenet for å hente en klut og litt papir, og når du kommer tilbake ligger side fire på golvet, mens side fem er delvis i munnen på den minste. Du erkjenner raskt at far i huset er så fordypet i kulturbilaget at han ikke registrerer hva som skjer. Innen frokosten er over, innser du at du ikke har fått med deg en dritt av hva som skjer ute i verden, og håper derfor det finnes en tilgjengelig avis på skolen.
Det er så på tide å ta på yttertøyet for å dra i barnehagen og på jobb/skole. Når barna forstår at de skal ha på yttertøy, begynner de å løpe rundt som gale fordi de vet at da kommer dere voksne og henter dem. Å leke katt og mus er nemlig veeeeeldig moro, spesielt når man har det travelt, og mamma og pappa er stresset. Etter ti runder rundt spisebordet har du endelig fått kontroll, bare for å oppdage at latteren over å bli jaget, går over i vræling. Du har nå en mark i armene, som vrir seg, sparker og slår villt rundt seg.
Når du omsider har fått kledd på begge barna, og du allerede er ti minutter for sent ut døra, ja da kan du banne på at en av de plutselig stiller seg i et hjørne av gangen for å bæsje. Ergo, alt må av! Det blir en ny runde på badet, en ny runde med påkledning, og når du da er ferdig er du heldig om ikke det andre barnet også har gjort i bleien. Har han ikke gjort i bleien, har han derimot kokt over fordi han har stått fullt påkledd alt for lenge. Og er du riktig heldig, så har han gjort begge delene.
Barna leveres i barnehagen. Kyss, klapp og klem - eller vræææææææl, "Mamma, jei vil være med dei!". Du kommer deg omsider på jobb, og senker kanskje skuldrene i noen timer, før du skal hente de igjen. Buss nummer 9 kommer ikke, og du må ta en senere en. Derfor kommer du også ti minutter for sent til barnehagen. Barna hyler av glede og du får verdens beste kos og masse kyss. Fra den ansatte som måtte vente på deg, får du derimot bare et surt blikk, og en sur kommentar om at hun også har barn som skal hentes. Du prøver å forte deg med å kle på barna som ikke innser alvoret, og samme påkledningsbråket, som på morgenen, starter igjen. Du er svett før du kommer deg ut. På vei hjem spiser barna en neve hver med sand. Sand eller sjokolade, who cares? De liker det uansett. Du rekker heller ikke å stoppe minstejenta fra å stikke fingeren i en hundebæsj hun fant langs veien. Grrrrr......tenker du.
Vel hjemme er begge barna sure og sinte, fordi de er sliten og sultne, derfor er det også vanskelig å få laget middag. Når dere får satt dere til bords er den minste så sulten og sint at hun ikke får i seg mat. Små barns fatteevne er ikke alltid så stor, tenker du. I tillegg klarer ikke eldstemann å sitte rolig ved bordet, og du må hente ham inn med jevne mellomrom. De synes også det er hysterisk morsomt å kaste mat på golvet, eller å gurgle vannet i glasset, av og til bare for å se din reaksjon.
Det er sengetid og barna skal bade. Du tar de med på badet og begynner å kle av de. Når bleien er av, løper begge to en tur på stua fordi det visstnok er helt herlig å løpe rundt naken. Vel oppe i sofaen ser du at minstejenta plutselig stopper opp i leken, og før du rekker bort til henne har hun tisset. Hun ser forundret ned på den bløte flekken, og du kjenner at nå er det godt at de skal legge seg.
Vel oppe i badevannet har de to små det svært morsomt. Dette er høydepunktet i løpet av dagen, og du får kanskje tid til å henge opp litt klær og lignende, mens du har et øye på de små. Likevel har du ikke mulighet til å stoppe det som nå kommer. "Mamma! Tuvis har bæsja!". Minstejenta synes dette er helt greit og sitter helt rolig, mens det brune vannet omslutter henne. Du kjenner du blir kvalm.
Badetiden er over og dagens siste gjøremål kommer: tannpuss! Bare så synd at de synes det er mer morsomt å bite seg fast i tannkosten enn å la deg pusse tenna. I det du endelig kan legge barna, registrerer du at det er en halvtime på overtid, og tenker oppgitt på den erfaringen du så mange ganger har gjort deg: at jo senere du legger barna, jo tidligere våkner de .
Barna er i seng, og du og din mann har hele kvelden for dere selv. Ja, sett bort fra to maskiner med barnehageklær som må vaskes, et hus som ikke har sett hverken støvfille eller mopp på en måned, oppvaskmaskina som må tømmes og maten som må handles inn.
27. januar 2009
Barn og Gipsavtrykk - gjør det selv!
Det du gjør er at du kjøper et gipssett på panduro, og fra det settet bruker du plastikken og gipspulveret. Jeg valgte videre en ramme fra IKEA, fordi det i noen av deres rammer finnes en "pappramme" inni hovedrammen. Pappen har som funksjon å skape luft mellom glasset og bildene, men jeg brukte papprammen som form til å ha trolldeigen og gipsmassen oppi.
Legg først plastikken på bordet, og rull deretter ut trolldeigen oppå plastikken. Jo jevnere og finere du får til trolldeigen, jo finere blir det ferdige resultatet. Pass på at trolldeigen er tykk nok, og da helst 1,5-2 cm. Når du har rullet ut såpass mye at papprammen fra IKEA er mindre enn trolldeigen du har rullet ut, legger du papprammen oppå deigen. Ta en skarp finegget kniv og skjær i trolldeigen, på innsiden av rammen. Skjær gjerne en liten millimeter innenfor rammen, for når du er ferdig skal du ta vekk overflødig trolldeig og tre papprammen ned på den deigen som er igjen. Det er da viktig at det ikke er synlig glippe mellom papprammen og deigen på innsiden. Bruk eventuelt en finger til å presse trolldeigen forsiktig ut i kantene. Et lite tips er at man forsterker hjørnene på papprammen med solid tape.
Så får du noen til å holde barnet ditt, mens du tar tak i et og et ben og lager avvtrykkene. Babyer krøller ofte tærne sine når de møter trolldeigen, så det er viktig at du fører foten rett ned i deigen og ikke "ruller" den over. Press foten litt nedi slik at trykket blir godt synlig (det er derfor deigen må være 1,5-2 cm tykk).
Når trykkene er laget, mikser du gipsmassen og heller oppå trolldeigen som fortsatt ligger i papprammen. Hvis du har laget trolldeigen for tykk vil det etterlate lite plass til gipsmassen, så beregn dette godt når du ser tykkelsen på papprammen.
Når gipsen er stivnet, snur du alt sammen på hodet. Ta av plastikken og løft vekk trolldeigen. Det vil sannsynligvis sitte igjen trolldeig på gipsen, og kanskje må du ta av rammen for å få vekk alt. Det kan også lønne seg å pusse over med fint sandpapir. Når alt er ferdig er det bare å ta på papprammen igjen og sette det hele inn i hovedrammen. Voila! Du har fått en fin veggpryd!
26. januar 2009
Den perfekte slankekur!

Likevel har jeg klart å gå ned neste fire hele kilo! Jeg skjønner rett og slett ingenting. Riktignok har jeg gått til skolen fire ganger, spist lunsj hver dag og sprengt årskvoten når det gjelder sex, men det kan umulig oppveie for det faktum at jeg har bikket den anbefalte dagsdosen på 1300 kalorier, flere ganger i uken i tre uker. Kan det?
Uten å gå i detalj sjekket jeg kaloriforbrenningen på de aktivitetene jeg har foretatt meg, og kort fortalt sier Dagbladet.no at om du veier 80 kilo og har sex av det aktive slaget i 30 minutter, forbrenner du 297,6 kilokalorier (kcal), noe som tilsvarer nøyaktig kaloriinnholdet av 297,6 gram kokte reker. Nå spiste riktignok jeg friterte kongereker, men det går sikkert for det samme. For hver gang jeg gikk til skolen, som er en tur på 40 minutters lett gange, forbrente jeg i tillegg 172 kalorier. Om jeg da summerer antall ganger jeg har hatt sex, multipliserer det med 297,6, plusser på fire turer til skolen multiplisert med 172 kalorier, da får jeg... tenke... tenke... tenke.... iallefall ikke nok til å fjerne effekten av alt jeg har hatt i meg! Og nei! Dere får ikke vite hvor mye sex jeg har hatt disse tre ukene!
Min konklusjon er derfor, og jeg er mer enn villig til å møte hos Redaksjon EN i NRK1 sammen med Lindberg og Roede for å debattere dette videre, at man kan slanke seg gjennom uvettigt inntak av både det ene og det andre. Så det så!
25. januar 2009
Tightsmannen og jeg!
Du veier noen og 70 kilo, du drar på shopping og du finner de utrolig fine buksene med stretch: et stykk blå tights som du bare må ha! Så går det noen måneder og du veier plutselig noen og 80 kilo. "Hva skjedde?" spør du deg selv forundret, men glemmer det raskt i det du drar på en ny shoppingrunde. Denne gangen finner du en søt bluse som vil passe perfekt til den blåe tightsen. "Genialt!" tenker du og drar Visakortet med et tilfreds smil om munnen. Du drar hjem og gjør deg klar til en kveld på byen, sammen med din mann. Den første på cirka et år.
Forventningene er høye, og du tenker lettet "Takk Gud for at jeg har noe å ha på meg!" Du tar på deg den søte blusen og finner frem den blåe tightsen. Du putter bena dine i buksebena, og med ett blir du dratt, hardt og brutalt, ut av drømmen om den fantastiske blåe tightsen sammen med den søte blusen:


Du kaver og drar, svetter og banner, men gir deg ikke. Den buksa skal på! Og etter en lang kamp vinner du på sudden death! Lykkelig, svært lykkelig, men også vel vitende om at slankekrigen ikke kan avsluttes riktig med det første.

Din siste tanke før du går ut døra sammen med mannen i ditt liv, er at "Tightsmannen bare kan gå å legge seg. Han blir ei pyse sammenlignet med meg i kveld". Du lukker døra og tenker litt fortumlet på boxeren som plutselig ble ei stringtruse. Pytt sann, man må lide for skjønnheten. Iallefall i kveld...
21. januar 2009
Min lille sønn: Vaktmesteren!
Min mann og yngstejenta vår sitter i sofaen, når familiens såkalte overhode tar frem boksen for å putte innpå en ny pris med snus. Han tar av lokket samtidig som Prinsessa vår bestemmer seg for å gjøre et hopp, med det som resultat at snusen havner i fanget på min mann. I sin frustrasjon tar han tak i henne med den hånda han har ledig, og setter henne bestemt ned på golvet. Prinsessa skjønner at pappa ikke er helt fornøyd med tingenes tilstand, og setter i et hyl. Da våkner treåringen som sitter og "perler" borte ved spisebordet:
- Pappa! Du dytta Prinsessa, det er ikke lov. Fy Pappa! Han ser forferdet bort på faren som sitter sint i sofaen, mens jeg snur meg bort i et forsøk på å ikke vise smilet som ligger om munnen min. Min mann viser derimot tydelig at vår sønns inngripen ikke finnes morsom akkurat der og da.
-Jeg dyttet ikke, jeg bare løftet henne ned, svarer han stivt.
-Pappa fy! Du dytta Prinsessa, det var ikke snilt gjort. Gå på badet med deg!
Her lo jeg mens jeg tenkte at min mann sikkert trenger en dag eller to for å se det humoristiske i situasjonen. Snakk om å sparke seg selv bak! Om metoden "å tenke seg om inne på badet" blir tatt av plakaten hjemme hos oss, er jeg imidlertid tvilende til. Metoden funker alt for godt til det, men da må kanskje vi voksne innfinne oss med at vi blir forvist dit enkelte dager også ;-)
Tidsklemma....tull og tøys!
Dette gav meg imidlertid en ide til hvordan man kan unngå tidsklemma. For hvorfor ikke bare innse at livet er tøft, og deretter ta en beslutning om at man skal rekke over alt, men da fordelt utover et helt år. Jeg satte derfor opp en mulig timeplan for min lille familie på fire, og understreker at våre barn er i en så ung alder at vi ikke er beheftet med plagsomme fritidsaktiviteter for barn. Denne planen er derfor uaktuell for alle dere som har eldre barn. For dere er alt håp ute, og det er bare å innse at tidsklemma har tatt dere.
Januar: Begynn å lese ei bok, samt en kort tur til nabolagets skøytebane. Den blir kort fordi barna faller og slår seg, og vil rett hjem igjen. Sett av tid til en trøstekakao.
Februar: Skaff barnevakt, gå på kino.
Mars: Sex (hvis vi orker), hvis ikke: sove under same dyna.
April: Besøke familien i påska.
Mai: Stryke skjorter og bunader, samt samle krefter til årets mest slitsomme dag: 17.mai. Sett av tid til å tørke oppkast etter overspising av is og pølse.
Juni: Sex (hvis vi orker), hvis ikke: dusje sammen.
Juli: Oppsamling av hele familiens bursdager, og det midt i fellesferien slik at færrest mulig kan komme. Samt to ukers ferie på Østersund camping, sammen med andre utslitte foreldre.
August: Sex, kanskje hele to ganger. Hvis ikke: kline i fem minutter. Husk å be mannen spytte ut snusen sin.
September: Være hjemme med syke barn og ta en tur i bassenget, dra hjem og sovne på sofaen med en unge på hver hånd
Oktober: Kjøpe julegaver på salg, og kanskje rekke en teaterforestilling
November: "Helvetesmåneden": Eksamenslesing, juleforberedelser, mørke kvelder og definitivt NULL sex!
Desember: Avslutte boka du begynte på i januar, samt at det er jul....that's it....og kanskje kommer nissen med noe godt til en sliten mor ;-)
Livet er hardt!
20. januar 2009
"Morgenstund har gull...hark...host... i munn"

Kan det være slik at mitt "gode humør" mistrives såpass i min kropp at det flykter over til min mann? Eller er det slik at han blir i godt humør av at jeg blir sur? Eller er vi bare et offer for elendig kommunikasjon på døgnets tyngste tid?
Ta for eksempel i dag: Vi står opp og jeg går rett på kjøkkenet, trett i trynet og fortsatt i undertøyet, for å smøre nistepakker og lage kakao til barnas utedag i barnehagen. Min mann tar med seg eldstemann på badet, ordner seg selv og gutten, for så å komme fresh og nystriglet ut på kjøkkenet, der jeg fortsatt har litt igjen å gjøre. Når jeg forstår at min mann har til intensjon å lage seg frokost, fremfor å ta opp minstejenta og gjøre henne klar, blir jeg betenkt. For skal jeg, som fortsatt har igjen å fikse meg selv, ta minstejenta etter nistesmøringen, betyr det at alle andre blir ferdig leeeeenge før meg.
Jeg spør derfor, i et normalt toneleie, om ikke han kan ta opp prinsessa. Resultatet er at han snur rundt på hælene, mens en sur kommentar henger igjen etter ham, der han tramper tilbake til barnerommet. Da ble jeg, som egentlig var i godt humør, irritert og spør sint hva problemet er? Han synes for det første at jeg var for treg med nistesmøringen, og dessuten synes han det er kjipt om han må stelle begge barna. For det er han lei av. Jeg på min side blir lei meg fordi han får meg til å føle meg som en egoist når jeg ber han om å ta den andre ungen, samtidig som jeg mye heller ville vært den som tar opp den blide minstejenta, fremfor å stå ustelt på kjøkkenet med prim og hapå opp til ørene. Og dessuten er det oftest min mann som står på kjøkkenet, så det er ikke ofte han må ta begge barna. Jeg prøvde bare å være praktisk, og tenkte at det ville gå raskere om han tok barna og jeg gjorde meg ferdig på kjøkkenet.
Det hele eskalerte til sur og hissig stemning, men endte heldigvis opp med kyss, klapp og klem, før vi gikk ut døra, klare til å møte verden utenfor. Likevel står jeg her med en bismak i munnen. Hvorfor klarer ikke min mann å slutte å komme med sure oppstøt på morgenen, og hvorfor klarer ikke jeg å la være å forfølge alle hans oppstøt? Vi er to patetiske skapninger som kaster bort dyrebar tid på å krangle over bagateller. Og værst av alt er likevel når eldstemann kommer bort til meg og spør: "Mamma! Er du lei deg?". Er det bare vi som er sånn?
19. januar 2009
Hørt fra en barnemunn

Vi har vært på besøk hos min far og er på vei tilbake. Etter en times kjøring begynner eldstemann å kjede seg og henvender seg til meg og min mann som sitter i forsetet. "Jeg kan få sjokoladekjeks jeg, ja det kan jeg! Kan jeg det mamma?". Jeg svarer da som sant er at "Vi har ikke sjokoladekjeks". "Jeg vil ha sjokoladekjeks jeg", fortsetter han og jeg gjentar at vi ikke har noe, og tilføyer (for å understreke at det ikke er vits i å fortsette å mase) at "Vi har ikke penger å kjøpe kjeks for". Da kommer det voksent fra baksetet: "Men da kan jeg få lommeboken min!".
Det er samme biltur, og barna er nå sutrete og maser som besatt. Vi setter på en cd med barnemusikk og passer på å spille gla'sanger, da det forhindrer minstejenta fra å bryte ut i en hylekonsert. Jeg trykker derfor neste sang når det plutselig kommer en trist sang over høytalerne. Da blir eldstemann sint fordi han vil høre den sangen jeg nettopp hoppet over. "Jeg vil høre den sangen", roper han ut. "Nei", svarer jeg, hvorpå han blir enda sintere og begynner å gråte. Det er imidlertid et stadig tilbakevendende problem i vår familie, at eldstemann alltid skal bestemme hva vi skal høre på og hvem som får lov til å synge sammen med musikken. Derfor blir jeg veldig bestemt og sier strengt "Nå er det mamma som bestemmer, og det er på tide at du lærer at du ikke alltid kan få viljen din". Da stilner gråten i baksetet og han sier følgende til meg som sitter irritert i framsetet: "Du mamma, hør her! Du får ikke lov til å leke sammen med meg og lillesøster. Du får ikke lov til å være sammen!". For å si det slik, jeg ble raskt kvitt den irritasjonen jeg hadde følt tidligere.
En dag passet vi en nabojente som er på samme alder som vår minste, altså ett år. Da det begynte å nærme seg leggetid skulle vi bade de to jentene, men da eldstemann plutselig bestemte seg for å være med, måtte jentene dele badebalje. Eldstemann var litt forsinket ut på badet, så når han kom hadde vi allerede hatt et lite, men ganske vanlig uhell for små barn, der jenta vi passet hadde bæsjet i badevannet. Da eldstemann fikk se dette sier han spontant: "Det der var ikke så smart gjort!", og når en slik kommentar kommer fra en pjokk som knapt når deg til midten av låret, blir man litt lattermild.
7. januar 2009
Menns hemmelige språk!
Jeg tror det hele startet på mandag da romvesenet hadde bursdag, noe jeg forøvrig ikke kom på før klokken 14.00 den dagen. Dette tok han heldigvis med knusende ro, noe jeg derimot ikke hadde kommet til å gjort. Etter masse unnskyldninger og kryping fikk han gaven, en alt for dyr klokke, som han forøvrig dro og byttet til en han likte bedre.
Samme kveld laget jeg bursdagskaken hans, med bittelitt hjelp fra han. I utgangspunktet hadde han sagt at han skulle hjelpe meg fordi jeg hadde influensa, men i ettertid kom det frem at han "trodde" jeg ville gjøre det selv! Jaha, svarte jeg, for jeg hadde faktisk spurt om hjelp tre ganger mens jeg holdt på! Nå skal det sies at han hadde andre ting å ta seg av også, men jeg ble allerede der ganske irritert fordi han ikke tenkte på at jeg heller burde ha ligget. I tillegg vet han, etter sikkert hundre diskusjoner, at jeg står på til jeg stuper... jeg klarer sjelden å si nei, og vi har blitt enige om at han må hjelpe meg der.
Dagen etter, altså i går, måtte jeg være hjemme fordi jeg var for dårlig til å dra på skolen. Klokken 14.30 ringer han meg for å fortelle at "jeg drar fra jobben 15.30, og henter barna slik at de får en litt kortere barnehagedag". Så fint, tenkte jeg, helt til klokken var 15.55 og han på ny ringer og sier at han ble forsinket, men da var i ferd med å dra fra jobben. Da kokte det over for meg, for ute var det snøstorm og han syklet. Hvorfor ringte han ikke å sa fra om det på et litt tidligere tidspunkt? Det hele betød nemlig at han kanskje kunne rekke å hente barna innen barnehagen stengte, og derfor måtte jeg kaste meg rundt i den influensatåka jeg gikk i, traske de 500 meterne til barnehagen og hente barna selv. Dette er for mange kanskje en bagatell, men for meg blir det for mye når jeg er dårlig. Det er ikke bare bare å få med seg en treåring og et halvannet år gammelt barn hjem i snøstorm når man er "syk i tillegg til syk", og for meg blir det en prinsippsak: Han kunne ringt tidligere slik at jeg hadde sluppet å stresse!
Etter masse "forklaringer", som jeg ble lei av for flere år siden, kom gullegget: "Jeg får vel ikke dra på skitur i morgen nå som jeg var så dum å ikke si fra til deg om at jeg ble forsinket!" Planen var nemlig at han skulle dra med noen kompiser på en dagstur, som innebar at jeg måtte hente barna i barnehagen og ha de alene den ettermiddagen. Da brast det for meg igjen, for det var vel ikke derfor han eventuelt burde bekymre seg for om han fikk dra eller ikke. Hvis jeg ville legge hindringer i veien for turen hans, måtte det bli fordi han ikke spør meg hvordan formen min er og om jeg er i stand til å ha barna neste dag hvis han drar?
Så var det bursdagsfest, og etterpå ble det diskusjon igjen. Hvorfor tar han ikke hensyn til meg, hvorfor avbryter han meg når jeg snakker, slik at jeg blir enda mer rasende. Hvorfor skal han alltid forklare ting, kan han ikke bare innrømme at han dummet seg ut? Hvorfor "truer" han med å ikke dra på skitur fordi han kommer til å få dårlig samvittighet om han drar? Det er jo han som først spurte om å få dra, og jeg sa jo ja. Jeg vil jo ikke at han skal la være å dra. Jeg vil bare at han skal vise omtanke for meg som sitter igjen hjemme. Jeg kan tåle en dag med ekstra belastning om jeg vet at han faktisk tenker på at jeg er syk, og sjekker med meg om jeg er i form til den ekstra belastningen. Det er jo bra at han får koblet av og hentet nye krefter i skibakken, krefter jeg vet han trenger for å takle at jeg er så mye syk som jeg er.
Hvorfor blir han irritert når jeg ikke klarer å si nei til andre når jeg er dårlig, samtidig som han ikke sier noe når jeg lager kake og middag i influensatåke. Jeg forstår meg ikke på dette romvesenet. For han er kjempeflink til å hjelpe til hjemme, han er veldig snill og ikke egoistisk... iallefall tror jeg ikke det. Hvilket språk er det egentlig han snakker? Jeg forstår iallefall ikke en dritt nå for tiden, eller....?
Dessuten spiste jeg et stykke av bløtekaka jeg laget i går. Forbannede slankekur!
6. januar 2009
Dødt kjøtt på pinne!
"Når jeg er sliten og lei, og jeg kjeder meg, da gidder jeg ikke tenke på hva jeg har i meg!"
4. januar 2009
Nå begynner slankekrigen!
Jeg har lett etter den, sånn akkurat passe mye, både i kjeller og på loft, men den er og blir borte! Jeg ser på meg selv i speilet og liker ikke det jeg ser. Sliter med å holde tempoet til barna oppe, blir veldig fort sliten og tenker at slik skal det ikke være. Jeg som var så slank og fin for fire år siden. Hvordan kunne jeg la det gå så langt?
Men nå er det altså slutt, helt slutt. I morgen, for i dag skal vi kose oss med noe godt. Bare en siste gang...